Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) og European AIDS Clinical Society (EACS) har samarbeidet om et større forskningsprosjekt blant fagfolk som møter mennesker som lever med hiv gjennom sin profesjon i Europa og Sentral-Asia.

Selv om veien er lang, er mange land er inne i en god trend når det gjelder å jobbe mot å nå UNAIDS sine mål om å eliminere hiv som en folkehelsetrussel innen 2030. Mennesker som lever med hiv rapporterer generelt om lavere livskvalitet enn andre. Det såkalte fjerde-målet til UNAIDS tar sikte på å eliminere stigma og diskriminering, slik at færre enn 10% av personer med hiv og andre nøkkelpopulasjoner erfarer dette. 

Teymur Noori fra ECDC, presenterte funnene fra undersøkelsen under årets internasjonale aidskonferanse. — Vi er ikke kommet langt nok for å nå våre mål. Og det vi kan trekke ut av denne rapporten, er at i de områdene det er høyere grad av stigma og diskriminering, er det også flere nye tilfeller av hiv. Mangel på kunnskap og fordommer fungerer altså som en driver for hivepidemien, sier Noori. 

Totalt 18430 respondenter fra 54 land, primært fra ulike helsetjenester, deltok i undersøkelsen. Ti land hadde færre enn 50 responser på spørreskjemaet. Respondentene ble rekruttert bredt, men representerer ikke et tilfeldig utvalg, så det er vanskelig å generalisere på bakgrunn av resultatene. Er for eksempel respondentene de som var særlig opptatt av temaet? Typisk engstelige? Antallet respondenter er likevel stort nok til at det peker på en tydelig utfordring som krever oppfølging og kunnskapsheving blant helsepersonell.

69% av respondentene hadde ikke tilstrekkelig kunnskap om smitteveier og forebygging for hiv, inkludert at vellykket behandling = smittefri, og at PrEP og PEP forebygger hiv. Fagfolk som møtte mange mennesker med hiv, hadde betraktelig mer kunnskap enn de som sjelden møtte pasienter med hiv, eller ikke var klar over hivstatusen til sine pasienter. Resultatene viser også at det er store geografiske forskjeller knyttet til kunnskapen om hiv. Mer enn halvparten av respondentene rapporterte at de ville være bekymret hvis de skulle behandle mennesker med hiv, 57% mente det var en risiko knyttet til blodprøvetaking og 53% mente det var en risiko knyttet til sårstell. Graden av bekymring var omvendt korrelert med graden av kunnskap om hiv, det betyr at de med lite kunnskap hadde høyere grad av bekymring.

Mange helsetjenester hadde protokoller og retningslinjer for behandling av interaksjoner knyttet til hiv og for å hindre diskriminering, men det ble rapportert manglende bevissthet om at disse retningslinjene eksisterte eller manglende implementering av disse. 22% rapporterte å ha vært vitne til at noen ikke ønsket å behandle pasienter med hiv, 19% hadde vært vitne til at hivdiagnosen ble gjort kjent uten samtykke, 18% prosent hadde vært vitne til lavere kvalitet på behandlingen enn ordinært og 30% rapporterte at de hadde vært vitne til nedsettende og diskriminerende kommentarer om mennesker som lever med hiv. 

Svært mange oppgir manglende trening som grunnen til at de ikke ønsker å tilby behandling til enkeltgrupper. Utdannings- og opplæringstilbud er et naturlig neste trinn i arbeidet med å redusere diskriminering, sa Noori. — Vi har manglet data i europeisk setting, vi har begynt å skrape overflaten, men vi må vite hvor skoen trykker før vi utarbeider intervensjoner. Hva gjør vi med disse resultatene? Ovenfor hvem og hvor? Det er de diskusjonene vi nå går inn i europeisk setting, konkluderte han.

— Dataene sammenfaller helt med de erfaringene mennesker med hiv i Norge rapporterer fra møter med helsevesenet. Gjennom HivNorges juridiske retthjelpstilbud avdekker vi altfor ofte brudd på taushetsplikten, overdrevne smittevernstiltak og diskriminering. Dette er krevende for mennesker som lever med hiv, resulterer ofte i at mange ikke får den behandling som de har behov for og bidrar til å opprettholde stigma rundt å leve med en hivdiagnose. Tilliten mellom pasient og helsepersonell blir også redusert, og kan bli vanskelig å gjenopprette. Rapporten må tas på alvor, både på sykehus og hos fastlegen, og særlig ute i kommunene der mange møter helsepersonell gjennom omsorgstjenesten. Vi ser også frem til hvordan rapporten kan styrke arbeidet i Fast Track Cities Oslo, der Oslo kommune har forpliktet seg til å nå UNAIDS’ mål om å eliminere hiv som en folkehelsetrussel innen 2030, sier generalsekretær i HivNorge Anne-Karin Kolstad.

Her kan du lese rapporten i sin helhet.