Utstillingen åpnet samtidig med lanseringen av boka Våre Stemmer – Hiv: 30 år i Norge, en portrettbok med hivpositive og andre som har jobbet på dette området gjennom mange år. Pårørende til hivpositive og deres utfordringer er også synliggjort gjennom to intervjuer i boka. Portrettintervjuene i boka er ved forfatteren og teatermannen Morten Borgersen, Fin Serck-Hanssen har altså tatt bildene.

Forskjellen mellom den gangen og nå er slående og ikke minst vemodig: På den tiden da den første utstillingen ble åpnet fantes det ikke medisiner og de aller fleste av de portretterte fra den gangen er døde. Denne gangen er intervjuobjektene og de portretterte i aller høyeste grad i live. Mange var til stede på lanseringen av boka. De er optimistiske fordi de vet at medisinene vil gi dem et normalt langt liv og de er stolte fordi de gjennom boka og bildene er med på å avmystifisere en sykdom som fremdeles er omgitt av fordommer og tabuer.

Det var også forfatteren Morten Borgersens viktigste grunn for å delta i bokprosjektet: – Hiv er tilsynelatende ikke noe viktig tema lenger ute i samfunnet, men sykdommen er fremdeles omgitt av synd og skam. Det er en stor mangel på kunnskap om hvordan hiv smitter og ikke smitter. Jeg håper at boka kan være et bidrag til å redusere noen av disse vrangforestillingene, sier Borgersen.

Borgersen mener kunnskapsløsheten også eksisterer innenfor helsevesenet og han er forbauset over at mange fremdeles ikke har skjønt at hiv ikke er noen homsesykdom. – Alle kan bli smittet slår han fast, og legger til at dette var en av motivasjonene for å vise frem mangfoldet av ansikter og la mangfoldet av stemmer blant hivpositive bli hørt.

– Dessuten har det vært viktig for meg å gi noe tilbake til hivpositive, sier Borgersen. Han forteller at han mistet mange venner under epidemiens første periode, erfaringer han blant annet har bearbeidet og brukt i romanen Forestillinger som kom i fjor.

Fotografen Fin Serck-Hanssen har en lignende begrunnelse for å delta i prosjektet. Han forteller om utstillingen på 1990-tallet og slår fast at det fremdeles er behov for å gjøre hiv mer dagligdags. 

Det kan trenges. Det understreket ikke minst Tove Strand da hun i sin tale pekte på likhetene fra epidemiens tidlige år og nå. – Da jeg var på en konferanse om hiv i Kristiansand for to år siden ble vi hele tiden minnet på at vi ikke måtte ta bilder, fortalte hun. Det forteller sitt om at hivpositive møtes med fordommer og avvisning og at det fremdeles er vanskelig å være åpen om sykdommen, mente hun videre.

Tove Strand var en av flere helse- og sosialministre i epidemiens første år, og hadde det overordnete ansvaret for å implementere det hivpolitiske og hivforebyggende arbeidet. En av anekdotene hun fortalte sier sitt om at ting faktisk også har forandret seg fra epidemiens første tid. Den gangen tok myndighetene i bruk store reklameboards for å minne befolkningen om å bruke kondom. Gigantiske kondombekledde peniser smilte mot befolkningen fra en rekke husvegger i de store byene. – Det ble for mye for enkelte stortingspolitikere, og jeg ble innkalt til Stortinget for å forsvare slik «oppmuntring» til sex, fortalte Strand med en liten latter.

Det har tatt mer enn fire år å få ferdigstilt dette prosjektet. Det fortalte Kim Fangen, daglig leder av Nye Pluss. Han er en av initiativtakerne til boka sammen med overlege Ole Rysstad fra Kristiansand sykehus. Hvor lang tid det har tatt så imidlertid ikke ut til å spille noen rolle for deltagerne på lanseringen: Det var masse mennesker og de fleste var imponert, både over de utstilte fotografiene og over boka som de fleste karakteriserte som en «flott kunstbok.»

Morten Borgersen leste imidlertid to små utdrag fra intervjuene. De minnet oss om at det å leve med hiv fremdeles har sine utfordringer.