Denne artikkelen er skrevet av Hege Wagan, landdirektør for UNAIDS i Angola.

Verden har en fantastisk mulighet. Den kan få slutt på aids-pandemien som en trussel mot folkehelsen innen 2030. Å styrke investeringene i aidsresponsen vil også fremme jenters og kvinners rettigheter og myndiggjøring, menneskerettighetene til LHBTQI-personer og global helse. Norges internasjonale bistand er avgjørende for å sikre at dette lykkes.

Lokalsamfunn som består av mennesker som lever med hiv eller er i risikosonen for å bli smittet, er drivkraften bak fremgangen i aidsbekjempelsen. De setter folk i kontakt med offentlige helsetjenester, bygger tillit, innoverer, overvåker implementeringen av retningslinjer og tjenester og holder tjenesteleverandører ansvarlige. Bidraget fra lokalsamfunnsledede organisasjoner i aidsresponsen har også bidratt til å takle andre pandemier og helsekriser, inkludert covid-19, Mpox og ebola. Samfunnsstyrte organisasjoner som fremmer hiv-responsen, er en viktig del av dette arbeidet, og fremmer rettighetene til jenter og kvinner og rettighetene til LHBTQI-personer.

I Angola, der jeg jobber, gir for eksempel unge mennesker som lever med hiv, støtte fra likemenn til likemenn for å sikre at behandlingen følges, i nært samarbeid med lokale klinikker. Også LGTBQI-organisasjoner gir informasjon, deler ut kondomer og kobler folk til hivtesting og behandling. Men dekningen av lokale tjenester begrenses av mangel på ressurser til slike organisasjoner.

Det er i alles interesse å fullfinansiere samfunnsstyrte organisasjoner og fjerne de mange hindringene de står overfor.

Derfor står lokalsamfunnene i sentrum for markeringen av Verdens aidsdag i år, blant annet i en ny UNAIDS-rapport, Let Communities Lead.

Rapporten inneholder fakta og tall som viser lokalsamfunnenes innvirkning, og viser hvordan lokalsamfunnene driver utviklingen fremover gjennom casestudier fra hele verden og gjesteartikler av ni banebrytende samfunnsledere. Som rapporten påpeker, er det behov for ikke bare å anerkjenne lokalsamfunnenes bidrag, men også å fjerne barrierene som står i veien for dem. Denne Verdens aidsdag er en oppfordring til handling for å støtte lokalsamfunnene og frigjøre deres fulle potensial.

Det betyr..:

• Lokalsamfunnets lederrolle må stå sentralt i alle hiv-planer og -programmer og i utformingen, budsjetteringen, gjennomføringen, overvåkningen og evalueringen av dem.
• Lokalsamfunnene må få full og pålitelig finansiering slik at de kan skalere opp tjenestene sine, og slik at de ansatte får skikkelig betalt for innsatsen sin.
• Og hindringer for lederskap i lokalsamfunnene må fjernes. Det må finnes et regelverk og et lovverk som gir lokalsamfunnene handlingsrom og beskytter menneskerettighetene for alle, inkludert jenter og kvinner, homofile menn og andre menn som har sex med menn, transpersoner, narkotikabrukere og sexarbeidere.

Aids er langt fra over. I fjor døde 630 000 mennesker på verdensbasis av aids-relaterte sykdommer, 1,3 millioner mennesker ble nysmittet med hiv, og 9,2 millioner mennesker hadde ikke tilgang til livreddende hiv-behandling. I Angola, der jeg jobber, smittes 10 barn med hiv hver dag. AIDS-responsen er underfinansiert. Men selv om den norske regjeringen i statsbudsjettet anerkjenner viktigheten av UNAIDS’ arbeid for mennesker som lever med hiv i Afrika, Ukraina og andre steder, mer enn halverer regjeringen bevilgningen i budsjetttallene. Kostnadene ved nedskjæringene i aidsbekjempelsen rammer frontlinjemiljøene hardest.

Kampen mot aids er en kamp som kan vinnes. Vi har verktøyene som skal til for å forebygge nye hivinfeksjoner og sikre at alle hivpositive får tilgang til behandling. Vi vet til og med hvordan vi skal komme dit: ved å investere i lokalsamfunnene. Utryddelsen av aids er innen rekkevidde. Det er en av de beste investeringene Norge kan gjøre.