Bojer har brukt HivNorge og HivNorges nestleder Leif-Ove Hansen som hivfaglige konsulenter i arbeidet med romanen om en ung, vellykket og ikke mist velorganisert kvinnes møte med hivs invasjon i kroppen hennes.

Det er ikke ofte hiv er gjenstand for skjønnlitterær behandling i norsk offentlighet, så det er all grunn til å hilse Bojers roman velkommen. Den siste fortellingen hvor hiv var et hovedtema, var Morten Borgersens fineForestillingersom kom tidligere i år. Den handler om en bifil/homofil mann og viste således frem én side av hiv-virkeligheten, den som flest mennesker møter til daglig, nemlig hiv blant menn som har sex med menn.

Bojers Alt annet enn sannheten tar for seg en mye mer usynlig gruppe blant hivsmittede, nemlig kvinner som er smittet heteroseksuelt. Det skal hun ha honnør for. Hun skildrer dette godt.

Kort fortalt handler romanen om Maria – et neppe tilfeldig valgt navn som bringer med seg assosiasjoner til jomfru Maria, til ideen om kvinner som hore og madonna og lignende. Maria lever et velordnet, organisert og kanskje sågar prektig liv i Trondheim. På en ferietur til Zanzibar utenfor østkysten av Afrika sammen med broren har hun ubeskyttet sex med en tilfeldig mann hun faller for. Vel hjemme igjen får hun konstatert hiv.

Reaksjonene på en positiv hivtest er sannsynligvis like mange og nyanserte som det finnes hivpositive, og Bojers beskrivelse er like troverdig som noen annen. Maria reagerer med frykt, vemmelse og sykdom. Hun føler seg skitten og langt nærmere i kontakt med hore-delen av seg selv enn madonnadelen. Hun isolerer seg og har en sterk opplevelse av at hun nå må leve adskilt fra resten av menneskeheten. Skal hun snakke med dem kan hun fortelle alt annet enn sannheten.

Skildringene av fortvilelsen og desperasjonen er troverdige og gode, selv om denne leseren nok kunne ha ønsket seg litt mer snert og svart humor oppe i all tristessen. Det finnes ansporinger i besk humor i den kritikken Maria har å bringe til torgs i møtet med norsk helsevesen. Spesielt konsultasjonene med de to legene, fastlegen og spesialisten er skildret med fortvilelsens humor. Forfatteren klarer å formidle Marias reaksjoner på disse møtene med en liten dose svart humor, men uten samtidig å kritisere helsevesenet for dårlig behandling. Det er bra. Og troverdig.

Troverdig er også forfatterens skildring av Marias uvitenhet om hiv, graviditet og straffebud. Maria, i sin uvitenhet, vet alt annet enn sannheten om hiv. Hennes mangel på kunnskap gjør fortvilelsen sterkere.

Maria bestemmer seg imidlertid for å dra tilbake til Zanzibar for å treffe igjen mannen som smittet henne og fortelle ham et sannhetens ord eller to. Hun innbiller seg også at hun har edle motiver for å oppsøke ham, hun må jo la ham få vite om sin egen status slik at han unngår å smitte flere…

Det er denne delen av boken som fungerer aller best. Dels fordi denne leseren kjenner seg igjen i skildringene av Afrika. De er gode og ganske treffsikre, uten å være fordomsfulle eller fordummende. Det er også i denne delen av boka at tvetydigheten i tittelen, altsåAlt annet enn sannhetenkommer tydelig frem som et bevisst virkemiddel fra forfatteren side. Det fungerer veldig fint. For hva er sannhet? Og ikke minst hvem er det som forvalter den?

Reisen til Zanzibar gir ikke de svarene Maria forventer og kanskje ønsker. Uten å avsløre for mye er mytene om hiv og hivsmitte ganske mange, også i vår del av verden. En av dem som stadig får skylden for spredning av hiv er den afrikanske mannen. Men er det slik? Det er blant annet et spørsmål Maria må ta stilling til. Hun finner ikke nødvendigvis svarene i Afrika, men hun finner kanskje ut at enkelte av spørsmålene vi tumler med rundt hiv og hivsmitte, eller spørsmålene vi stiller om Afrika, for den del, er feil stilt. Slik blir boken også en drøfting av våre veier til sannhet og erkjennelse, i hvert fall ansporer den leseren til å tenke i disse banene. Det er også bra gjort.

Afrikadelen inneholder også noen partier med historiene til afrikanske hivpositive. Isolert sett er disse historiene gode og spennende, men de knyttes litt for svakt opp til Marias historie. Jeg skulle gjerne ha sett at disse fortellingene fikk en tydeligere forbindelse til hovedfortellingen i romanen.

Det gjør imidlertid ikke så veldig mye, for hovedpersonen Maria finner frem til en slags sannhet i Afrika, kanskje sågar ved hjelp av disse fortellingene som så vidt berører hennes egen: Hun makter å bryte tausheten og fortelle om seg selv til et annet menneske. Dermed gjenopprettes forbindelsen til menneskeheten. En sannhet er at hivpositive ikke trenger å bryte kontakten med menneskeheten. Ellers opplever jeg slutten som åpen og stadig stillende nye spørsmål. Det er en styrke ved denne fine, lille romanen synes jeg.

Det er dessuten hyggelig å konstatere at HivNorge har tatt del i en vellykket romanprosjekt, selv om det selvsagt er forfatterens prosjekt og bare hennes.

Ranja BojerAlt annet enn sannhetenMargbok 2014210 sider

Ranja Bojer