Liv Jessen sier at det var utenkelig ikke å se på jentene i prostitusjonen som ofre. – Vår oppgave var å hjelpe dem ut av denne rollen og få dem på rett kjøl i livet. At noen skulle velge prostitusjon som levevei, var en helt umulig tanke for oss, sier hun.

Liv Jessen sier at det var utenkelig ikke å se på jentene i prostitusjonen som ofre.

I dag hevder hun at radikalfeminismen setter mange av premissene for det politisk korrekte her i landet, og på den tiden hun begynte som leder på ProSentret var hun radikalfeminist. Hiv og aids var med på å forandre denne tankegangen fullstendig.

ProSentret feiret sine første tredve år i fjor og startet altså det samme året som vi hadde vårt første registrerte aidsdødsfall her i landet, men Jessen er veldig tydelig på at ProSentrets begynnelse ikke kom på grunn av hiv og aids. ProSentret ble etablert mer som et kvinnesolidarisk prosjekt etter at politiet hadde rapportert om store rusproblemer blant kvinnene i prostitusjonsmiljøet.

Skulle hjelpe– Holdningen var at vi skulle få «jentene ut av prostitusjonen», forteller Jessen og nevner at hun sågar skrev en bok sammen med Kirsten Frigstad med nettopp den tittelen. – Jentene var ofre og de trengte noen som talte deres sak, på deres vegne.  For slik vi så det var de ikke i stand til å gjøre det selv, sier hun videre.

Skulle hjelpe

– Vi var naive, vi var sikre på at om vi løste rusproblemet som et sosialt problem og sørget for rehabilitering, så hadde vi løst problemet prostitusjon, fortsetter Liv Jessen litt hoderystende i dag: – Kvinnene var ofre, menn overgripere. Verden var enkel!

Endringsprosessen for Jessen begynte før hiv/aids ble et dominerende tema også innenfor prostitusjonsdebatten. Møtet med jentene fortalte henne noe annet enn at de var ofre. Ja, mange av dem hevdet at de slett ikke var ofre, de hadde valgt dette selv. De var subjekter i sine egne liv, ikke objekter og ofre for menns rå seksualitet og samfunnets skyggesider slik sosialarbeiderne helst ville se dem.

– Vi ble nødt til å revurdere tankesettet vårt, sier Jessen. – Hvis vi skulle jobbe med disse kvinnene som likeverdige partnere, måtte vi også respektere deres valg enten de ønsket å forlate prostitusjon eller å bli i den, sier hun. Men hun understreker at de fleste kvinnene de kom i kontakt med, helst ville ut av prostitusjonen. Ofte var vanskelige livsbetingelser en pushfaktor for veien inn.

Respektere valgHivepidemien skulle gjøre utfordringene større, for på konferanser og møter i utlandet traff hun jenter som organiserte seg i «fagforeninger». De forlangte ikke bare respekt for sine valg. De krevde retten til å være prostituerte og hevdet sågar at de trivdes med sine valg. Det de ønsket var blant annet myndighetenes hjelp til å beskytte seg mot hivsmitte uten å måtte forlate jobbene sine.

Respektere valg

Hiv/aids sørget dermed for et slags «paradigmeskifte» i norsk prostitusjonsdebatt. Sosialarbeiderne ble nødt til å inkludere jentene, ta dem og deres rettigheter og synspunkter på alvor om de skulle klare å drive hivforebyggende arbeid i miljøene deres. Jessen minnes en historie fra tidlig i hivepidemien som bekrefter dette: ProSentret drev hivforebyggende arbeid på strøket i Oslo. Det dreide seg om et kundeprosjekt, opplyser hun. Sosialarbeiderne gikk på gata i Oslo for å dele ut kondomer til sexkjøperne og opplyse dem om hvilken risiko de løp ved å kjøpe sex på gata. De fikk mange av dem i tale. – Men vi hadde glemt å informere jentene på strøket om hva vi drev med, sier Jessen og rister litt på hodet.

