HivNorge takker for muligheten til å komme med innspill til Helse- og sosialkomiteen i forbindelse med statsbudsjettet.

Kapittel 760, post 73 – tilskudd til hiv og seksuelt overførbare infeksjoner og tilskudd til seksuell helse

HivNorge er selvfølgelig særlig opptatt av bevilgningen over Kapittel 760, post 73 som nå omfatter midler som tidligere var i egen post for hiv og seksuelt overførbare infeksjoner, der vi får størstedelen av våre drifts- og prosjektmidler. Den planlagte sammenslåingen av denne ordningen med posten for seksuell helse er utsatt men som vi forstår det kommer den til neste år. Vi er veldig bekymret fordi i det utkastet Helsedirektoratet laget var alle driftsmidler borte, og fokuset syntes å være helt på seksuell helse, og hiv og seksuelt overførbare infeksjoner var borte. Grovt sagt kan vi si at Helsedirektoratets forslag innebar at midlene ble slått sammen, men at støtteordningen for hiv og seksuelt overførbare infeksjoner nærmest ble lagt ned. Vi kan ikke se at det er i tråd med verken regjeringens eller Stortingets signaler. Dette er dramatisk for oss, og for våre samarbeidspartnere Helseutvalget og Kirkens Bymisjon Aksept, som også får midler fra denne ordningen.

Vi i HivNorge trenger disse driftsmidlene. Vi får i svært liten grad driftsmidler fra andre, og mye av vårt arbeid er ikke egnet for prosjektstøtte. Det gjelder for eksempel vårt påvirkningsarbeid, vårt løpende informasjonsarbeid rettet mot helsevesenet, storsamfunnet, forvaltningen og befolkningen, deltakelse i pasient- og brukerorganer og vår innsats når det gjelder beredskap for infeksjoner. Vi frykter at vår troverdighet og tillit, både blant disse gruppene og blant mennesker som lever med hiv vil forsvinne om vi må redusere vår drift kraftig, ved et kutt i driftsmidler. Alt kan ikke organiseres som prosjektstøtte. Og vi minner om at vi i statsbudsjettets brødtekst år etter år ansees å ha god måloppnåelse.

Hiv skiller seg fra mange andre sykdommer og funksjonsnedsettelser ved at sykdommen bærer med seg et enormt stigma. Dette gjelder både reelt stigma, altså at de utsettes for reaksjoner eller sanksjoner, forventet stigma, altså at de lever med en frykt eller forventning om slike reaksjoner, og internalisert stigma, at de opplever at de selv har begrenset verdi, på grunn av diagnosen.

Dette skyldes tildels ugrunnet smittefrykt, velbehandlet hiv kan ikke smitte, og tildels at hiv er knyttet til nøkkelpopulasjonene som særlig rammes av hiv, injiserende rusbrukere, menn som har sex med menn, sexarbeidere og transpersoner. Det gjør at svært mange av de som lever med hiv holder diagnosen hemmelig, også for sine nærmeste, mange til og med for sin fastlege. Det gjør at det er nødvendig med langsiktig arbeid for å opparbeide tillit i befolkningen som lever med hiv.

Hiv er også i ferd med å bli en importsykdom, der få smittes mens bosatt i Norge og blant disse er en stor andel smittet på reise i utlandet. Derimot er det fortsatt en jevn gruppe mennesker som innvandrer til Norge med hiv, de fleste av disse er kjent med diagnosen før de kommer til Norge. Flyktningstrømmen fra Ukraina har ført til en kraftig økning i hivtallene de siste årene. Særlig i enkelte migrantmiljøer er stigma stort, for noen så kraftig at det blir invalidiserende. Det tar vi høyde for i vårt arbeid, der vi har særlige tiltak rettet mot personer med migrasjonserfaring.

Det er slik særlig viktig å ha et interseksjonelt utgangspunkt når man arbeider med hiv. De aller fleste som lever med hiv tilhører også en eller flere andre minoriteter, i tillegg hivinfeksjonen, som er en funksjonsnedsettelse, kan de være skeive, tilhøre en etnisk minoritet, ha andre funksjonsnedsettelser, og være eller ha være sexarbeidere eller injiserende rusbrukere.

Vi frykter at vårt kompetansemiljø, med frivillige, ansatte, tillitsvalgte og likepersoner vil forsvinne eller løses opp om ikke driftsmidler videreføres i ordningen for seksuell helse, hiv og seksuelt overførbare infeksjoner.

