Boken tar for seg aidsepidemien siden før starten på 1980-tallet og utviklingen frem til i dag. Når jeg sier «før starten» så er det blant annet fordi Frøland i et fascinerende kapittel også kan dokumentere at han behandlet en hivsmittet mann i Norge allerede på slutten av 1960-tallet. Dette var en pasient som siden smittet sin kone, som igjen smittet sin datter under fødselen, uten at Frøland eller hans kolleger hadde noen mulighet til å forstå at dette handlet om en dødelig, seksuelt overførbar virussykdom. At det faktisk handlet om aids kunne dokumenteres fra vevprøver som ble undersøkt på åttitallet, mange år etter familiens død.

Frøland har altså skrevet en bok som tar for seg den kronologiske utviklingen av hivepidemien, ikke bare i Norge og den vestlige verden, men alle de ulike hivepidemiene i de ulike delene av verden. Hovedfokuset er, ikke overraskende, først og fremst de medisinske aspektene ved epidemien og forskningen for å finne botemidler, men Frøland skjeler også til både politiske og ikke minst etiske spørsmål i forbindelse med sykdommen, behandlingen, reaksjonene og forskningen.

Aids epidemien, Nederlag, seire og nye utfordringerer med andre ord mer en medisinsk enn en sosial historie og personlig synes jeg kanskje han i litt for liten grad drøfter de hivpolitiske bevegelsenes bidrag til historien. Det er imidlertid de medisinske aspektene som Frøland er mest opptatt av og her er boken nærmest forbilledlig. Det er en komplisert materie det dreier seg om, men Frøland makter langt på vei å popularisere og formidle alt fra viten om virusets beskaffenhet og hvordan det bryter ned kroppens immunforsvar til forskning både rundt vaksine-forsøk og ulike former for behandling. Men han drøfter også grundig andre sider ved epidemien, for eksempel bruken av tvang kontra frivillighetslinjen i forebyggingen og han drøfter etiske og medisinsk-forebyggende utfordringer ved begge. Det er blant annet her jeg som leser synes han kunne tatt steget fullt ut og diskutert de hivpolitiske bevegelsenes rolle og bidrag. Det hadde vært svært interessant å høre hans mening her.

Boken er ordnet kronologisk og tematisk. De vil si at Frøland beskriver de ulike aspektene i epidemien stort sett i kronologisk rekkefølge, med hvert utviklingstrinn i hovedsak i et eget kapittel. Slik får vi som lesere får godt overblikk over historien. Samtidig er bokas kapitler svært tydelig organisert i forhold til tematikken de tar opp. Den blir derfor oversiktlig og lett å finne frem i og den kan derfor brukes også som oppslagsverk om man vil vite noe om en spesiell tematikk eller tidsperiode. Dette er en stor styrke ved boka. Man trenger ikke lese heleAids epidemien, Nederlag, seire og nye utfordringerfor å bli godt og grundig opplyst. Det kan også være gunstig å fordype seg i enkelte av kapitlene og lese disse grundig.

Språket er nøkternt, for å si det forsiktig. Nøkternheten oppleves som et svar på hysteriet hivsmittede og aidssyke ble møtt med i begynnelsen av epidemien. Det er tydelig at Frøland ikke ønsker seg tilbake til disse tilstandene, ikke bare fordi de tilslører medisinske fakta og dramatiserer der det ikke er grunnlag for slikt, men også fordi det går ut over dem som på et eller annet vis er rammet av viruset. Dette er unødvendig og uheldig. Det er Frøland tydelig på. Og han formidler også hvorfor hysteri, panikk og dramatikk er hindre som må overkommes om man skal bekjempe epidemien.

Og selv om han er språklig svært så nøktern, er man som leser aldri i tvil om at overlege Frøland er på de hivpositives side. Nøkternheten gjør at utvetydige utsagn, som for eksempel at hivpositive som ønsker seg barn har vært utsatt for diskriminering fra det offentlige her i landet, får stor tyngde og vil bli, eller, som i dette tilfellet, allerede har blitt, lyttet til. På samme nøkterne, men tungtveiende vis tar Frøland for eksempel også til orde for at kriminalisering og stigmatisering av marginaliserte grupper bør bekjempes ikke bare fordi disse holdningene står i veien for forebygging av hivsmitte, men fordi de er ødeleggende og urettferdig i seg selv. Det eneste stedet hvor Frølands nøkternhet kanskje kan oppleves som et problem er hans behandling av den norske lovgivningen rundt straffebudet for hivsmitte.

Imidlertid bruker Frøland strukturen i boka godt, fordi den samlet sett gir en god og oversiktlig bakgrunn for hans konklusjon som blant annet går ut på at seieren ennå ikke er vunnet, men at vi står ved et vannskille. Skal epidemien kunne bekjempes, må innsatsen på området forsterkes.

Det er altså en interessant, opplysende og velskrevet bok Frøland har levert. Helt til slutt skal jeg tillate meg et lite hjertesukk: Forlaget burde ha hjulpet forfatteren til å kvitte seg med formuleringer som «som vi senere skal se», «som vi kommer tilbake til i et enere kapittel» og lignende. På en dobbeltside talte jeg opp til syv slike. Det er ganske enerverende i lengden og ødelegger leseropplevelsen noe og når det mot slutten av boka dukker opp utallige formuleringer som «som vi har hørt» så blir det dobbelt enerverende. Her burde forlaget ha vært mer påpasselig.

Stig S. FrølandAIDS epidemien. Nederlag, seire og nye utfordringer290 siderGyldendal Norsk Forlag 2014

Stig S. Frøland