Karin synger ut om hiv

Karin Valvik har overrasket seg selv ved å bli et politisk menneske. Hun har aldri vært interessert i politikk, men en positiv hivtest endret på det. Nå deltar hun med liv og glød i den hivpolitiske arbeidet. – Det er behov for rollemodeller, sier hun

scheduleOppdatert: 13.03.2019

createForfatter: Tekst: Olav André Manum – Foto: Marianne Lind

labelEmner:

Sang har alltid vært en viktig del av Karin Valviks liv. Hun har problemer med å uttrykke sterke følelser som sinne og aggresjon, forteller hun, og bruker korsangen til blant annet å få ut noen av nettopp disse. Da hun var yngre, drømte hun å bli en stor sangerinne. Det ble det aldri noe av. Nå synger hun ut om hiv og det nødvendige hivpolitiske arbeidet i stedet.

– For hivpositive kvinner finnes det veldig få rollemodeller, slår Valvik fast. – Jeg har alltid følt at jeg kunne ha trengt en, men de har glimret med sitt fravær. Så da fikk jeg i stedet bli en rollemodell selv.

 

Ikke av seg selv
Det er ikke en prosess som har gått av seg selv. Hun testet positivt på hiv i 2009. Den gangen hadde hun ingen forestillinger om at hiv kunne ramme henne. Hun tenkte ikke på hiv eller andre seksuelt overførbare infeksjoner i det hele tatt, forteller hun. – Jeg bare følte sterk kjærlighet til ham som smittet meg.

 

Grunnleggende svik
Det kan være grunn til å spørre seg om han følte det samme. De to var sammen i ett år uten at han sa noe. I hele denne perioden hadde de ubeskyttet sex og Karin ble smittet. En dag la kjæresten igjen et brev på bordet. Der informerte han henne om at han var positiv og at hun kanskje burde ta en test. Valvik fikk sjokk, ikke så mye på grunn av hivsmitten, men på grunn av det hun opplevde som et grunnleggende svik fra mannen hun var glad i og hadde investert mye følelser i.

– Det hele utviklet seg til et relasjonstraume, fortsetter hun, og det hele endte til slutt i en politianmeldelse.

På grunn av en psykisk lidelse – Valvik er bipolar – gikk hun i gruppeterapi. Der fortalte hun om det som hadde skjedd, og de andre i gruppen oppfordret henne sterkt til å anmelde forholdet. – Jeg gjorde det etter to år, forteller hun, og jeg gjorde det av prinsipp, ikke fordi jeg var sint, men på grunn av sviket han hadde latt meg gå gjennom. Han hadde påstått at han elsket meg og likevel sørget han for at jeg ikke kunne beskytte meg mot viruset. Jeg synes han oppførte seg urettferdig. Jeg ville markere at dette ikke var riktig.

Kjæresten hadde ulovlig opphold i Norge, og hun visste at han ville bli sendt ut av landet. Å anmelde var derfor ikke noen lett sak for henne. Før hun gjorde noe som helst med saken, forsikret hun seg om at de samme medisinene som han fikk her i Norge også var tilgjengelig i hjemlandet.

Da hun fikk diagnosen, føltes det hele veldig uvirkelig. Det var bare tall, CD4-tall og virusmengde. Det gikk rundt i hodet, det hele føltes svært så abstrakt. Meldingene som kom var nesten umulige å forholde seg til. Det var først da hun kom på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål at sykdommen ble konkret og virkelig. Kanskje var det venterommet, kanskje var det lukten av sykehus, hvite frakker og leger og sykepleiere som hastet forbi med ulike medisinske remedier, kanskje var det engstelsen fra de andre på venteværelset? Uansett var det først da hun kom på sykehuset at hun reagerte følelsesmessig inne hos sykepleieren. – Jeg gråt voldsomt og ustoppelig ganske så lenge, forteller hun med et forsiktig lite smil. Der fikk hun i det minste ut noen av de innstengte følelsene som tross alt hadde bygd seg opp.

 

Følte seg ivaretatt
Før hun anmeldte hadde Valvik hjulpet eksen inn på Aksept, Kirkens Bymisjons senter for alle som er berørt av hiv. Da hun selv fikk behov for å søke tilflukt i et miljø hvor hun kunne treffe andre i samme situasjon, var Aksept ikke noe alternativ. Det ble for sterkt forbundet med kjæresten som hadde smittet henne. Hun tok derfor kontakt med HivNorge. Det var en god opplevelse. Sekretariatet tok godt imot henne, forteller hun. Valvik følte seg ivaretatt og kunne begynne på prosessen mot å bearbeide alle spørsmålene hun hadde i forbindelse med smitten og utvikle seg mot å bli en rollemodell for andre hivpositive, og kanskje spesielt kvinner. – Det er et fint fellesskap i organisasjonen, sier hun, jeg føler meg ivaretatt og sett for den jeg er. Og jeg ville synge ut, jeg ville bli en inspirator!

