Den 68. sesjonen av FNs narkotikakommisjon avvikles i år i uke 11 i Wien. Norge vil også i år være representert med en delegasjon bestående av representanter fra blant annet HOD, Utenriksdepartementet (UD) ved delegasjonen i Wien, Justis- og beredskapsdepartementet (JD), Helsedirektoratet (Hdir) og Direktoratet for medisinske produkter (DMP). I tillegg inviteres det med to representanter fra sivilt samfunn som observatører (Actis og Preventio), en fra akademia samt ungdomsdelegaten til Youth Forum. HivNorge er medlem i Preventio.

I dag, 31. januar, arrangerte HOD et dialogmøte med sivilt samfunn, der statssekretær Usman Ahmad Mushtaq orienterte om prosessen og regjeringens posisjon, før ambassaderåd i Wien, Audun Skei Fostvedt-Mills, redegjorde for hvilke resolusjoner og saker man kan forvente blir lagt frem og skal forhandles om under sesjonen.

Generalsekretær Anne-Karin Kolstad og politisk rådgiver Halvor Frihagen representerte HivNorge i møtet, der Halvor holdt et innlegg om hvilke saker vi mener det er viktig at Norge tar med seg til Wien.

Les hele innlegget til Halvor her:

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit, og takk for veldig interessante innlegg fra statsråden og ambassadesekretæren.   

HivNorge er landets eneste pasient- og brukerrettighetsorganisasjon for mennesker som lever med hiv, og vi er engasjert på narkotikafeltet, både fordi vi ser at det er en andel av våre medlemmer og brukere som bruker rusmidler, og fordi vi ser at mennesker som injiserer rusmidler er en av nøkkelpopulasjonene som særlig rammes av hiv. Mennesker som injiserer rusmidler har 14 ganger så høy risiko for å bli smittet av hiv som den generelle befolkningen, og de har dårligere tilgang til hiv-legemidler enn andre som lever med hiv.   

Vår inngangsvinkel til dette feltet er skadereduksjon, hvordan vi kan forhindre at mennesker som bruker narkotika blir smittet med hiv og andre sykdommer som spres med blodsmitte og gjennom seksuell omgang. Og vi er for tiden bekymret.   

Narkotika er kriminalisert i stort sett alle land, og et stort antall land kriminaliserer også bruk og besittelse av små mengder til eget bruk. Vi ser at i mange land kvier mennesker som injiserer rusmidler seg fra å oppsøke myndighetene, både helsemyndighetene og andre. Det fører til at der det er helsemyndighetene eller andre myndigheter som arbeider med skadeforebygging, eller der myndighetene ikke er opptatt av skadeforebygging for mennesker som injiserer rusmidler, er det helt nødvendig at sivilsamfunnet trår til.   

Sivilsamfunnet, både i Norge og i høyendemiske land der hiv er en reell risiko for mennesker som injiserer rusmidler, har en helt annen tillit enn myndighetene, i disse gruppene.   

På helsebistandsfronten ser vi nå at det er en enorm dreining i retning mot å støtte de nasjonale helsesystemene, og et fokus på ikke-smittsomme sykdommer. Dette er i tråd med norsk uttalt politikk, med Lusaka-agendaen som det sentrale virkemiddelet. Vi er svært bekymret over denne utviklingen. Det fører til at det blir mindre midler til de diagnosespesifikke organisasjonene, FN-systemet, herunder UNAIDS, og sivilsamfunnet. Og vi ser i mange land at de nasjonale helsesystemene enten ikke har fokus på, eller ikke lykkes med, å nå de mest sårbare med skadereduksjon.   

UNAIDS opplyser at i en nylig undersøkelse var det mer enn 17 % av mennesker som injiserer rusmidler unnlot å oppsøke helsetjenester på grunn av stigma og diskriminering. Kvinner som injiserer rusmidler er særlig utsatt, også fordi en andel av dem også er sexarbeidere, og både når de bruker rus og når de har sex ikke har mulighet til å bruke sikrere praksiser som forhindrer smitteoverførsel.  

Vi ser også at, selv om skadereduksjonsprogrammer på dette området er kostnadseffektive er det ikke tilstrekkelig finansiering av disse programmene, og de største behovene er i mellominntektsland. Hindrene er i mange land politiske, moralske og religiøse synspunkter, som kommer i veien for pragmatiske, effektive løsninger. Det er svært viktig at ikke personer som injiserer rusmidler nå utelates fra arbeidet med å fjerne hiv og aids som en folkehelsetrussel innen 2030. For det er et mål som kan nås, vi har verktøyene, det er pengene og politikken det står på.    

Disse synspunktet ber vi statsråden og embetsverket ha med seg inn i forhandlingene i Wien.   

Halvor Frihagen 
Juridisk og politisk rådgiver