Clintons tale var den første av hovedtalene under konferansen. Presidenten tok utgangspunkt i behovet for fortsatt innsats mot hiv og aids og kostnadene dette medfører. På grunn av den økonomiske krisen sitter de nødvendige økonomiske bevilgningene langt inne hos statslederne verden over. Clinton mante til fornyet innsats og pekte på hvorfor fornyet innsats bør sees som en fornuftig økonomisk investering. Det var en kapitalists forsvar for innsats til fellesskapets fordel.

En hovedforutsetning for Clintons argumentasjon var at selv om verden opplever fremgang i kampen mot aids, verken kan eller skal vi hvile på våre laubær. Til tross for at fem millioner mennesker får effektiv behandling for sin hivinfeksjon, er det fremdeles tre ganger så mange som trenger den samme behandlingen.

Clinton gikk også i dialog med demonstrantene fra dagen før, som hevdet at den nåværende amerikanske presidenten Barack Obama har løpt fra løftene sine om å styrke kampen mot hiv/aids. – Det gjør han ikke, hevdet Clinton, som mente at den globale økonomiske krisen måtte ta noe av skylden for de reduserte bevilgningene til Det globale Fondet for å bekjempe aids, tuberkulose og malaria. Han understreket at USA hadde opprettholdt sine forpliktelser til fondet et år lenger enn de europeiske landene hadde gjort.

Den røde tråden i Clintons timelange tale var likevel at helse ikke bør betraktes som en utgift, men en investering: Det livet man redder i dag, vil betale tilbake med sin innsats og sitt arbeid for resten av sitt liv, sa han, enten dette varer i 70, 50, 20 eller ti år.

Han understreket at retten til helse og behandling var en menneskerett og at å bygge velfungerende og effektive helsetilbud i utviklingsland ikke står i motsetning til å styrke de samme i land med betydelig høyere brutto nasjonalprodukt. – Det gjelder å styrke retten til helse, understreket ekspresidenten. Derfor må vi også styrke de ulike landenes evne til å bygge og effektivisere sine helsesystemer.

Clinton refset dessuten sivilsamfunnet for å bruke for mye penger på for mange møter og for mange rapporter og ineffektivt arbeid. Han tok til orde for at sivilsamfunnet måtte oppnå bedre resultater med de midlene de har til rådighet. Det betyr ikke at det ikke trengs mer penger, mente Clinton, effekten av midlene må bli bedre slik at vi når langt flere av de 15 millionene som trenger behandling og slik at forebyggingen kan bli bedre.

– Hver eneste dollar som går til spille, setter et liv i fare, understreket Clinton som også pekte på det potensialet som ligger i å mobilisere den enkelte borgers solidaritetsfølelse. Den alminnelige manns og kvinnes bidrag kan være med på å styrke aidsarbeidet, mente ekspresidenten. Han understreket imidlertid også at interessegrupper og sivilsamfunnet burde drive lobbyvirksomhet overfor bevilgende politikere og bevisstgjøre dem på behovet stadig økonomisk innsats mot hiv og aids.

flere nyheter fra AIDS2010