Kapittel 710 – vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper

HivNorge er glad for at Regjeringen etablerer et slikt vaksinasjonsprogram. Forebygging av allmenfarlige smittsomme sykdommer er etter smittevernloven et kommunalt ansvar. For mange slike sykdommer er dette hensiktsmessig at folkehelsearbeid gjøres godt lokalt. Men for allmenfarlige smittsomme sykdommer som ikke får veldig stor utbredelse, slik som mpox (tidligere apekopper) er dette lite hensiktsmessig. I de største kommunene, særlig i Oslo, får man til en hensiktsmessig vaksinasjon til de relativt få som er i målgruppene for dette, men de fleste kommunene i Norge vil ha ingen eller noen få kandidater for slik vaksinasjon. Da er det lite hensiktsmessig å bygge opp en egen organisasjon for disse få menneskene. De fleste som er i målgruppen for slik vaksine er allerede i kontakt med spesialisthelsetjenesten, enten fordi de lever med hiv eller får den hivforebyggende medisinen PrEP. Hertil kommer at den viktigste gruppen, menn som har sex med menn og har flere seksualpartnere, ofte vil vegre seg mot å kontakte helsepersonell i en liten kommune, og opplyse om at de har sex med mann, kanskje at de lever med hiv, og at de, typisk på reise til storbyer eller utlandet, har sex med mange og vekslende seksualpartnere. På små steder vil en stor andel kvie seg for dette, for å unngå stigma som følger med dette, eller på grunn av forventet eller internalisert stigma.

Vi ser det samme når det gjelder stigma som gjelder hiv. Særlig på små steder er diskresjon viktig og stigma, selvstigma og forventet stigma, gjør at personer har fastlege langt hjemmefra eller holder hivdiagnosen skjult for fastlegen, og at mennesker flytter fra sitt hjemsted, om hivdiagnosen blir kjent.

Vi håper derfor at også vaksiner mot allmenfarlige smittsomme sykdommer som har begrenset målgruppe også kan inkluderes i et nasjonalt vaksinasjonsprogram, i stedet for at alle kommuner må legge til rette for vaksinasjon som for mange vil gjelde ingen eller et lite antall mennesker, og når det gjelder vaksiner som knyttes til stigma, personer da vil unnlate å ta.

Det er ikke god helseøkonomi at alle kommuner må opprette et tilbud når de fleste kommuner ikke får noen som kvalifiserer for denne vaksinen, og det er ikke godt smittevern når stigma fører til at personer ikke tar vaksiner som kunne beskyttet dem mot sykdom.

Kapittel 2751, næringsmidler på blå resept

Noen av dere husker kanskje at vi tidligere har snakket oss blå om morsmelkerstatning til hivnegative barn av kvinner som lever med hiv. For noen år siden fastslo departementet at dette allerede var omfattet av kommunenes plikter etter smittevernloven, og at kommunene skulle stå for dette.

Siden har en av våre kolleger nærmest hatt fulltidsstilling med å kontakte helsestasjoner og helsesykepleiere i forskjellige kommuner som har fått dette i fanget, og har måttet bygge opp en logistikk for dette.

Dette er arbeid som på ingen måte kan gjøres prosjektorganisert, og er et typisk eksempel på at vi har behov for driftsmidler så vi kan snu oss rundt og bistå forvaltningen og helsevesenet med slike ting, jf det vi har skrevet om her over, til kapittel 760 post 73.

For poenget er at det fødes 20-30 barn av kvinner som lever med hiv årlig i landet, og det betyr at Oslo har en del hvert år, de største kommunene har en eller to, år om annet, og de små kommunene vil sjelden eller aldri oppleve dette. Og for dette må da helsestasjonene bygge opp en infrastruktur, sikre at dette gjøres tilstrekkelig diskret så fødekvinnens hivstatus ikke blir gort kjent for uvedkommende osv. Dette kan løses ved at morsmelkerstatning til barn av hivpositive fødekvinner inkluderes som næringsmidler som kan foreskrives på blå resept. Da kan legen på fødeklinikken eller fastlegen foreskrive dette, og fødekvinnen kan hente dette på apotek, ganske enkelt.

Det er ikke god helseøkonomi at hver kommune må lage sitt eget system som bare sjelden, kanskje bare en gang, blir brukt.

Takk for oppmerksomheten