Oslo, september 1988: Tor Erling Staff sitter i trappen som fører opp til Høyesteretts lokaler.

I hånden holder han et glass champagne. På det nærmeste trappetrinnet sitter en ung, aidssyk mann og smiler. Henki Hauge Karlsen skåler med sin advokat.

Omkring dem i den ærverdige oppgangen sitter og står venner av den syke. Mange av dem er hivsmittede. Champagneflasker åpnes og sendes rundt. Rettens formann, høyesterettsdommer Elisabeth Schweigaard Selmer, må nærmest gå spissrotgang ned trappen, mellom de feststemte menneskene. Det ligner et vorspiel i trappen.

Schweigaard Selmer, i sin tid landets første kvinnelige justisminister, sier idet hun passerer den brokete forsamlingen: «Jeg må nok minne om at dere tross alt befinner dere i Høyesterett.»

Tre år med Henki-saken Staff sitter nokså tankefull i trappen. Han er som vanlig ikke i festhumør. En seier i Høyesterett, etter nederlag i både byrett og lagmannsrett, ville for de fleste advokater forårsake løftet stemningsleie, men Staff synes for det første at Høyesterett er kjedelig dokumentjuss, og for det annet står han midt oppe i andre saker som krever tid og oppmerksomhet:

Tre år med Henki-saken

En professor ved Universitetet i Oslo og hans samboer er varetektsfengslet etter at politiet har gjort store beslag av barnepornografi i deres hjem i Oslo. Og for det tredje: Det er tre år siden han begynte å arbeide med hva som i pressen nå omtales som Henki-saken, og det er få måneder til Henki Hauge Karlsen, 31 år gammel, skal sovne inn på Rikshospitalet.

Det siste vet ikke Staff helt presist der han sitter i trappen og gjengjelder skåler, men det han vet, og det han ser, er at hans klient er meget syk. Og den seieren de feirer, er at Hauge Karlsen har fått tilbake en jobb som han aldri vil bli frisk nok til å kunne gjenoppta.

Tre år tidligere, i november 1985, ikke mange dagene etter at Staff, sammen med Haugestad og Nordhus, hadde ført i land forsvaret for pornografi-grossisten Leif Hagen og to av hans butikksjefer, kom det inn en telefon fra Østfold.

Oppsigelsen En mann i slutten av tyveårene ringte og fortalte at han nettopp hadde mottatt et oppsigelsesbrev fra sin arbeidsgiver. Han hadde i et halvt års tid vært ansatt som bartender ved Papillon, en pianobar i Fredrikstad.

Oppsigelsen

Hva var bakgrunnen for Hauge Karlsens oppsigelse? Tre uker før han får sparken, hadde han mottatt en dystrere melding: Blodprøver viser at han er hivpositiv. Han orienterer nokså snart sin sjef, restauratør Jan Erik Ulsteen, om forholdet, og Ulsteen orienterer i sin tur styreformann i Papillon, Gunnar Bøckmann.

Dette skjer en uke ut i november. Julebordsesongen står like for døren. Ulsteen og Bøckmann blir enige om at Hauge Karlsen må fjernes fra arbeidsplassen. 27. november sender de et brev til Hauge Karlsen. Noen dager senere tar Hauge Karlsen en telefon til Tor Erling Staff.

Staff tar saken. Rett over nyttår, i januar 1986, sender han en stevning til Sarpsborg byrett. Han krever at oppsigelsen blir kjent urettmessig og ugyldig, at hans klient skal få jobben tilbake, samt kroner 250 000 i erstatning.

Ga hiv et ansikt Et år senere, i januar 1987, kommer saken opp i Sarpsborg byrett, som lokal arbeidsrett for Østfold. I mellomtiden er Henki Hauge Karlsen blitt et begrep og et stridstema, ikke bare i Østfold, men i hele Norge. På et tidspunkt hvor folk spør seg om den nye, uhelbredelige og dødelige sykdommen kan overføres via håndtrykk og myggstikk, er bartenderen fra Fredrikstad den første og eneste hivsmittede i norsk offentlighet med et navn og et ansikt.

Ga hiv et ansikt

I sakens et år lange forberedelsestid leser folk de motstridende avisoppslag nærmest som forhåndsprosedyrer. Avisene kan publisere hjerteskjærende reportasjer om småbarnsmødre som er blitt hivsmittet gjennom blodoverføring på sykehus.

I desember 1986, en måned før saken kommer opp i Sarpsborg byrett, iverksetter norske forsikringsselskaper hasteregler som nekter aidssyke og hivsmittede med symptomer livsforsikring, og som pålegger hivsmittede uten symptomer en karantenetid på fem år. Samtidig sender Sosialdepartementet ut til høring et lovforslag som vil gi adgang til tvangstesting av enkeltpersoner og spesielle befolkningsgrupper.