– Jentene fryktet konkurranse om kundene og de fryktet politiet. Vi hadde et kontor i en campingvogn som sto i utkanten av sexmarkedet for å gjøre arbeidet vårt lettere.  Jentene ble selvfølgelig mistenksomme og trodde vi var spanere som var i ferd med å kartlegge miljøet.  De bestemte seg for å gå til aksjon. En kveld vi kom på jobb fant vi døra til campingvognen limt igjen med superlim! Det var en vekker som fortalte oss at når vi skal drive forebyggende arbeid, må vi inkludere dem det gjelder og informere dem skikkelig. Vi må ta deres liv og interesser på alvor, vise dem den respekt de har krav på!

Samarbeid og deltakelseDet skjedde også. Jessen berømmer spesiallege Svein-Erik Ekeid og teamet hans i Helsedirektoratet som tidlig forsto at dersom man skulle ha noen mulighet til å forebygge hiv på «strøket», så måtte det skje med sexarbeidernes deltakelse og informerte samtykke. Dessuten måtte det representative organisasjoner til som kunne tale sexarbeidernes sak. PION – Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge – var et resultat av denne tankegangen, og en periode sent på åttitallet og tidlig på 1990-tallet var prostituerte inne i varmen i norsk offentlighet.

Samarbeid og deltakelse

Da ble det lagt et grunnlag for forebygging av hiv som bærer frukter inn i våre dager: – Jeg tror det brukes mye kondom, sier Jessen, for det finnes svært lite hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner blant sexarbeiderne i Oslo. Mye dårlig helse, men lite seksuelt overførbare infeksjoner, så godt som ingen nye hivtilfeller hvert år, faktisk, selv blant kvinner fra høyendemiske land!

Holdningspendelen har imidlertid slått tilbake. Sexarbeiderne er kastet ut i kulda igjen. Fra begynnelsen av 2000-tallet fikk vi en kraftig økning av utenlandske kvinner til prostitusjon i Norge. Til å begynne med ble de møtt med sympati siden mange så dem som ofre for menneskehandel, men denne positive holdningen endret seg etter hvert som de begynte å selge sine tjenester på en langt mer synlig og pågående måte enn norske jenter hadde gjort.

Jentene får problemerSexkjøpsloven kriminaliserer ikke jentene, men kundene. Likevel er det jentene som får problemene som følger med forfølgelsen av kundene, mener Jessen. Sexkjøpsloven gjør det mye vanskeligere for dem å tjene penger, og pengene er jo årsaken til at de driver som sexarbeidere i utgangspunktet. Jessen tror imidlertid ikke vi kan får bukt med prostitusjonen i dette landet før vi faktisk tar i tu med årsaken til at mange kvinner selger sex: Nemlig fattigdommen.

Jentene får problemer

– Så lenge vi ikke er villige til å gi disse kvinnene ordinært arbeid, så vil de fortsette å reise rundt i Europa for å tjene penger på denne måten. En uhyre trist tilværelse. Så lenge vi ikke gjør noe med årsakene, men heller innfører symbollover, ja, så fortsetter denne runddansen. Jeg får si som den gamle samfunnsrefser Berthold Brecht så treffende sa: ”Først brød og så moral …”

– Så lenge vi ikke er villige til å gi disse kvinnene ordinært arbeid, så vil de fortsette å reise rundt i Europa for å tjene penger på denne måten. En uhyre trist tilværelse. Så lenge vi ikke gjør noe med årsakene, men heller innfører symbollover, ja, så fortsetter denne runddansen. Jeg får si som den gamle samfunnsrefser Berthold Brecht så treffende sa: ”Først brød og så

Kanskje har disse holdningsendringene også sammenheng med at en positiv hivtest ikke lenger nødvendigvis er noen katastrofe eller en dødsdom, dermed blir det mindre påkrevet å ha sexarbeiderne inne i varmen. For, og dette gjelder flere samfunnsområder enn bare prostitusjonen, sier Jessen, det kan virke som om offentligheten tror alle problemer med hiv er løst bare folk tar pillene sine hver dag!

Liv Jessen ble i fjor tildelt Kongens fortjenestemedalje for sin mangeårige innsats blant jentene på strøket.