Det må ha vært et paradoks for hivpositive å finne sammen i et felleskap der samhold gir styrke og samtidig skulle jobbe aktivt for at gruppen ikke skulle vokse. For Pluss skulle ikke bare jobbe for at menneskene som da levde med hiv skulle ha best mulig livskvalitet, organisasjonen skulle også jobbe for å forebygge spredningen av det den gangen dødelige viruset.

Panikken hersket på dette tidspunktet i historien. Myndighetene så for seg 30 000 hiv-positive i 1990 og hele fem millioner smittede i Norge i år 2000. Man så altså for seg et epidemiforløp som ville utslette Norges befolkning. Dette bidro nok til å skape et politisk klima som lett kunne stigmatisere hivpositive, skape tendenser til forfølgelse, diskriminering og utestengelse og dermed tvinge dem som levde med hiv under jorda uten kontakt med helsevesenet, behandlingsapparatet eller hverandre. Helsemyndighetene fryktet et scenario hvor de utsatte gruppene lot være å teste seg og viruset fikk fritt spillerom.

Skulle forebyggingen fungere var det en absolutt nødvendighet å ha hivpositive med på laget. Det var derfor spesiallege Svein-Erik Ekeid, som ledet spesialenheten mot aids og dermed alt arbeid for å forebygge hiv her i landet, kunne si til Arne Husdal da han kom på besøk: ”Vi har ventet på dere.”

Og Ekeid var villig til å åpne lommeboka. Problemet var å finne frem til de 650 menneskene som levde med hiv på denne tiden. Forholdene lå ikke akkurat til rette for åpenhet om egen hivstatus selv om noen få modige sjeler, deriblant Henki Hauge Karlsen, var åpne for hele Norge. De andre som levde mer åpent, var nok mer selektive i forhold til hvordan de sto frem.

Kravet til anonymitet var derfor absolutt. Som Else Aasegg sa det i et intervju for fem år siden: Hemmelighetskremmeriet var nesten overveldende, forteller hun: – Vi krevde taushetsplikt og anonymitet. Løsningen ble å sende ut et brev til den enkelte hivpositive gjennom helsearbeiderne som hadde kontakt med den enkelte. I brevet ble det understreket at man krevde og lovet anonymitet. I ukene før steg spenningen, for ingen visste hvor mange som ville komme på stiftelsesmøtet. Det ble i all hemmelighet holdt i Arbeidsgrupper for Homofil frigjøring sine lokaler i Sverdrups gate i Oslo. Det dukket opp 60 personer. De som hadde forberedt møtet, var både lettet og overveldet over responsen.

Forut for stiftelsen hadde Husdal og hans støttespillere hatt en visjon om at interesseorganisasjonen som skulle ivareta hivpositives psykososiale behov, et sted hvor de kunne være seg selv uten frykt: “En interesseorganisasjon for oss bør bli som en oase, en brønn – et sted der vi kan samles og finne trivsel og hente næring og styrke”, skrev han i invitasjonsbrevet.

For “plusserne” handlet det altså om å søke styrke i samhold, styrke til å takle utfordringene, dødsangsten, redselen de ble møtt med i helsevesenet, ensomheten og skammen som mange den gangen opplevde over å være hivpositiv.

Henki Hauge Karlsen var den gangen den eneste offentlige hivpositive i landet. I 1988 begynte han å bli sliten. Rettssaken tærte på helsa. Initiativtakerne til interesseorganisasjon ønsket derfor også å legge forholdene til rette for at flere hivpositive skulle stå åpent frem og synliggjøre både den personlige og den politiske kampen de sto overfor. Kampen mot diskriminering sto sentralt. Menneskerettsperspektivet likeså. I en situasjon hvor en hivdiagnose opplevdes og i realiteten var en dødsdom, kom også et begrep som “livskvalitet” i forgrunnen.

– Pluss skulle også kjempe for å gi hivpositive et verdig og godt liv, til tross for at det kunne bli kort. Det var viktig! sa Aasegg.

Derfor trengtes en oase som kunne skape trygghet og styrke og drive informasjonsarbeid og solidaritetsarbeid innad. Dette var en forutsetning for den utadrettede virksomheten. Samtidig skulle de hivpositives interesseorganisasjon være seg bevisst sitt samfunnsansvar: Et av formålene med den nye organisasjonen var å delta i kampen mot spredning av viruset. Husdals brev handlet ikke bare om en koseklubb for mennesker med en hemmelig lidelse. Underteksten i brevet forteller om realpolitisk teft og frykt for hva som kan skje med hivpositives rettigheter i fremtiden: “På mange måter bør vi være glad vi bor i et land der myndighetene tidlig så faren og påtok seg ansvaret. Men dette er dagens situasjon, vi kjenner ikke morgendagen!”

Det unike ved initiativtakernes visjon for Pluss var å samle alle hivpositive i én organisasjon, uansett hvordan de var smittet. Det skulle vise seg å bli viktig fordi det fremmet forståelsen av at hiv rammet tilfeldig og kunne ramme alle, uforskyldt. Dette bidro til å undergrave den moralske panikken som hadde bredt seg i kjølvannet av hivs inntog i Norge.

På stiftelsesmøtet var det Else Aasegg som holdt åpningstalen. Hun sa blant annet: “… aller viktigst er det at vi nå har kommet sammen for å støtte hverandre, le og gråte sammen og … vise verden hva dette virkelig dreier seg om.”

Heller ikke Aaseggs tale var uten beinharde politiske realiteter: “Det vi har satt som den viktigste posten for at dette i det hele tatt skulle kunne la seg gjennomføre, er taushetsløftet oss imellom og at det kun skulle være hivpositive på dette møtet. Det er oss dette dreier seg om og vi har allerede fått føle gribbenes hakking, vi har lært å måtte passe oss … men står vi i samlet flokk, kan de ikke angripe så lett, og det må bli en av våre utfordringer å temme dem.”

Til slutt sa hun altså uten å mene det at hun håpet de hivpositive ble veldig mange. Det ble hivpositive aldri her til lands. Noe av æren for dette bør tilskrives Pluss og etterfølgerne, og landet bør prise seg lykkelig over at helsemyndighetenes prognoser ikke slo til.

Hvor kom så navnet Pluss fra? – Utfordringene var å finne et navn som fungerte positivt, men som fortale hva dette dreier seg om, som ikke var diagnostiserende, et navn med positive assosiasjoner, sa Aasegg. – Da var det at noen i lokalet sa: “Ja, men kan vi ikke hete Pluss, da?” Og slik ble det.