Kims personlige revolusjon

Sangen er den samme som ble sunget i kjærestens begravelse i 1996.

kim_kv

Kim Fangen (45) har sett to av hivs ansikter. Først mistet han sitt livs kjærlighet av aids, så ble han smittet selv.

Da Positiv intervjuet Kim høsten 2003, ønsket han ikke å stå fram med navn og bilde i bladet. Når han nå har bestemt seg for å komme ut offentlig som hivpositiv homse er det ikke fordi han mener at full åpenhet er riktig for alle hivpositive.

- Det skal ikke føles som et krav å være åpen. Men for meg handler det om å endelig bli et helt menneske. Kim håper at hans fulle åpenhet også skal kunne bety noe for andre.

- Jeg vil hjelpe folk som har det vanskelig som nysmittede. Kanskje noen kan finne gjenkjennelse eller trygghet i min historie?

Kjæreste med hiv
Kim husker bildet av dødsmyggen på forsiden av Dagbladet. Nå rister han på hodet av det, men han glemmer ikke redselen som da herjet homomiljøet og resten av Norge.

- Jeg kom ut av homoskapet i 1983, så hivproblematikken har fulgt meg hele mitt «homofile liv».

I 1987 møtte han Svein. Svein var scenograf på Telemark Teater der Kim jobbet som skuespiller. Han var flott, spennende og fantastisk. Kim falt pladask og de ble snart kjærester.

- Jeg tror han allerede da visste at han var hivpositiv. Eller...han regnet med det. Han hadde reist mye til New York, Berlin og andre store «homobyer» i en tid hvor fri seksualitet var en del av homofrigjøringen.

Så selv om han ikke hadde fått bekreftet det, så oppførte han seg som om han allerede hadde hiv. Han var alltid ekstremt nøye med å bruke beskyttelse. Et halvt år senere fikk Svein diagnosen.

- Jeg var så forelsket i ham. Han var mannen i mitt liv, og det var ikke tvil i min sjel om at jeg skulle bli hos ham. Han fortalte meg i ettertid at det gjorde veldig inntrykk på ham at jeg tok det sånn.

Ble aldri smittet
Selv om det aldri var snakk om å gå ut av forholdet, innrømmer Kim at det var vanskelig.

- Når man er stormforelsket ønsker man å være så nær som mulig. Man vil omtrent krype under huden på den andre, men i perioder var jeg veldig redd for å bli smittet selv. Jeg husker første gang jeg testet meg. Ventetiden var forferdelig. Deretter testet jeg meg hvert halvår. Det ville vært løgn å si at det ikke alltid hang en skygge over forholdet vårt. Alltid en tanke i bakhodet...blir jeg smittet nå? Men han smittet meg aldri.

I 1995 kjøpte de en gård i Vestby. Kim ønsket, ved siden av skuespillerkarrieren, å jobbe med sin store lidenskap, hester. Dermed ble gården gjort om til det som i mange år het Engene hestepensjonat. Samtidig ble Svein sykere. Viruset satt seg på hjernen, og sakte men sikkert forsvant evnen til å skrive og lese. Deretter forsvant taleevnen.

- Det kunne gjøre ham fryktelig deprimert. Sterke, flotte verbale mannen. Han klarte å jobbe nesten fram til det siste og var vant til å bære på sykdommen i hemmelighet. Så da han ble virkelig syk på slutten tror jeg han følte seg veldig alene med det å skulle dø av aids. Vi hadde hverandre, men likevel kjentes det nok ensomt.

Sorgen
En dag Kim var ute og luftet hundene prøvde Svein å ta sitt eget liv. Da Kim kom tilbake fant han kjæresten bevisstløs etter en overdose piller. Kim fikk skaffet sykebil og Sveins liv ble reddet. I det minste for tre uker.

- De siste ukene han levde var viktige. Folk rundt ham fikk en mulighet til å komme å si adjø. Det var realt og ordentlig.

Sveins siste sykeleie og død landet som en bombe. Mange hadde ikke visst at han hadde aids, så for dem ble det et dobbelt sjokk. For Kim var bomben at han mistet den han elsket. Han holdt seg oppe ved å drive gården. Deres sted. Til slutt måtte han likevel innse at han ikke klarte å få det til å gå rundt på egen hånd. I 2002 måtte Kim selge og omplassere dyrene.

