LHBTQI+ aktivist Caleb Orozco fra Belize ga under AIDS2022 et sterkt innlegg rundt hvordan ulikhet mellom mennesker og brudd på menneskerettigheter øker forskjellene i samfunnet, og særlig rammer kjønn og seksualitet. Orozco kunne vise til at over 4000 transpersoner og ikke-binære har blitt drept siden 2009, det har vært over 40 millioner hivrelaterte dødsfall, og i 70 land kriminaliseres fortsatt sex mellom personer av samme kjønn. Dette til tross for at det har vært gitt 160 millioner dollar til menneskerettighetsprosjekter.

— Når det kommer til kriminalisering og dets forhold til hiv, må responsen være interseksjonell. Vi kan ikke snakke om medisinsk respons mens folk fortsatt henges, mens barn læres opp til å hate og forakte personer de ikke forstår, fortsatte han. Han understreket at hiv ikke bare er et medisinsk tema, det handler om økonomi, verdighet og tilgang på helsetilbud.

Tiltakene som er gjort for å forebygge hiv, forandrer heller ikke det faktum at over 40 millioner er døde, understreket Orozco. Han minnet oss om at de døde ikke kan snakke for seg selv, og at vi skylder dem å aldri stoppe.

Omfattende lovverk som rammer

I 2012 var Shereen El Feki nestleder i den globale kommisjonen for hiv og lovverk. Kommisjonen var nedsatt av FNs utviklingsprogram (UNDP), for å se på hvordan lovverk rundt om i verden hindret eller fremmet den globale hivresponsen. Under AIDS2022 ga hun et innlegg om kommisjonens arbeid og hva som har endret seg siden da.

Kommisjonen kartla lovverk som direkte påvirket mennesker som lever med hiv, som blant annet omhandler smitteoverføring, det å utsette noen for risiko, opplysningsplikt og reiserestriksjoner. I tillegg var det lovverk som rammet sårbare grupper i risiko for å bli smittet med hiv, slik som LHBTIQ-personer, sexarbeidere, personer som bruker rusmidler, migranter, flyktninger og innsatte. El Feki viste til indirekte lovverk som berører seksuell helse og rettigheter, slik som abort og kjønnsbasert vold, samt lovverk som påvirker tilgangen på behandling og medisiner. Hvordan lovverk praktiseres av domstoler og politi har også betydning, og lovverk rammer ulikt, noen er mer sårbare for lovverk enn andre, eksempelvis kvinner, økonomisk vanskeligstilte, personer med nedsatt funksjonsevne, personer med melaninrik hud og andre marginaliserte grupper.

— Når vi har lover som respekterer og beskytter, så blir det et beskyttelsesnett, som springer ut av menneskerettigheter og dette nettet støtter vår individuelle og kollektive respons til hiv. Men når lovene nekter, straffer eller begrenser, så blir de som et edderkoppnett som spinner ut av ulikhet og fungerer som en felle av stigma og diskriminasjon, understreker El Feki. — De straffende lovene er effektive i å sabotere den globale responsen til hiv.

10-10-10 målene

El Feki minnet oss om FNs 10-10-10 mål, om at innen 20225 skal færre enn 10 % av land har straffbare lover, færre enn 10 % av alle som lever med hiv eller er i risikogrupper for å bli smittet med hiv opplever stigma og diskriminering, og færre enn 10% av kvinner, jenter, mennesker som lever med hiv og andre sårbare grupper utsettes for kjønnsbaserte ulikheter og kjønnsbasert vold.

Og hvordan er det så 10 år etter kommisjonen la frem sine anbefalinger?

Kommisjonen ga anbefalinger rundt hvordan disse lovene kunne snus fra å være en felle til å bli en trampoline som fungerer som et springbrett i arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål og spesielt få en slutt på hiv.

I etterkant av kommisjonens rapport har det, ifølge El Feki, vært en bred global anerkjennelse av at lovverk kan være et like stort verktøy i kampen mot seksuelt overførbare infeksjoner og hiv, som selvtest, kondom og hivbehandling. Dette skyldes blant annet at kartleggingen har gitt en oversikt over lover og regelverk, og den negative effekten disse har på menneskene det berører.

Ti år etter har sivilt samfunn utfordret lovverket og arbeidet med påvirkning for å få til endringer, og dommere innenfor domstolene har også fått mer innsikt i hvordan lovverket berører menneskene det gjelder. Og bare de siste 5 årene har det vært store endringer innenfor lovverket, som blant annet avkriminalisering av sexarbeidere og mennesker som lever med hiv eller rusbruk.

Lang vei å gå

Problemet er at det er en lang vei igjen. Fortsatt er det land med strenge og til og med nye lovverk, økt stigma og diskriminering av mennesker som lever med hiv, LHBTIQ+ og andre personer i risiko for å bli smittet med hiv. El Feki fremhevet at situasjonen særlig er utfordrende i land hvor man ikke har noen mulighet for påvirkning, media ikke er fri og domstolene ikke er nøytrale, slik som eksempelvis Midt-Østen og Nord-Afrika regionen. Og El Feki uttrykte en bekymring for at når verden når 10-10-10 målene så er det denne regionen som utgjør de 10 prosentene. Dette er også relevant i andre områder av verden.

Og veien er ikke bare lang, den er full av u-svinger og fartsdumper. Men El Feki anbefalte at man starter å jobbe med endringer som er enklere å påvirke og dermed få gjennomført, slik som eksempelvis reiserestriksjoner og lovverk som berører smitteoverføring mellom mor og barn. På denne måten får man endringsprosessen i gang og kan bygge videre arbeid på de oppnådde endringene.