Da hivepidemien slo innover landet på begynnelsen av 80-tallet ble det reagert med panikk og ropt på tvangstiltak. Isoler hivpositive på Bjørnøya! Hivsmitte var syndens lodd for et ryggesløst og syndig liv! En biologiprofessor foreslo at man burde tatovere et hjerte i lysken på hivpositive. Til skrekk og advarsel! Sågar fra ansvarlig politisk hold forelå det et lovforslag i 1986 som gikk inn for bruk av tvangstiltak og isolering.

Folk ropte på tvang. Heldigvis sto helsedirektør Torbjørn Mork i en annen tradisjon og hadde samarbeidspartnere som forsto at det var frivillighet, samarbeid og bedring av levekårene til utsatte grupper som var de mest effektive virkemidlene. – Fornuften seiret over panikken, sier Per Østvold, som da sto sentralt i arbeidet.

– Henkisaken var en milepæl i hivhistorien. Hadde vi ikke vunnet den, mener Per Østvold, hadde både hivkampen og homokampen blitt satt tilbake med flere år. Henkisaken ble en prinsippsak om stillingsvernet. Hvor langt strekker det seg? At Høyesterett tok en klart moralsk og politisk standpunkt satte en standard for debatten og hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker skulle forholde oss til hivpositive.

– Hvis vi hadde tapt og ikke hadde satt i gang redningsaksjonen for Henki, hadde vi risikert at andre minoriteter ville ha fått en tilsvarende behandling. Det var ikke en situasjon som fagbevegelsen kunne ha levd med, hevder Østvold som på den tiden var leder av Oslo Transportarbeiderforening og senere ble leder for forbundet nasjonalt.

For å ta et raskt tilbakeblikk: Henki Hauge Karlsen testet hivpositiv i oktober 1985. Etter å ha tenkt seg om noen uker, informerte han arbeidsgiveren sin, restauranten Papillon i Fredrikstad. Hauge Karlsen jobbet der som bartender. Resultatet var avskjed på grått pair.

– Restauranten var livredd for å miste kunder, hevder Østvold, alt annet er bortforklaringer.

Hauge Karlsen fant seg ikke i en slik behandling og oppsøkte høyesterettsadvokat Tor Erling Staff – som tok saken. Den vakte voldsom oppsikt. Den verste hivpanikken hadde ennå ikke lagt seg og ingen hivpositive ville stå frem med sin diagnose. Å teste positivt var det samme som å få seg forelagt sin egen dødsdom. Det var bare et spørsmål om tid før man døde. Fremdeles trodde store skarer av nordmenn at hiv kunne smitte ved sosial kontakt. Henki Hauge Karlsen ble med et overstatement dødens budbringer i norsk offentlighet. Helsemyndighetene hadde i sin første tiltaksplan i 1987 sett for seg en epidemiutvikling som i verste fall kunne legge Norge øde.

I dette klimaet sto Henki Hauge Karlsen frem med sin diagnose. Ikke bare var han landets første åpne hivpositive, han var også homofil og skulle vinne en rettssak for å få knesatt prinsippet om at oppsigelsesvernet også gjaldt hivpositive. Det ble et mediekjør uten sidestykke. Det var ikke bare pressen som gikk av skaftet, heller ikke alminnelige mennesker oppførte seg som om hivpositive alltid var medmennesker. Hauge Karlsen ble for eksempel gjenkjent av andre turister på en feriereise til Tunisia, arrestert og holdt på glattcelle et par døgn før han fikk komme tilbake til hotellet. Det skjedde på den betingelse at han ikke forlot rommet sitt så lenge oppholdet varte!

– Saken og oppstyret var en enorm belastning for Henki, sier Per Østvold, det var et veldig slit både psykisk og fysisk. Så da Henki-aksjonen ble dannet av heteroer, homser og lesber, hvorav noen også var sentrale i fagbevegelsen, hadde aksjonen en flerfoldig målsetting. For det første måtte vi få slått fast at hivpositive hadde krav på det samme oppsigelsesvernet som alle andre. Vi kunne ikke ha forskjellsbehandling. Hvor skulle det i så fall ende?

– Men like viktig var det kanskje å fungere som en avlastningssentral for Henki selv. Han var utsatt for et råkjør han ikke kunne maktet alene. Derfor påtok vi oss en rekke jobber i tillegg til å holde motet og kreftene oppe hos hovedpersonen selv. Siden dette var politisk aktive folk med nettverk og gode kontakter, hadde vi en viss innflytelse på opinionen.

Det tredje viktige aspektet ved Henki-aksjonen var rett og slett å drive folkeopplysning, minnes Østvold. Det var en klar målsetting også for Henki-aksjonistene at folk skulle forstå at hiv ikke var spesielt smittsomt. – Det gikk for eksempel sport i å kysse Henki på munnen, offentlig, særlig med fotografer til stede, forteller Østvold, det var om å gjøre å få demonstrert at sosial omgang med denne mannen ikke var det minste farlig.

Til tross for flere ydmykende runder i rettssystemet holdt Henki ut. Arbeidsgiveren og hans advokater førte flere vitner i saken, som systematisk forsøkte å fremstille Hauge Karlsen som en ryggesløs person med et fordervet levesett og som derfor ikke egnet seg i en stilling som bartender.

Det holdt bare ikke i retten. Etter et par ”halvseire” i Sarpsborg byrett og Eidsivating lagmannsrett kom saken opp for Høyesterett i 1988. 30. september falt dommen: Den endte med full sier til Henki Hauge Karlsen. Oppsigelsen ble erklært ugyldig og Hauge Karlsen hadde krav på å få jobben tilbake.

– Det var en enorm seier, sier Per Østvold, det brøt ut spontanapplaus i rettslokalet og vi feiret med sjampanje på trappa utenfor. Det var en symbolsk seier, på mange måter, men ikke minst hadde vi klart å knesette prinsippet om at oppsigelsesvernet skulle gjelde for hivpositive på lik linje med alle andre.

Hovedpersonen selv fikk imidlertid ikke nye godt av seieren. Kreftene tok slutt da seieren var i havn. Hauge Karlsen begynte aldri å jobbe igjen. Han døde i romjulen samme år som dommen falt. Han er kanskje den største av alle hivpositive helter her i landet.