Bokanmeldelse av Olav André Manum

Dette forteller 21 år gamle Maria til Åse Haugstvedt i boka ”Hiv For Helsepersonell, En Innføring”. Litt lenger ut i boka forteller 23 år gamle Lars en lignende historie: ”Min første tanke var nemlig hvordan jeg skulle ta livet mitt!”

Utsagnene er typiske for den sårbarheten og fortvilelsen mange pasienter reagerer med når det viser seg at hivtesten er positiv. Sitatene forteller også sitt om hvor nødvendig det er at helsearbeiderne har kunnskap og innsikt om hiv og ikke minst evnen til empati med pasientens situasjon. En hivpositiv pasients møte med helsevesenet kan ha avgjørende betydning. Likevel svikter det mange steder i helsevesenet, det finnes det mange eksempler på, og Haugstvedt henter frem flere av dem i boka si.

Personell i primærhelsetjenesten mangler kunnskap om hiv, om symptomer så vel som smitteveier. Den manglende kunnskapen medfører at de ikke fanger opp mennesker som er smittet til tross for at de kan ha symptomer på en hivinfeksjon. Den manglende empatien kan få hivpositive pasienter til å kvie seg for kontakt med helsevesenet. Begge deler kan få store og negative konsekvenser for den enkelte pasienten. Samtidig risikerer samfunnet som helhet at hivpositive smitter andre uten å vite om egen status eller at enkeltpasienter ikke får den livsforlengende behandlingen som også er med på å forebygge smitte.

Kunnskapsmangelen blant helsepersonell og andre i hjelpeapparatet som kommer i kontakt med hivpositive er stor. Folk i hjelpeapparatet sitter ofte med utdatert kunnskap. Det er behov for oppdatert lett tilgjengelig kunnskap for mennesker som kommer i kontakt med hivpositive i jobbsammenheng. Med boka Hiv for Helsepersonell, En Innføring leverer Åse Haugstvedt det som trengs. Boka kom ut på Universitetsforlaget tidligere i sommer.

Boka er beregnet på ikke-eksperter på hiv innenfor helsevesenet, fastleger, sykepleiere, psykologer, sosionomer… Det er dermed en grunnbok i hivkunnskap som blir forelagt oss. Boka inneholder grunnleggende sykdomskunnskap, hvordan smitter viruset, hvordan brytes kroppen ned, sykdomslære og hvilke symptomer man bør se etter. Men Haugstvedt tar også for seg hivhistorikk og hvordan forekomsten av hiv ser ut i verden og i Norge.

Det aller viktigste, for denne leseren i hvert fall, er at Haugstvedt – som er overlege ved Olafiaklinikken i Oslo, en klinikk som behandler seksuelt overførbare infeksjoner, og altså deriblant hiv – også tar for seg behandlingsforløpet og møtet mellom behandlingsapparatet og den hivpositive. Boka blir dermed også en grunnbok i hvordan helseapparatet bør behandle mennesker som kommer og frykter for at de kan være smittet.

Haugstvedt har to grunnsetninger: ”Ikke tro at alle er heterofile” og ”Dersom pasienten ønsker å ta en hivtest, gjør det!” Hun kommer med kloke råd om hvordan man skal drøfte vanskelige og ikke minst følsomme temaer som seksualpraksis og risikosituasjoner med pasienter som er redde. Haugstvedt understreker behovet for å tenke utenfor risikogruppene og hun peker på hvilke symptomer som det kan være viktig å være oppmerksom på.

Selve sykdomslæren som hun formidler er dessuten egnet til å bryte ned frykten for hiv og smittsomheten. Overlegen ved Olafiaklinikken gir også tips om hvordan man mest mulig effektivt skal hjelpe dem som lever med viruset. Det hele er grunnleggende nyttig og medmenneskelig i sin tilnærming. Det at Haugstvedt også har inkludert personlige historier fra personer som lever med hiv gir en nødvendig dimensjon til kunnskapsformidlingen og minner oss om at dette først og fremst handler om mennesker av kjøtt og blod.

Hiv for Helsepersonell, En Innføring er en bok først og fremst for ikke-eksperter i behandlings og hjelpeapparatet. Men den kan med fordel også leses av mennesker som på et eller annet vis er berørt av hiv, for eksempel pårørende som føler at de trenger mer kunnskap for å takle situasjonen de opplever seg selv i.

Åse HaugstvedtHiv for Helsepersonell,En InnføringUniversitetsforlaget130 sider

Åse Haugstvedt