- Jeg var helt knekt. Jeg elsket det stedet og dyrene var familien min. Da jeg måtte gi opp gården kom sorgreaksjonen etter Svein tilbake med makaber styrke. Kim forteller at han kom inn i en destruktiv sirkel. Det ble mye alkohol og mange flyktige bekjentskaper. Det toppet seg en helg for ett og et halvt år siden hvor alt kjentes svart og meningsløst.

- Skal dette gå til helvete? spurte jeg meg selv. Svaret ble nei, og jeg bestemte meg for å ta grep. Jeg begynte å gå til psykolog og meldte meg inn i Pluss-LMA.

Uforsiktig?
Rundt samme tid fikk Kim et munnsår. I begynnelsen tenkte han ikke noe særlig over det, men da han ble bedt om å komme tilbake til legekontoret etter en rutinesjekk, fattet han umiddelbart mistanke.

- Gjennom samlivet med Svein var jeg jo vant til å hivteste meg. Da legen i dette tilfellet skulle ta blodprøve var det naturlig for meg å teste den for hiv samtidig. Så da jeg ble tilbakekalt var jeg godt forberedt og ikke overrasket da legen fortalte at testen var positiv.

Kim reagerte rolig. Plutselig var det en fordel å ha levd tett på hiv.

- Alle mine nærmeste venner har vært gjennom dette med Svein. Dermed var jeg i en helt annen situasjon enn mange andre nysmittede. Jeg hadde et godt nettverk. I tillegg visste jeg at medisinene som er tilgjengelig nå er mye bedre enn de Svein fikk.

Men selv om han hadde et godt nettverk hendte det at han så glimtet av et anklagende spørsmål i øynene til den han snakket med. Noen stilte også spørsmålet rett ut:«Hvordan kan du som har mistet kjæresten din til AIDS være så uforsiktig at du får hiv selv?»

- Den tanken har jeg jo til og med brukt mot meg selv. Jeg følte meg unektelig litt dum. Og jeg skammet meg. Samtidig vet jeg at jeg ikke har vært mer uforsiktig eller gjort noe annet enn da jeg var sammen med Svein. Jeg bruker alltid kondom, bortsett fra ved oralsex. Det var sånn jeg ble smittet.

Lavstatus
Kort tid etter at han fikk diagnosen ble han invitert til å være med i Gladiola. - Jeg er veldig glad for at det har blitt gjenopprettet en gruppe for nysmittede homser. Fellesskapet der inspirerte meg til å engasjere meg enda mer i hivarbeid. Da Helseutvalget i vår arrangerte seminar for hivpositive homser, spurte de Kim om han ville være gruppeleder.

-Det var helt fantastisk å bli spurt. Å delta på møtene i forkant og få lov til å være med på å forme seminaret var veldig lærerikt. Men først og fremst var jeg på seminaret av samme grunn som de andre. Som hivpositiv homse. Og selv om det er det eneste vi i utgangspunktet har felles, hjelper det å møte andre positive. Det nettverket som ble skapt på seminaret gir familiefølelse, samhørighet og trygghet. Nå spøker vi av og til med at vi er hivmafiaen.

Det øyeblikket Kim synes at aller best understreker viktigheten ved å arrangere slike seminarer skjedde siste dagen, rett før alle skulle hjem.

«Nå er jeg ikke ensom lenger», var det en som sa. Det berørte meg veldig. Kim sier at ensomhet har vært et problem for mange. I en tid hvor ikke hiv synes utad velger mange å holde det hemmelig.

- Jeg spurte min gruppe på seminaret om det er lavstatus å ha hiv. Hele gruppa ble stille før de svarte bekreftende. Det var en ganske tøff melding.

Hiv i homomiljøet
I tillegg til å knytte kontakter med andre i samme situasjon, handlet seminaret mye om åpenhet.

- For mange er det seminaret å komme et steg videre. Ikke alle ønsker, som jeg, total åpenhet. Noen trenger bare styrken til å si det til familie, på jobben eller til vennene sine. Det handler om å ha det godt med seg selv og å klare å leve med sin hiv. Alle må gå sin egen vei.

Å gå sin egen vei innebærer også at noen velger å være skjult i homomiljøet.

- Nå som jeg er åpen kan det hende at noen finner meg «vanskelig». Enkelte hivpositive homser som lever skjult kan kanskje føle at de blir tatt for å være positive når de er sammen med meg. At de føler det sensitivt er noe jeg bare må respektere.

