Andy Bell vokste opp i en grå kommunegård i Peterborough på den engelske østkysten som den eldste av seks barn. Han var som barn glad i å synge og opptre, og da han som 19-åring flyttet til London ble han straks en del av det hippe klubblivet i byen. – Jeg husker at jeg så popikonet og artisten Boy George på homsediskoteket «Heaven» og fulgte etter ham som en sau med åpen munn.

Selv om Andy Bell hørte med i Georges fanklubb var hans store idol Vince Clarke, som sammen med Alison Moyet utgjorde Yazoo. – Jeg var en så stor tilhenger av Vince at jeg skrev til ham og spurte om de trengte en sanger. Så historien om at jeg svarte på en bladannonse for å bli medlem av gruppa Erasure i 1985 er sann. Vince er streit, og veldig sjenerøs og morsom. I løpet av de første seks månedene i studio var jeg så betatt at jeg ikke greide åpne munnen min.

Du husker kanskje Erasures største hit, «A Little Respect», hvor Andy sang falsett. – Jeg var en stor fan av Jimmy Sommerville, men jeg forsøkte ikke falsett før min første audition med Vince. Alt passet og Erasure hadde sin første slager. – Fra 1989 til 1992 turnerte vi over hele verden. Det var full guffe, vi reiste overalt og hadde ikke tid til å tenke på noe annet. Vi solgte bra, men på midten av nittitallet hadde musikkscenen endret seg. T he Spice Girls var blitt store og låtene våre ble ikke lenger spilt på radio.

Det var i denne travle tiden at Andys partner og manager Paul ble diagnostisert som hivpositiv. – Legen fortalte ham at han skulle dø, så han kom hjem full av tårer. Vi har vært sammen i 20 år, men det var ikke før i 1998 at jeg oppdaget jeg selv var positiv. – Jeg fikk lungebetennelse mens jeg var på Mallorca. Kroppen kollapset, jeg hadde også brukt mye dop i en periode. Jeg fikk problemer med utslett, helvetesild, hemoroider og sopp i munnen. Jeg var ganske langt nede, men jeg trodde ikke at jeg skulle dø.

– Da jeg kom tilbake til London begynte jeg på medisner med en gang. I løpet av de siste tre årene har jeg gått på 3TC, Abacavir (Kivexa) og nevirapine. T4-tallene er gode og virusmengden er ned mot null. Verken Paul eller jeg har tatt AZT, vi hadde altfor mange venner tidlig på nittitallet som gikk på AZT og som døde fortere enn de som ikke gikk på det.

Heldigvis har ikke Andy hatt mange bivirkninger av den nye medisineringen. – Jeg fikk en sykdom som gjorde at blodtilførselen til lårbenet stopper opp og jeg måtte ha en hofteoperasjon. Jeg haltet som en gammel mann, og måtte ta haugevis med smertestillende midler. Så begynte jeg å trene. Jeg gjorde over 60 shows i fjor. Det er tøft å gi hundre prosent når jeg er på turné, jeg er jo ikke 22 år lenger, sier Andy. – Stemmen holder fortsatt, men jeg burde egentlig ikke røyke. Jeg har en lege i New York som gir meg et strengt regime når jeg turnerer: ingen kaffein, alkohol eller dop, masse hvile og drikke mye vann.

– Da jeg sto fram fryktet jeg kanskje at det ville gå ville rykter og bli historier i media som skapte en strøm av nysgjerrige utenfor hjemmet mitt. Ti år tilbake var jo dette et forferdelig stigma – og det er det fortsatt, men det er ikke fullt så ille lenger. Jeg har jo til dels levd i en boble, kjæresten og musikkindustrien har skjermet meg. Men da jeg stod frem var til og med pressedekningen ok og avisene trykket det jeg sa om at hiv ikke er en dødsstraff og hvordan livet mitt og arbeid med musikken går videre. Andy er en av få celebriteter som er åpen om sin hivstatus. Han kjenner til tidligere kulturminister Chris Smith og Holly Johnson fra gruppa Frankie Goes To Hollywood. – Men jeg kjenner også mange som holder det hemmelig. Selv synes han ikke han var spesielt modig ved å stå fram, men forteller at det var en stor lettelse. – Det var som en tung bør forsvant fra skuldrene mine.

Andy har også tatt del i arbeidet med å støtte hivpositive, men gir uttrykk for at noen bruker viruset som ei krykke. – For mange blir hiv mer en psykologisk ting enn en medisinsk diagnose. Noen bruker hiv som en unnskyldning, de setter livet på vent og går inn i en depresjon. Hele livet blir fokusert på hiv og de blir ikke i stand til å utrette noen ting som helst. – La ikke hiv ta over livet ditt. Ikke bruk det som en unnskyldning for deg selv – eller for andre, sier han. – Jeg er heldig som ikke har hatt noen bivirkninger, men jeg har venner som ikke får sove og som tror de blir gale. Jeg kjenner også noen som har forandret seg, blitt bitre, negative og sure på alle rundt seg.

– Jeg synes noen klager for mye og ikke innser hvor heldige vi er som bor i et land med gratis helsestell. Jeg pleier å si «lev livet». Man vet ikke hvor lenge man er her likevel. Om noe, vil jeg si at hiv har vært en drivkraft men enn en hemsko. Det har fått meg til å fortsette videre, med å skrive låter og synge. – Den sterke økningen av hivsmitte i homsemiljøet bekymrer også Andy. – Kampanjene virker ikke, mener han og tror det ville hjulpet med noen skremselskampanjer. Han er også skremt av alle gifte menn som gjerne har sex med andre menn og som ser ut til å gi blaffen i beskyttelse. – De later til å tro at dette ikke angår dem.

© Positive Nation 2006. Gjengitt med tillatelse av utgiveren UKC (UK Coalition of People Living with HIV). Oversatt og bearbeidet av Arne Walderhaug.