En positiv hivstatus var ikke lenger ensbetydende med tidlig død. Nå kunne den enkelte hivpositive forvente seg et liv med normal livslengde. Vi har spurt to som på ulike måter var dypt involvert i det som skjedde om hva denne omveltningen betydde for dem. Jens Harald Eliassen fikk igjen troen på kjærligheten. – Det var en revolusjon, sier Eliassen. – Jeg fikk tilbake livet. Jeg hadde vel eksistert mer eller mindre som en levende død, og selv med et aktivt liv følte jeg meg ensom og veldig ulykkelig. Medisinene ga mulighet for å slippe kjærligheten inn i livet mitt igjen.

Det var en mulighet han brukte godt. Tre år etter at han begynte på cocktailen som fikk CD4-celletallene til å øke, om enn langsomt, og virusmengden i blodet til å bli lik null, traff Eliassen den store kjærligheten.

Første kvelden, da han hadde truffet sin Sune Älgnäs trodde han ikke det kom til å bli noe. – Jeg sto beinhardt på at man skulle fortelle sine partnere om sin hivstatus, forteller Jens Harald. – Dermed ble jeg ganske ensom. For sa man i fra ble det som regel ikke noe.

Denne gangen rådet vennene ham til ikke å si noe, bare være veldig forsiktig. Men Älgenäs så medisinene på kjøkkenet, og sa bare at ”ja, da får vi passe på.” Og resten er, som man sier, historie. Jens Harald sier han er så takknemlig for at Sune så medisinene, han ville ikke likt seg selv hvis han hadde forrådt sitt prinsipp. De to ble gift i fjor mens Jens Harald lå på sykehus og fikk behandling for kreft i munnhulen.

Om medisincocktailen representerer en revolusjon i Jens Haralds liv, understreker han at det ikke nødvendigvis var slik for alle. Selv om dødstallene ble sterkt redusert, mener han at det er sammensatte årsaker til at han har klart seg såpass bra som han har gjort. – For det første gikk jeg aldri med på forsøkene med AZT som legene begynte med allerede på slutten av åttitallet, sier han. AZT ga en kortvarig bedring, men effekten forsvant etter hvert, og etterlot mange med dårligere helse enn før. – Dermed fikk de heller ikke fullt utbytte av de nye medisinene, sier han.

Det andre poenget for Eliassen er at han alltid, til tross for at han karakteriserer perioder av livet sitt som utagerende, har hatt god disiplin og har maktet å følge opp et strengt medisinregime. – Jeg gikk med en pilledåse med klokke på. Alarmen ringte hver fjerde time og minnet meg på at jeg måtte ta medisinene.

I løpet av den perioden han har tatt medisinene tror Eliassen at han neppe kan ha glemt å ta dem eller har tatt dem for sent maksimum to ganger. – I dag er det enklere, nå tar jeg medisiner to ganger om dagen, en gang om morgenen og en gang om kvelden. En slik regelmessighet har vært en stor utfordring for en del hivpositive, mener Eliassen.

Et ganske velordnet liv har bidratt til hans opplevelse av å få livet tilbake i gave. Ikke alle hivpositive hadde det på den måten. Enkelte ble syke i ung alder og har en minimumspensjon å leve av, andre trodde de skulle dø og brukte opp sparepenger og andre ressurser før de nye medisinene snudde opp ned på virkeligheten. Atter andre har slitt med bivirkninger og lav livskvalitet som følge av medisinene. Eliassen har sluppet unna mye av dette selv om livet ikke alltid har vært en dans på roser for ham heller. Han har blant annet utviklet nevropati som en bivirkning og dessuten gjennomgått behandling for kreft i munnhulen.

Eliassen er ikke blind for at hivpositive lever med store utfordringer i dagens Norge. For ham personlig, i likhet med mange andre, lever han med en panisk redsel for å smitte ektemannen sin. – Noe slikt ville jeg få store problemer med å takle, sier han. Han skulle derfor ønske at noen medisinsk ansvarlige snart kunne våge å si det alle vet, nemlig at hivpositive på vellykket ARV-behandling og med en virusmengde lik null ikke er smittefarlige. – Det ville bety en enorm lettelse i mange hivpositives liv, mener Eliassen, og legger til: – Det betyr ikke at vi kommer til å droppe kondom, det betyr bare at vi kan få redusert angstnivået.

Professor i infeksjonsmedisin, Johan N. Bruun var blant dem som behandlet pasienter. Med hivcocktailen kunne han for første gang gi håp uten forbehold: – Vi så resultatene raskt, forteller han, vi målte CD4-tallene hos pasientene våre hver tredje måned. Dermed kunne vi konstatere at allerede etter tre måneder hadde hivpasientene fått høyere CD4-verdier og større utsikter til å leve lenger. Samtidig gikk den målbare virusmengden ned.

– I løpet av to år ble gjennomsnittlig antall innlagte og ganske syke aidspasienter redusert fra tjue til to, fortsetter Bruun. – Vi startet med en gang de nye medikamentene kom på markedet i 1996, forteller Bruun, men vi hadde vært med på forsøk med de såkalte proteasehemmerne allerede fra 1994, da vi begynte å kombinere ulike medikamenter.

Poenget er at de tre typene medikamenter som da ble tilgjengelig, alle angrep viruset på ulike måter. Det betød at selv om viruset skulle mutere og dermed utvikle resistens mot ett av dem, var sjansene tilnærmelsesvis lik null for at det skulle kunne klare å utvikle resistens mot alle tre. Dette gjelder selv for et virus som muterer såpass hurtig som hiv.

Bruun tar imidlertid et visst forbehold: Pasientene må følges opp tett og man må sørge for at de tar medisinene slik de skal. For enkelte medikamenter skal det ikke mange glippene til før viruset utvikler resistens. Og har det først skjedd må man finne nye medikamenter. Dersom et resistent virus begynner å spre seg i deler av befolkningen vil det kunne få store konsekvenser. Fra et folkehelseperspektiv er det derfor viktig å følge hivpasientene nøye.

– Heldigvis har det etter hvert også kommet en rekke nye medikamenter på markedet slik at trippelcocktailen kan skreddersys behovene til hver enkelt pasient. Det betyr at bivirkningene og plagene som kan følge med medisinbruken kan reduseres. Og det betyr at medisineringen er mer effektiv enn tidligere.

Bruun er krystallklar på at utfordringene ikke er over. Fortsatt dør folk, blant annet fordi en hivdiagnose i seg selv medfører økt risiko for ulike former for hjerte/kar-sykdommer og ulike former for kreft. Det er en av grunnene til at helsevesenet nå starter trippelbehandlingene tidligere enn det man gjorde i starten. Man har et håp om å kunne forebygge disse sykdommene ved nettopp tidligere behandling. Bivirkninger av enkelte av medisinene utgjør også en stor utfordring. Blant de viktigste her er muskel- og nervebetennelser, og lipodystrofi, altså at fettet i kroppen fordeler seg annerledes enn i normalbefolkning og at hivpositive derfor kan endre utseende over tid.

– Vi trenger også å få gjennomslag for behovet for smittevern for oppmerksomheten om og kunnskapen om hiv er betydelig lavere nå enn det var for noen år siden. I enkelte homofile miljøer har det for eksempel spredt seg en ide om at det ikke lenger er nødvendig å beskytte seg siden det finnes effektiv behandling. Hiv er fremdeles en alvorlig diagnose, slår Bruun fast. – Det trengs derfor stadig mer folkeopplysning for å få bukt med disse problemene.