Smittehysteri Under vignetten «Den nye pesten» driver Verdens Gang en redaksjonell opplysningskampanje som orienterer nordmenn om at «Aids-viruset smitter ikke»:

Smittehysteri

– Ved vanlig sosial omgang. Det er ingen som helst risiko ved å berøre, klemme og kysse smittede på kinnet. Men viruset er funnet i spytt, og legene anbefaler ikke de dype tungekyssene. – Ved bading i svømmebasseng. – Ved normal bruk av solarium og badstuer. – Ved å spise på restauranter. Viruset smitter ikke via mage- og tarmsystemet.

– Ved vanlig sosial omgang. Det er ingen som helst risiko ved å berøre, klemme og kysse smittede på kinnet. Men viruset er funnet i spytt, og legene anbefaler ikke de dype tungekyssene.

Støtte fra familien Den siste informasjonen forholder seg til hovedsaken på samme side, hvor avisen gir «Den nye pesten» en personlig vinkling og et menneskelig ansikt, under overskriften: «Vi er ikke redde onkel».

Støtte fra familien

Utsagnet tilhører to gutter på fire og sju år: «I ett og et halvt år har hivsmittede Henki Hauge Karlsen bodd under samme tak som Ruben, storebror Richard, mamma Rita Jørgensen og pappa Roy Larsen. Han har delt kjøkken, bad og dusj med dem. Vært dagmamma for ungene, badet dem og dyttet dyna rundt dem om kvelden. De andre i familien har aldri vært redde for å bli smittet. Likevel lot de seg teste nylig, for å feie andres tvil av veien.»

Verdens Gang kan slå fast: «Ingen av dem var smittet.»

Oppslaget domineres av et «hjemme hos»-foto som kunne vært klippet ut av et familiealbum: I bakgrunnen en stuevegg med lampett og malerier; i forgrunnen en smilende ung kvinne og mann, sistnevnte med to småbarn på fanget.

Den mannen som to år senere sitter ved Tor Erling Staffs side i trappen opp til Høyesterett, er i en annen forfatning. Saken er vunnet, og slaget er tapt.

Diskusjonen i byretten mellom Papillons prosessfullmektige, høyesterettsadvokat Thorvald Grindstad, og Hauge Karlsens advokat, blir i avisene omtalt som «verbalt slagsmål» og «heftig ordskifte».

Det samme gjentar seg i Eidsivating lagmannsrett ett år senere, etter at Hauge Karlsen, trass i sviktende helse, bestemmer seg for å anke dommen i byretten. Den falt i februar 1987, og først i januar året etter kommer saken opp i lagmannsretten.

Helvetesferien I mellomtiden, i oktober, har den nå aids-diagnostiserte Hauge Karlsen for innsamlede midler reist på en ferietur til Tunisia for å samle krefter. «Jeg fikk en herlig uke,» forteller han til Verdens Gang, «før helvete begynte. Jeg bodde på Hotel Enassim i Sousse, da en kvinnelig norsk gjest viste andre turister et gammelt norsk magasin hvor det var en artikkel om meg.»

Helvetesferien

En rekke av hotellets nordeuropeiske gjester varsler hotelldirektøren og forlanger at Hauge Karlsen må flytte. «En time senere kom fire politimenn med maskinpistoler, […] og med full fart bar det til politistasjonen.»

Etter noen dager på sykehus, fikk han «husarrest på hotellet og måtte love ikke å forlate rommet».

Moraliasering i retten 11. januar 1987 begynner saken i Eidsivating lagmannsrett. «Denne gangen er jeg ikke villig til å frita Henkis lege, Stig Frøland, for sin taushetsplikt. Det har vært nok grafsing i Henkis privatliv fra motpartens side,» forteller Staff. Igjen blir aidssyke Hauge Karlsen eksaminert om kondombruk, partnerhyppighet og samleiefrekvens av advokat Grindstad.

Moraliasering i retten

Staff protesterer. Slik andre advokater har protestert mot Staffs eksaminasjoner av angivelige voldtektsofre. En av Grindheims sakkyndige, professor Ansgar Tordvik, fremholder som et argument mot å kjenne oppsigelsen ulovlig at aids kan føre til mentale forstyrrelser:

«Glemsomhet, sløvhet og apati kan være mulige symptomer, noe som åpenbart vil få konsekvenser for Hauge Karlsens innsats som bartender, forklarte Tordvik.»

En annen sakkyndig, Magne Fagerhol, overlege ved Blodbanken på Ullevål sykehus fremholder: «Det er hevet over tvil at de første som ble smittet, var de med sterke seksualdrifter, spesielle seksualvaner, svært mange tilfeldige og ukjente seksualpartnere, som ofte brukte stimulerende midler eller rusmidler.»

Staff protesterer igjen, og krever at Fagerhol blir fjernet som sakkyndig. Retten lar Fagerhol fortsette, men gir ham en skrape for hans moralisering over Hauge Karlsens livsførsel.

