Rosvolls påstand var for å si det grovt forenklet, at vi kaster bort tiden om vi prøver å endre hjernen og følelsene våre. Det vi må endre er atferden som kommer som en følge av hjernens meldinger. For atferden er ikke bare underlagt følelsene og hjernes påbud, den er også viljestyrt og viljen har vi mer kontroll over.

Hun illustrerte dette med en slående øvelse. Alle deltagerne på workshopen skulle danne par og spasere nedover korridoren utenfor møterommet. Den ene skulle spille seg selv, den andre skulle spille hjernen til den som spilte seg selv. Under spaserturen skulle «hjernen» hele tiden advare den spaserende om farer og risiki ved nettopp det å spasere, av typen: «Pass deg. Dette kan være farlig. Du kan snuble, brekke beina. Kanskje falle ned trappa. Pass deg. Dette kan være farlig. Du kan snuble,..»

For egen del fikk jeg lyst til å svare: «Hold kjeft hjerne, jeg vet hva jeg gjør. Jeg har da gått før. Det er ikke farlig. Nå holder du kjeft!»

Og det var jo noe av poenget. Hvis hjernen fikk styre som den ville, ville den sørge for at vi satt musestille og verken ga oss selv opplevelser eller bidro til at andre fikk dem. Rosvoll argumenterte både morsomt og overbevisende for at enkelte ting i livet har vi ikke kontroll over – ofte hjernen og følelsene – mens andre ting kan vi kontrollere – for eksempel atferden. Og det er over atferden vi må ta styringen. Rosvoll sa på ingen måte at dette var enkelt, bare at det lot seg gjøre og var en mulig vei til et rikere liv, et liv hvor vi selv har større kontroll over egen veivalg og utvikling. Og så gjelder det naturligvis også å bygge videre på de positive erfaringene viljen og atferden gir oss. Det er en vei fra negativ til positiv, det er en vei til erkjennelse og selverkjennelse og til å se muligheter, ikke bare hindre.

Rosvoll nevnte ingenting om hiv og aids i sitt foredrag. Det minnet oss om at dette er utfordringer som alle møter i livet, det kan være greit å bli minnet på når det indre i oss stormer som verst. Workshopen fikk likevel satt hiv og hivpositives erfaringer på dagsordenen gjennom en samtale med et panel bestående av leder i HivNorge, Leif-Ove Hansen, nestleder i samme organisasjon Marcella Loyova og nestlederen i den danske interesseorganisasjonen Hiv-Danmark, Jacob C. Hermansen.

Disse tre fortalte om de dystre tankene, isolasjon og ensomhet, sågar selvmordstanker som kan følge med en hivdiagnose. De snakket om diskriminering og stigmatisering og ikke minst selvstigmatisering og hvordan en del av livet går med til å finne veier bort fra dette.

De tre bidro med de veiene de hadde funnet ut av «de mørke hjørnene» som Leif-Ove Hansen uttrykte det, og hvordan møtet med en konstruktiv, politisk miljø som HivNorge representerer også bidrar til å styrke selvfølelsen og selvrespekten.

Jeg tror ikke jeg var den eneste som gikk en smule løftet fra denne workshopen