 

Karin har etablert seg som hivinformant og deltatt på informasjonsmøter blant annet på asylmottak og skoler, hun har stått på stand for HivNorge rundt omkring i landet, og hun har hatt internasjonale oppdrag

Oppmerksomheten
I fellesskapet HivNorge kunne tilby fant denne ensomme ulven, som Valvik innimellom har beskrevet på seg selv som, støtten og motet som skulle til for å gå videre. – Jeg ble den ensomme ulven som fikk et fellesskap på grunn av hiv, sier hun. Dessuten forteller hun at når hun står på stand for eksempel, eller blir intervjuet i media, så liker hun oppmerksomheten. Hun forteller det på en litt stillferdig og beskjeden måte, som om det skulle være en innrømmelse av en liten synd å like oppmerksomhet.

– I dag føler jeg at jeg har blitt en rollemodell og er en slags pioner, sier hun og smiler stort. Men det begynte på et helt annet vis og sågar før hun tok turen til HivNorge rent fysisk. Veien til aktivismen begynte med at hun søkte penger fra Hivfondet, et uavhengig fond for å yte hjelp til hivpositive som er i en vanskelig livssituasjon. – Jeg søkte flere ganger, forteller hun, bistand til ferie og andre ting omgivelsene mine og jeg trengte.

Det var en konstruktiv prosess som førte til at situasjonen som hivpositiv med alle dens implikasjoner ble lettere å erkjenne. Valvik ble nødt til å formulere og sette ord på følelsene hun hadde, og som var en del av en vanskelig hverdag. Det handlet om at hun følte at livet var urettferdig, det handlet om ensomhet og ikke minst lengsel etter kjæreste. På den måten klarte hun å komme seg gjennom ordene og ned til følelsene. Dette bidro til at hun kunne bearbeide følelsene av urettferdighet og hun fant frem til en plattform av aktivisme for det hivpolitiske arbeidet. Det var en tung prosess, men hun er stolt av resultatet. Det er ikke uten grunn.

 

Stillfaren
For til tross for at Valvik fremstår som litt forsiktig, kanskje også beskjeden, og kanskje er nettopp det, har hun likevel etablert seg som en ganske stillfaren, men drivende aktivist i det hivpolitiske miljøet rundt HivNorge. Hun nevner, og for en gangs skyld er det mulig å bruke en klisjé som absolutt dekkende i denne sammenhengen, i fleng: Hun har etablert seg som hivinformant og deltatt på informasjonsmøter blant annet på asylmottak og skoler, hun har stått på stand for HivNorge rundt omkring i landet, og hun har hatt internasjonale oppdrag blant annet gjennom å være med på HivNordics møte i Riga i Latvia.

Valvik dukker også opp på film i informasjonsserien ”Fra positiv til positiv” som FOFA helseinformasjon har laget i samarbeid med fem hivpositive fra ulike miljøer. Valvik har også har etablert sin egen Facebook-profil hvor hun med navnet «Karoline Positiv» lufter litt ut om hvordan det er å leve med hiv i det daglige. Formålet med siden er å alminneliggjøre livet med hiv og følelsene som gjerne følger med. Hun vil vise at det går an å være et positivt menneske som lever positivt. Folk skal dessuten få se at de ikke er alene, og hun slipper gjerne til andre. Hun har også fortalt om sin hivpolitiske aktivisme og deler av sin livshistorie i riksdekkende media. Og hun er med i nettverket for hivpositive kvinner. Der skal hun delta på et seminar om hvordan man kan leve med hiv. Dette skjer i oktober.

Og selvsagt: Hun sto på stand for HivNorge under prideuka i juni. – Slikt gjør meg stolt, sier hun!

Og likevel beskriver hun seg som en privat og lukket person. – Det er en av grunnene til at det ikke har vært noe problem å leve med hiv med hensyn til familien, sier hun. – Hiv er liksom ikke noe tema. Den yngste av brødrene mine ville gjerne snakke om det da jeg fortalte det, men ellers har det ikke vært på dagsordenen i resten av familien.

 

Fornøyd med seg selv
Valvik er uføretrygdet. Ikke på grunn av hiv, men på grunn av en bipolar lidelse. Den gangen hun jobbet, var hun også åpen på jobben, selv om hun syntes det var vanskelig. – Jeg jobbet i en barnehage, forteller hun. – Jeg var åpen overfor kollegaene, men ikke foreldrene til barna. Det jeg fryktet der var at enkelte foreldre skulle reagere med angst og ta barna ut av barnehagen på grunn av meg. Det skjedde aldri, men det var tungt å leve med den usikkerheten og redselen.

– Uansett. Hiv er ikke noen stygg hemmelighet lenger, slik som livet mitt har utviklet seg, slår hun fast og er fornøyd med seg selv og de takene hun har tatt for å nå frem til akkurat det målet.

Men på ett felt strever også Valvik. Eller kanskje det er riktigere å si at hun har strevd frem til nå. For hun har sterke forhåpninger om at det ligger forandringer i lufta. Hun synes imidlertid det har vært veldig vanskelig å skaffe seg en kjæreste hvis man ikke skal holde den positive hivstatusen hemmelig. – Heterofile menn vet ingenting om hiv, sier hun litt oppgitt, enkelte våger ikke å innlede et forhold på noe som helst grunnlag, de frykter, sågar mot bedre vitende for enkelte av dem, at hiv smitter uansett hva slags forebyggende tiltak man bruker og uansett hvor mye vellykket behandling gjør den hivpositive smittefri.