Tatoverte kors I tillegg til å være sakkyndig blir Fagerhol dessuten en aktør i den offentlige debatt om samfunnets behandling av hivsmittede. Som et smittereduserende tiltak foreslår overlegen at de hivsmittede får tatovert et kors på et lett synlig sted i lyskepartiet.

Tatoverte kors

Også Staff innstevner sakkyndige i saken. De mener å kunne tilbakevise at «Henkis hjerne er angrepet av aids». Overlege Stig Frøland sier i retten: «Henki har ingen hjerneskade.»

Hauge Karlsens tidligere arbeidsgiver, direktør Gunnar Bøckmann, forklarer at han hadde gjort det «klart for Henki at han ville være død i løpet av et par måneder. Det hadde en legevenn forklart ham. De to månedene Bøckmann regnet med at Henki kom til å leve, fikk han valget mellom å sykemelde seg eller ta permisjon – med lønn.»

Bøckmann forklarer at det ikke bare var frykt for smitte, men også frykt for omsetningssvikt som lå til grunn for oppsigelsen: «Om folk har valget mellom å gå på en bar hvor de vet at de har en mikrologisk [sic] sjanse til å bli smittet med hiv, eller å gå på en annen bar, er jeg ikke i tvil om hvor vi ville gå, sa Bøckmann.

Høyesterettsadvokat Tor Erling Staff spurte om Bøckmann følte seg tryggere på en bar hvor bartenderen er hiv-positiv, men uten at Bøckmann har kjennskap til det. Et fyllestgjørende svar ga Bøckmann ikke.»

Prinsipper må vike Det uuttalte svaret på Staffs retoriske spørsmål blir avgjørende for den samfunnsmessige vurderingen av Henki-saken. Høringsrunden om Sosialdepartementets forslag om tvangstesting viste at tvangstesting ikke hadde bred politisk støtte. Og et ønsket omfang av frivillig testing ville man neppe få dersom hivsmittede sto uten oppsigelsesvern.

Prinsipper må vike

Som i byretten får Hauge Karlsen i lagmannsretten medhold i at oppsigelsen er usaklig, og han blir tilkjent en erstatning på 50 000 kroner, men han får ikke jobben tilbake. Prinsippene må vike for praktiske vurderinger: «Begrunnelsen var at Karlsens arbeidsforhold ved Papillon var meget kortvarig, at det var en deltidsstilling på 26 timer hver uke, at han ikke hadde noen fagutdannelse eller tidligere praksis fra restaurantfaget og at det var gått to år siden arbeidsforholdet faktisk opphørte.»

Det blir også lagt vekt på at Hauge Karlsen har skaffet seg en annen jobb, som aids-rådgiver ved Aksept Kontaktsenter i regi av Kirkens Bymisjon.

Betydningsfull dom En skuffet Staff betjener seg av en idrettsmetafor når han blir bedt om å kommentere sine følelser etter halvannet års juridisk kamp mot oppsigelsen: «Dette er som å løpe maraton og stupe en meter fra mål.»

Betydningsfull dom

Men Staff og Hauge Karlsen er bare midtveis i sitt maratonløp. Først om ytterligere halvannet år skal dom falle i Høyesterett.

I september 1988, i trappen i Høyesterett, kan forsvarer og klient feire at Hauge Karlsen hadde fått jobben tilbake.

Dommen får stor prinsipiell betydning for hiv-smittede og aidssykes oppsigelsesvern spesielt og situasjon generelt, men den får liten praktisk betydning for Hauge Karlsen. Ledelsen ved Papillon ønsker ham ikke tilbake, og forlanger legeattester som dokumenterer at han ikke er smittefarlig. «Blant annet har de krevet at jeg går til helsemyndighetene og tar avføringsprøver som jeg i neste omgang skal måtte legge frem for ledelsen ved Papillon,» forteller en sliten og sengeliggende Hauge Karlsen til Dagbladet 2. desember 1988.

Hivfondets opprinnelse Noen uker senere, 28. desember, dør han på Rikshospitalet. Rett over nyttår blir han bisatt i Moss krematorium. Mange av dem som hadde møtt ham med champagne i Høyesterett i september, kommer nå med blomster. Til stede i det fullsatte krematoriet er også en rekke av de 160 medlemmene i de hiv-positives interesseorganisasjon Pluss, som Hauge Karlsen hadde vært med på å stifte halvannet år tidligere.

Hivfondets opprinnelse

Etter hans død tar hans advokat og lege, Tor Erling Staff og Stig Frøland, samt daværende direktør i Datatilsynet, Helge Seip, initiativet til å opprette Henki Hauge Karlsen-fondet. Staff administrerer fondet i flere år, inntil det blir slått sammen med allerede eksisterende fond for hiv-smittede og aidssyke.

Staff foreslår «Hiv-fondet – Til hjelp i en vanskelig situasjon» som et dekkende navn for det nye fellesfondet. Sammen med blant annet Frøland sitter Staff i dag i fondets representantskap.