Dette sier Marius Trøseid. Han er overlege og førsteamanuensis ved seksjon for klinisk immunologi og infeksjonssykdommer på Rikshospitalet i Oslo. Han har vært aktiv i Leger uten grenser i en årrekke og gikk ut av styret i den norske delen av organisasjonen i fjor.

Trøseid har dessuten jobbet med hiv og aids i felten ute i verden, blant annet i Kambodsja, Kenya og Tanzania. Det utgjør mye av erfaringsgrunnlaget når han i dag snakker om hiv og aids. – Det finnes ingen kur. Det er et faktum som vi må planlegge ut fra. Vi kan ikke håpe at en kur skal redde verden. Foreløpig er det nokså urealistisk, sier Trøseid.

Ute i felten har han sett at innsatsen nytter. Tallene på nysmitte går ned. Antallet aids-relaterte dødsfall synker. Tallene på verdensbasis formidler de helt konkrete realitetene: Ifølge UNAIDS døde to millioner mennesker av en aidsrelatert sykdom i 2005. Ni år senere var tallet redusert til 1,2 millioner. Videre ble det registrert tre millioner tilfeller av nysmitte i 2000, i 2014 var dette tallet redusert med 50 prosent til to millioner. Stadig ifølge UNAIDS.

Samtidig har tallene på hivvpositive under antiretroviral behandling steget fra noen få i 2000 millioner til 17 millioner i 2015. – Sammen sier disse tallene noe om betydningen av behandling, slår Trøseid fast og understreker at det ville være katastrofalt å stoppe eller redusere det hivforebyggende og hivbehandlende arbeidet nå. – Det koster penger å investere i verdens helse, men om vi ikke gjør det vil kostnadene på lengre sikt langt overstige det vi nå må investere.

Samtidig har tallene på hivvpositive under antiretroviral behandling steget fra noen få i 2000 millioner til 17 millioner i 2015. – Sammen sier disse tallene noe om betydningen av behandling, slår Trøseid fast og understreker at det ville være katastrofalt å stoppe eller redusere det hivforebyggende og hivbehandlende arbeidet nå.

Det betyr ikke at den vestlige eller rike delen av verden skal være alene om å bære byrdene. Gjennom sin erfaring i felten har Trøseid sett at det nytter å stille krav til både nasjonale og lokale myndigheter om at de må legge til rette for å overta behandlingen og omsorgen for de som er rammet. En slik utvikling er mulig fordi vi kan behandle hiv på en måte som gjør smitten til en kronisk sykdom og ikke en dødsdom. Det betyr at folk kan stå i arbeid lenger og bidra økonomisk. På et overordnet nivå betyr det at det brer seg en erkjennelse både blant myndigheter og innbyggere om at samfunnet skal overleve, på linje med enkeltindividene, økonomien skal vokse og livet bli bedre. – Dette er av stor betydning for at et samfunn skal være villig til å satse for videre utvikling, mener Trøseid.

Det er mulig. Det vil koste mye penger. Og det er utfordringer, selvsagt, som må overvinnes. Stigma og diskriminering må bekjempes. Kriminalisering av sårbare grupper må avskaffes slik at alle kommer til behandling. Helsevesenet må bygges opp og styrkes, og tilgangen på medisiner må sikres slik at verden ikke opplever at medisinlagrene går tomme. Her har Leger uten grenser gjort seg noen erfaringer som kan bygges videre på.

Noen steder, for eksempel i Russland og andre tidligere sovjetstater i Sentral-Asia, mangler den politiske viljen til å se virkeligheten i øynene og ta i bruk egnede virkemidler for å begrense epidemien. Noen steder blir muligheten for effektiv behandling brukt som sovepute for å la være å ta enkle forholdsregler, for eksempel bruk av kondom.

– Det er avgjørende å få ut et nyansert budskap, mener Trøseid, og sikter blant annet til at kondom fortsatt er nødvendig, for dersom man blir smittet av andre seksuelt overførbare sykdommer, kan dette reaktivere et «dormant» hiv og gjøre den hivpositive smittsom igjen.

Trøseid mener dessuten at det er mulig å bruke noen forhold ved hivepidemien til fordel for menneskeheten: – For eksempel er det viktig å integrere hiv i det generelle helsearbeidet og ikke ta folk til behandling på spesielle hivklinikker. Det vil gjøre det lettere for den enkelte hivpositive å søke behandling, og ART-behandlingen kan integreres i behandlingen av andre kroniske sykdommer. Flere kroniske sykdommer har noen fellesnevnere og gjennom å behandle dem parallelt kan man få en mer effektiv bruk av personalet og andre ressurser.

Overlegen på Rikshospitalet understreker imidlertid at behandlingen må være et lokalt ansvar. – Storsamfunnet, verdenssamfunnet må sørge for tilretteleggelse og opplæring, men lokale myndigheter må sørge for å få jobben gjort. Det vil styrke deres egne helsevesen på lang sikt. Det er for eksempel slik Leger uten grenser har lagt opp sitt arbeid.

Trøseid ser det ironiske i at aidskrisen var en krise som rammet både nord og sør samtidig. Det bidro til at medisinene kom relativt raskt på plass. Det fantes et kommersielt marked i den rike delen av verden og det sørget for innovasjon. Det gjelder ikke for andre sykdommer som mest av alt rammer i sør, for eksempel ebola-krisen som rammet Vest-Afrika. Her må verdenssamfunnet ta ansvar og være med på å drive frem forskning som kan resultere i effektive medisiner, understreker Trøseid.

– Vi må ta vår del av ansvaret for at hele verden går fremover, ikke bare når det gjelder sykdommer som rammer oss selv. Og husk at det som rammer fattige deler av verden i dag, fort kan ramme også oss i morgen.