For flere og flere blir jula mer til en belastning. Altfor mange mennesker lider allerede under følelsen av ensomhet og utenforskap, og når høytiden nærmer seg forsterkes følelsene ytterligere. I tillegg har de siste tiders prisutvikling ført til at personer med lav inntekt har blitt enda fattigere. Matkøene hos ideelle organisasjoner blir bare lengre og lengre, og noen må til og med forlate køene fordi det ikke finnes mer mat igjen å dele ut. I sosiale medier leser vi om mødre og fedre som er fortvila fordi de ikke har fått noe endelig vedtak fra NAV, og derfor er uten penger. Vi leser om fjorten år gamle gutter som ønsker seg varme sokker til jul, og om jenter på ni som ønsker seg et nytt pennal med fargestifter til. 

Følelsen av utenforskap, ensomhet og økonomisk avmakt er fryktelig og vond. Og ekstra vond i forbindelse med høytider.

Jeg er stolt av å lede en organisasjon som blant annet har fokus på forebygging av ensomhet og utenforskap gjennom hele året.  De siste årene har det dedikerte sekretariatet vårt, i samarbeid med fantastiske frivillige, skapt en trygg og god møteplass hvor vi kan treffes for eksempel under definerte temamøter. Vi arrangerer også quizkvelder og har en turgruppe som er populær, bare for å nevne noe. I tillegg til det har vi flere samtalegrupper som er svært populære. Til disse bistår vi også med reise og opphold for dem som ikke bor i nærheten av Oslo, om det er behov for det. Slike trygge og gode møteplasser ligger meg spesielt varmt om hjertet. Forebygging av ensomhet og utenforskap er helsebringende.

Selv om vi lever godt med hiv i dag, kan selve diagnosen oppleves som svært traumatisk og vanskelig for mange. Mange av oss som lever med hiv, bærer både skam og skyldfølelser som et resultat av stigmaet rundt diagnosen. Selv tenker jeg at disse følelsene tar unødvendig mye plass, og har valgt dem bort. Diagnosen definerer ikke meg som person, og jeg selv har tatt et personlig valg om full åpenhet. Jeg har heller ingen grunn til å føle på skyld og skam. Akkurat som med mine kroniske diagnoser med depresjon, sosial angst og PTSD anerkjenner jeg hivdiagnosen, samtidig som jeg ikke lenger lar det styre livet mitt. Det har selvfølgelig vært en lang og til dels trøblete vei for å komme hit hvor jeg selv er i dag. Det er ikke gitt at alle skal være like åpne om diagnosen som meg, men jeg syns det er trist at mennesker skal være redde og engstelige for at hivdiagnosen skal bli kjent for andre. En hivdiagnose er et resultat av et levd liv. Et liv som fortsetter videre. Jeg tillater ikke at hivdiagnosen skal hindre meg i å leve et godt liv.

Dessverre møter vi fortsatt lite kunnskap om hiv i samfunnet, spesielt og dessverre også hos helsevesenet. I en stor europeisk undersøkelse, som ble publisert sist sommer, framkom det at hele 69 prosent av de spurte helsearbeiderne følte seg ukomfortable i kontakt med en pasient som lever med hiv. HivNorge blir stadig kontaktet av personer som føler seg stigmatisert eller dårlig behandlet på grunn av diagnosen. Informasjon rettet opp imot helsevesenet er en prioritert oppgave hos oss som organisasjon. Under tre onsdager i desember har jeg selv besøkt sykehuset Kalnes i Østfold og delt mine erfaringer med hiv med sykepleiere og helsefagarbeidere.

I og med varslede endringer i tilskuddsordningene vil HivNorge måtte arbeide på en helt annen måte enn i dag. Det gleder meg at vi kan fortsette som vanlig i 2025. Men samtidig bør vi forberede oss på endringer fra 2026. Det vil forhåpentligvis ikke merkes hos brukerne, da jeg håper vi i mange år får fortsette med alle aktivitetene våre.

Da gjenstår det bare for meg å ønske at dere alle skaper dere en så god jul som overhodet mulig. Og at jeg får gleden av flere nye bekjentskaper i 2025. La oss bekjempe ensomhet og utenforskap sammen.

God jul og godt nytt år!