Det er også et uomtvistelig faktum at behandling med antiretrovirale medisiner har redusert dødeligheten blant hivpositive betydelig. Livsutsiktene for den enkelte forlenges med mange tiår.

Dette sier lege og spesialist i infeksjonsmedisin Frank Olav Pettersen (bildet) ved Oslo universitetssykehus til Positiv. På spørsmål om hva som skjer i samspillet mellom kropp, virus og medisin forklarer han:

– Et virus er ingen levende organisme. Det er avhengig av en vertscelle i kroppen for å kunne formere seg. Ulike virus, bruker ulike celler som ”bolig”. For hiv er det CD4-cellene som er vertscellene. Det er disse cellene som er produsenter av nye virus.

Vi har seks ulike grupper av antiretrovirale medisiner. De kan stoppe virusproduksjonen på ulike trinn i denne produksjonsprosessen, for eksempel ved at de hemmer virusets mulighet til å trenge inn i cellen, eller hemmer arvestoffet til viruset å knytte seg til cellens arvestoff. En såkalt ART-cocktail (Anti-retroviral terapi) består alltid av minst tre ulike virkestoffer med minst to ulike virkningsmekanismer. Det vil si at medisinene hindrer viruset på minst to forskjellige måter. Dermed stoppes virusets evne til å formere seg så å si fullstendig.

Upåviselig virusmengde– En pasient som skal starte på ARV-behandling, kan ha mer enn en million virus per milliliter blod. Etter noen måneder på ARV-medisiner, kan dette tallet være redusert til under tjue. Vi sier da at virusmengden i blodet er upåviselig, fortsetter Pettersen. Og det er når pasienten kommer hit, at smitterisikoen reduseres med så mye som 95 prosent.

Upåviselig virusmengde

Pettersen mener det kan få konsekvenser blant annet for mennesker som lever i parforhold der partnerne har ulik hivstatus. Blant annet tenker han seg at det må bli opp til den negative parten å kunne velge bort kondom i de sammenhenger der et par vil ha barn. Men Pettersen sier ikke klart ja til ubeskyttet sex i alle sammenhenger. – Kondomet er fremdeles det eneste som vi vet beskytter mot viruset, sier han.

Viruset som ikke trenger inn i cellene, går til grunne. Det som derimot ikke dør, er det viruset som allerede har trengt inn i arvestoffet til cellene. Medisinen kan imidlertid redusere evnen til å fabrikkere nytt virus. Viruset vil dermed være til stede i kroppen, i cellene, men uvirksomt og mye mindre farlig. Hvis derimot en infeksjon får lov til å utvikle seg uten behandling, vil til slutt de fleste vertsceller for hiv, dø. Dette vil også drepe viruset, og den smittede, fordi kroppen ikke lenger klarer å beskytte den hivpositive mot andre, såkalt opportunistiske infeksjoner eller hivassosierte kreftformer. Pasienten vil imidlertid i gjennomsnitt leve i nesten 10 år innen den tid, og viruset har kunnet blitt spredd videre til andre i løpet av den tiden. Så selv om viruset til slutt dreper verten sin ved å ødelegge hans eller hennes immunforsvar, overlever viruset ved å finne nye vertsceller hos nysmittede.

BehandlingCD4-cellene er altså vertsceller for hiv. Når antallet av disse cellene blir tilstrekkelig lavt, er immunforsvaret svekket, og behandlingen bør starte. Det man nå vet er at dersom behandlingen først har startet, må den enkelte hivpositive fortsette å spise medisiner livet ut. Et avbrekk eller stans i behandlingen kan få alvorlige følger. For det første vil virusene som ligger uvirksomme i cellene kunne vekkes opp igjen og starte virusproduksjon. Dermed vil pasienten bli syk på nytt. For det andre vil viruset kunne utvikle motstandskraft eller resistens mot medisinene hvis man ikke tar alle pillene som foreskrevet hver dag, slik at disse ikke lenger vil hjelpe. Dermed blir pasienten vanskeligere å behandle, og risikoen for at han eller hun blir syk eller dør øker. Det sier seg selv at om et slikt resistent virus skulle få anledning til å spre seg i store befolkningsgrupper vil vi få et enda større problem enn det vi har. – En slik utvikling ville fått store personlige og samfunnsøkonomiske konsekvenser, noe vi må jobbe aktivt for å unngå, slår Pettersen fast.

Behandling

Andre spørsmålPettersen forklarer at medisinerne har en lang rekke andre spørsmål i forhold til hiv og ARV behandling:

Andre spørsmål

– Et av de viktigste spørsmålene er når behandlingen bør starte. Tidligere startet man på et tidspunkt da CD4-tallene var ganske lave. Tendensen nå er å starte tidligere og tidligere fordi dette ser ut til å ha best effekt med tanke på å forebygge sykdom på lang sikt.

– Etter hvert som hivpositive heldigvis blir eldre, møter de en ny utfordring. Hivpositive pasienter på behandling ser ut til å være noe mer utsatt for en del livsstilssykdommer som hjerte-karsykdom, enkelte kreftsykdommer, beinskjørhet, nyresykdom og mental svekkelse som for eksempel problemer med innlæring av ny kunnskap. Det kan se ut som om aldringsprosessen hos disse pasientene går fortere enn hos hivnegative personer, sannsynligvis som følge av immunskaden utløst av hiv.

– Det vi derimot kan slå fast allerede nå, er at for hivpositive på ARV-behandling, blir sunne livsstilsvalg viktigere enn for andre. Det er viktig at alle slutter å røyke, spiser variert og sunt, holder seg i form og så videre, men for vår pasientgruppe blir dette ekstra viktig for å bremse den tilsynelatende framskynnede aldringsprosessen.

Svimlende perspektiverPå den positive siden mener Pettersen at behandling og redusert smitterisiko åpner for svimlende perspektiver: Viruset kan i det lange løp utryddes! Hvis man klarer å behandle store nok befolkningsgrupper vil antallet nysmittede bli så lavt at epidemien til slutt vil dø ut.

Svimlende perspektiver

Det forutsetter imidlertid, understreker spesialisten, at vi blir bedre på smitteoppsporing, at flere mennesker tar testen, at vi finner dem som er smittet og gir dem behandling. Per i dag får halvparten hivdiagnosen på et tidspunkt da de etter dagens behandlingsretningslinjer, bør starte behandling med en gang. I de fleste tilfeller betyr det at de har levd en god stund med infeksjonen. Og det forutsetter at behandlingen fortsetter for resten av pasientens liv. – Til det kreves politisk vilje, mot og bevilgning av nok ressurser ikke minst globalt, slår Pettersen fast. Men når denne muligheten faktisk er mulig, hvordan kan man da våge å ikke benytte seg av den?