 

Talsperson
– Enkelte menn trakk seg fra enhver fortsettelse straks de fikk vite at jeg har hiv. Det hjalp ikke at jeg forteller at jeg er smittefri og under behandling. Redselen satt i uansett. Andre ville bare være venner. Det er selvsagt OK, men jeg ville gjerne ha en kjæreste og alt som følger med. Hivpositive har også behov for sex og å kunne leve ut sine seksuelle følelser, sier hun og medgir at det har vært litt vanskelig å være åpen for disse spørsmålene og bli en slags hivpositiv talsperson for kjærlighet og sex – slik et avisintervju karakteriserte henne – men det er tvingende nødvendig at noen faktisk snakker om disse spørsmålene, slår hun fast. Særlig er det viktig for hivpositive kvinner som nesten er usynlige på sosiale arenaer for kjærlighet og seksualitet. – Dessuten har mange av dem bestemt seg for ikke å ha sex igjen, sier Valvik med litt tristhet i stemmen. – De gjør det fordi de ikke ønsker å utsette andre for smitte, slik straffeloven inntil ganske nylig mer eller mindre har pålagt dem, og de gjør det for å beskytte seg selv følelsesmessig. Det er forståelig, men mest av alt reduserer det livskvaliteten.

 

– For hivpositive kvinner finnes det veldig få rollemodeller, slår Valvik fast. – Jeg har alltid følt at jeg kunne ha trengt en, men de har glimret med sitt fravær. Så da fikk jeg i stedet bli en rollemodell selv.

Rollemodell
Valvik synes det er trist, men hun medgir at hun tenkte seg om både en og to ganger da intervjuet kom til sitatsjekk og journalisten hadde karakterisert henne som en «rollemodell for kjærlighet og sex.» – Og samtidig var jeg litt stolt over det, ler hun og ironiserer litt over seg selv. Hun ønsket å fronte at også hivpositive kvinner har lyst på og rett til, kjærlighet og sex.

Sex er en ressurs i livet, også for hivpositive. Det har Valvik alltid vært klar på, om ikke alltid offentlig, så i det minste overfor seg selv. Men nå snakker hun altså også om det offentlig.

Uansett, nå har hun en kjæreste og er lykkelig over det. Forholdet begynte som vennskap, men utviklet seg snart til noe mer.

– I mitt eget liv har jeg klart å gå fra en holdning om at hiv er en privatsak og til at det er blitt et offentlig, politisk tema, fortsetter Valvik. – Jeg vil være med på å slå et slag for våre rettigheter, sier hun.

Hun forteller også at hun går på antidepressiva, medisiner mot sin psykiske sykdom. Kombinasjonen med antiretrovirale medisiner er en utfordring, blant annet virket noen av medisinene mot psykisk sykdom dårligere i kombinasjon med behandlingen mot hiv. Nå har hun imidlertid i samarbeid med legene funnet frem til kombinasjoner som fungerer bra på alle mulige måter.

 

Møteplasser

Valvik har et sterkt ønske om at sykdom ikke skal være tabu og skambelagt. Da kan vi ikke stikke problemene under en stol. Vi blir pent nødt til å snakke om dem.

– Jeg er oppdratt til å late som om problemene ikke finnes, sier hun.

– Da skulle de liksom bli borte. Men slik er det jo ikke. En slik praksis er rett og slett skadelig. Vi må snakke om dem og gjøre noe der vi kan.

Jo, da, det finnes ting i det hivpolitiske miljøet som ikke er som det skal. Det trengs mer, og flere psykososiale tiltak. Man må ha møteplasser for å kunne snakke sammen, bearbeide følelser eller bare føles seg alminnelig og mindre alene. – Ikke fordi jeg trenger det, sier Valvik, jeg trenger det ikke nå, men jeg trengte det veldig en gang og det ville ha vært et bra sted å starte. For alle må jo starte et sted.

Derfor setter hun stor pris på kvinnemiddagene i Aksept. De møter mange av disse behovene, men det trengs flere og mere.
– Jeg hadde store problemer med å komme meg til Aksept, sier hun, jeg fikk eksen min inn der, men selv verken ville eller våget jeg. Nå er det heldigvis ikke slik lenger. Og aktivismen i regi av HivNorge, den skal fortsette. Den ser Valvik på som en berikelse i livet.

 

 

 

 

 

 

Les også

schedule22.11.2024

→ Avduking av blått skilt på tidligere Sulpen

På verdens aidsdag 1. desember avdukes et blått skilt på det som var det første permanente møtestedet her i landet for mennesker som lever med hiv – som populært ble kalt Sulpen.

schedule21.11.2024

→ Ta ansvar for din egen helse!

Ta ansvar for din egen helse, var det desidert viktigste budskapet til forsamlingen på HivNorges temamøte om mannshelse, i anledning Den internasjonale mannsdagen 19. november.