Han kunne blitt noe helt annet. Han kunne ha blitt munk. I tre år var han en av brødrene i den dominikanske ordenen i Frankrike, Sverige og Norge. Kanskje var det ikke så enkelt å forene klosterliv med en kjærlighetsevne og seksualitet som rettet seg mot andre menn. Almedal ble i stedet sykepleier og flyttet til Oslo for å være sammen med kjæresten, samboeren og fra 2016 ektefellen Roy Carlegård – som også var utdannet sykepleier.

Sammen med blant andre lege Georg Petersen startet de to Rådgivningstjenesten for homofile og lesbiske på det som den gangen var Oslo helseråd. Hensikten var å hjelpe homser og lesber til å finne seg til rette med identiteten sin, og makte å leve på egne premisser i et Norge som langt fra var like åpent og liberalt på dette feltet som det er i dag. Almedal var med på å legge premissene for at Norge kunne bevege seg i retning av mer åpenhet og likeverd for lesbiske og homofile i Norge.

Det kan ha vært et lykketreff på mer enn en måte: for det første fikk medisinsk kvalifiserte homser og lesber faglig kontakt med helsemyndighetene, for det andre hadde de samme menneskene bred kontakt inn i homoorganisasjonene og de ulike homomiljøene og gode muligheter til å få disse miljøene i tale. Det skulle vise seg å være en uvurderlig fordel når man måtte begynne å jobbe forebyggende blant homofile menn som kanskje ikke hadde den aller største tilliten til at myndighetene ville dem vel.

Almedal ble vitne til aids’ herjinger under et besøk i New York og var blant dem som forsto at dette også ville ramme Norge. Han forsto også at om man begynte tidlig med informasjon og opplysning om hva man kunne gjøre for å beskytte seg mot smitte, kunne man ha et håp om å begrense epidemien.

Det hivforebyggende arbeidet i Norge begynte med fortvilelse og raseri. Homofile og lesbiske hadde oppnådd et visst nivå av likestilling og mange mente dette nå sto i fare på grunn av det som ble kalt homopesten på folkemunne. Folk fryktet at fordommer og diskriminering på nytt skulle kunne legitimeres. Calle Almedal tenkte ikke slik. Med fortvilelsens og raseriets energi jobbet han og andre for å redde liv og forhindre smitte. Dette arbeidet skulle vise seg å ha en uventet frigjørende effekt. Calle Almedal var langt fra den eneste som deltok i dette arbeidet, men han var en helt sentral figur og var med på å overbevise myndighetene om at dette var en alvorlig helsekrise som også kom til å ramme Norge.

Helsenorge mobiliserte dermed på bred front og Calle kan ha vært blant dem som bidro til at hivepidemien ikke ble større enn den faktisk ble i dette landet. Almedal hadde en finger med i opprettelsen av det som ble Landsforeningen mot AIDS og som sørget for å bidra med opplysning til den minste avkrok i norsk samfunnsliv. Almedal hevder selv at han utfordret Arne Husdal til å starte opp Pluss, en forløper til HivNorge, og den første landsforeningen for hivpositive. Sammen med Carlegård, Petersen og noen andre startet han også Helseutvalget for Homofile som drev aktivt opplysningsarbeid og forebygging av hiv innad i homofile miljøer. Helseutvalget nøt godt myndighetens tillit og gjorde et stort arbeid med å bevisstgjøre den mest hivutsatte gruppen med hensyn til forebygging og beskyttelse mot hiv. Helsedirektør Torbjørn Mork skal ha sagt at det forebyggende arbeidet mot menn som har sex med menn, det «tar jo Calle og Georg (Petersen) seg av!»

Almedals arbeid i denne sammenhengen var et avgjørende bidrag til å få det offisielle Norge til å endre holdninger til homofile og lesbiske. Likestillingsarbeidet kunne skyte fart og gjorde det. Almedal ble hedret med Karl Evangs pris i 1989 for sin opplysningsinnsats på hivfeltet.

Calle stilte ikke sitt lys under en skjeppe, han kunne ta stor plass og var dessuten rastløs. Verden ble hans tumleplass. Han jobbet i Mosambik, Midt-Østen, Genève og andre steder. Calle Almedal nådde ut med sitt budskap om å rydde i organisasjonenes egne rekker, før man begynt å reformere andres. Han jobbet med hivspørsmål det meste av sitt yrkesaktive liv for Røde Kors både hjemme og ute, for Verdens helseorganisasjon og Kirkenes Verdensråd. I 1994 fikk han Torstein Dales minnepris.

Almedal bevarte sin evne til å være en «bitch» som han selv omtalte seg som til det siste, men han bevarte også evnen til å jobbe for andre, for å redde liv og for å bedre levekårene til mange utsatte grupper. Han bevarte også sitt engasjement for den katolske tro og kirke kombinert med et liv som åpen homofil, enkelte ganger en hårfin balansegang med utfordringer han taklet med autoritet og humor.

Homofile og hivpositive i Norge har mye å takke Calle Almedal for. Våre tanker går også til Calles livspartner og ektefelle Roy Carlegård, som nå er alene i deres felles hjem i Michaille-en-Chatillon i Frankrike, ikke langt fra grensen til Sveits og den internasjonale byen Genève hvor Calle jobbet de siste årene før pensjonsalderen.

Olav André Manum
Arne Walderhaug
Leif-Ove Hansen

Les også intervju med Calle Almedal og ektefelle Roy Carlegård i Positiv nr. 1-2018.