For eksempel fastlegen som tok barna ut av den lokale barnehagen da han fikk vite at en av assistentene der hadde testet positivt for hiv. Ekteparet som ble sendt fra et lite sted i Norge til Bergen med ambulanse fikk festet merkelapper på brystet – og en hivpositiv, gravid kvinne fikk i møtet med fastlegen anbefalt abort!

Leder i Allmennlegeforeningen, Trond Egil Hansen, ser ut til å være genuint rystet av historiene Positiv forteller og slår kategorisk fast at taushetsplikten skal respekteres og at man bør vurdere tiltak overfor fastleger som ikke respekterer pasientens rett til å ha kontroll over sin egen situasjon.

– Hvis det forekommer brudd på taushetsplikten, så er det grovt og en sak for tilsynsmyndighetene, sier han med ettertrykk.

HivNorge har imidlertid mer på lager og forteller Hansen om hvordan, ofte unge, mennesker som har vært i en risikosituasjon eller frykter de har vært det blir avvist av fastlegen sin når de ber om hivtest. Legene avviser det fordi pasienten ikke tilhører noen risikogruppe, ikke har symptomer eller fordi de etter å ha gravd og spurt om pasientens seksualvaner og praksis, hevder at smitte ikke har kan ha forekommet.

Hansen rister oppgitt på hodet over en slik holdning fra legenes side. – Alle fastleger må på en god måte beherske det å ta imot pasienter som ønsker hivtest. Ut fra et smittevernhensyn er det viktig at testaktiviteten fortsatt er høy. Pasienter som ber om en hivtest, bør derfor få det, uten diskusjon. En pasient som kommer med et slikt ønske har jo et genuint ønske om å ta vare på egen helse, og kanskje også å beskytte andre mot smitte. Dette burde være et positivt utgangspunkt for et godt møte mellom lege og pasient, sier Hansen.

Men Hansen legger også til at det skal følge en viss rådgivning med en hivtest. Fastlegene må ha kunnskap om forekomst, smittemåter og smittsomhet. Rådgivning ved påvist hivsmitte kan imidlertid være vanskelig for en fastlege som ikke har erfaring på området.

– Et problem er at vi på mange måter ikke har noe godt språk å snakke om seksualitet på. Fastlegen bør åpne opp for å snakke om pasientens seksualliv, men det må alltid være på pasientens premisser. Vi mangler norsk dagligtale for dette, og må velge mellom ”gatespråk” og ”doktorspråk” Men vi skal ikke underslå at generelle holdninger i befolkningen også smitter over på legene.

Kunnskapsmangel i primærhelsetjenesten

Hansen slår klart fast at organisasjonen ønsker å bidra til å redusere kunnskapsløshet om hiv og hivpositive. Like viktig er det ar foreningen bidrar til å redusere stigmatisering av mennesker som lever med hiv. Han spør imidlertid også om hvor vanlige disse negative møtene faktisk er, hvor store er egentlig mørketallene. – Det er vanskelig, mener han, å finne gode løsninger når man ikke kjenner til omfanget av problemet.

– Dette bør ikke bli noen stillingskrig mellom allmennlegene og mennesker som lever med hiv, understreker han. Hansen føler seg ganske sikker på at dialog er en bedre vei å gå: – De aller fleste legene vil synes det er inspirerende og spennende med pasienter som selv søker informasjon og kunnskap og som utfordrer legene både på holdninger og kunnskap. Bevisste pasienter, og det er mange hivpositive som er bevisste og kunnskapsrike, er en ressurs.

Det har imidlertid ikke manglet på forsøk på å finne løsninger. Blant annet har HivNorge tatt initiativ til kurs for allmennpraktiserende leger om retningslinjer for hvordan man skal møte hivpositive pasienter. Interessen har vært laber. I Trøndelag var det to påmeldte fra hele fylket!

Hansen mener dette har sammenheng med hvor ofte allmennlegene konfronteres med dette problemet. – Vi skal huske på at det er mer enn 4.000 fastleger i dette landet, sier han, mens det ”bare” finnes 4.000 hivpositive. Sjansen for at en allmennpraktiserende lege skal komme i kontakt med en hivpositiv er derfor liten. Han innser imidlertid at dersom dette virkelig er et problem, så vil det vokse etter hvert som mer og mer av disse tjenestene vil legges til primærhelsetjenesten. Det er derfor nødvendig at en organisasjon som Allmennlegeforeningen er med på å redusere risikoen for at møtene mellom hivpositive og allmennlegene håndteres dårlig.

Ikke minst vil hivpositive oppleve det som et økende problem dersom deres fastlege mangler kunnskap om at all behandling for plager som kan knyttes til en hivinfeksjon skal være gratis. En del hivpositive sliter med dårlig økonomi. For dem vil det være viktig at de får den behandlingen de har krav på. Ifølge mange av historiene HivNorge får presentert fra medlemmene, er det ikke alltid slik, og det er heller ikke sikkert at alle får lik behandling. Tvert imot, om de får det de har krav på avhenger av legenes kunnskapsnivå. Å bytte fastlege er ikke nødvendigvis noe poeng, for de er ikke garantert at de få en ny lege med høyere kunnskapsnivå om deres diagnose.

Hva gjør fastlegen om pasienten ber om en hivtest?

– Det er klare retningslinjer for hvilke sykdommer som skal være egenandelsfrie, sier Hansen. – Det kan være at noen er usikre på hvor grensene går for hvilke plager som kan knyttes til hivsmitten, men jeg tror ikke dette er noe stort problem.

Tiltak som kan være aktuelle for å bedre situasjonen er kunnskapsformidling gjennom kurs og konferanser, men foreløpig viser det seg å være vanskelig å skape nok interesse. Allmennlegene skal henvise til spesialisthelsetjenesten ved påvist hivsmitte, og tendensen er nok at all oppfølging av hivpositive skjer i spesialisthelsetjenesten. Nå blir det altså etter hvert mindre anledning til det. Hansen kan tenke seg opprettelsen av en faggruppe for dette temaet, men understreker at dette i så fall må bli en bredt sammensatt gruppe slik at hiv ikke knyttes til spesielle risikogrupper. Da risikerer vi bare å forsterke båstenkningen, mener han.

For Hansen blir det imidlertid et poeng at Allmennlegeforeningen mangler kunnskap om realiteten og omfanget i problemet. – Vi vet ikke hvor stort problemet er, verken for hivpositive eller blant fastlegene, mener han.

Kanskje det er på tide med litt kunnskapsinnhenting fra begge sider for å få kartlagt omfanget, og dermed også ha et redskap å bruke i arbeidet for en løsning.

Fastlegen har plikt til å holde seg oppdatert.