Jeg har selv kjent på redselen for å bli utstøtt. Redselen for at ingen vil ligge med meg. Og jeg har følt skam. Men jeg har lært at redselen og skrekkscenarioene var noe jeg først og fremst påførte meg selv. Kim mener at stigmatiseringen i homomiljøet er skjult, men eksisterende.

- Det handler mer om mangel på engasjement og innlevelse. Jeg synes det er tankevekkende at en sykdom som en gang i tiden samlet homobevegelsen, nå forties. Jeg tror vi må tilbake til forklaringen med medisinene. Da de kom forsvant fokuset på hiv.

Vil snakke om sex
Kim etterlyser mer informasjon om sex og det å være hivpositiv og tror det k unne være nyttig å samle hivpositive homser for å snakke om sex.

- Folk har så forskjellig syn på sex og forskjellig måter å praktisere på. Vi er en kompleks gruppe. Noen ble smittet da hiv ble regnet som død og pest. De har allerede opplevd å planlegge sin egen begravelse. Andre er helt nysmittet og fikk sykdommen på et tidspunkt hvor den blir ufarliggjort og sammenliknet med diabetes. Likevel tror jeg de fleste har kjent på kombinasjonen av å ønske total nærhet, men samtidig være redd for å smitte eller bli smittet.

Kim har også andre ambisjoner. Han engasjerer seg i en ny hivbrosjyre, og han ønsker å jobbe med opplysingsarbeid for ungdommer. Sammen med Helseutvalget, har han informasjonsside på Gaysir.

- Det å få lov til å være med i hivarbeid er veldig verdifullt. Jo mer jeg er involvert, jo bedre har jeg det med meg selv. Det er et interessant arbeid. Jeg møter mange spennende mennesker og jeg får nye perspektiver på livet. Og nå som jeg er åpen er det enda lettere å gå rett på. Jeg vil si at det er en milevid forskjell i livet mitt fra jeg var skjult til jeg nå bestemte meg for å være åpen. Dette er min egen personlige revolusjon. Jeg er 45 år og endelig ferdig med å bekymre meg. Nå kan jeg bruke energien min på andre.

Ikke noe sjekketriks
- Nå er det slutt på å møte noen jeg liker på byen og ikke vite hvordan jeg skal fortelle ting. Men det er klart. Hiv er ikke noe sexy. Det er ikke noe sjekketriks. Jeg føler meg ikke attraktiv. Det er synd, for jeg av alle burde virkelig vite at det ikke er fakta. Jeg vet hvor høyt jeg elsket Svein og ønsket å være hos han. Uavhengig av at han var hivpositiv.

I bakhodet har Kim en erfaring som ikke er like rosenrød. For ett år siden, rett etter at han hadde fått diagnosen, innledet han et forhold.

- Jeg var åpen mot ham. Han sa at hiven min ikke var noe problem, men jeg merket at det var det. Det endte med at han ikke taklet det og trakk seg unna. Det er ikke noe godt når det skjer. Det er sårt å bli avvist. Likevel regner jeg med at det, for min egen del, blir lettere nå som jeg er offentlig positiv. Da vet jeg, og andre, hva de har å forholde seg til. Hva de går inn på. På spørsmålet om han ønsker seg kjæreste nikker Kim.

- Jeg har opplevd et fantastisk forhold. Jeg vet jo hvor flott det er og hvilken god ting det er når det funker. Jeg jakter ikke direkte, men det hadde vært veldig stilig hvis det skjedde.

Kim har ikke tatt stilling til om han ønsker seg en hivnegativ eller positiv kjæreste.

- Det kommer an på personen. Selvfølgelig hadde det vært enklere hvis han var positiv, men det blir likevel helt feil for meg å bestemme meg for at jeg bare leter etter positive. Litt sånn «de spedalske søker hverandre».

Aktivt liv
Kjæreste eller ikke. Kim har det bra og sier at han lever livet fullt ut. Han har da også et aktivitetsnivå som ville tatt luven fra de fleste.

Han har vært skuespilleret siden 1984, på den Nationale Scene i Bergen, Chateau Neuf og Telemark Teater og gjort alt fra Ibsen og Shakespeare, til farser og cabareter. Til høsten er han med i Annie 2. Ved siden av tar han oppdrag som toastmaster og sanger. Han dubber tegnefilm, leser for blindeforbundet og underviser i teater på en skole i Halden.

- For meg handler yrket mitt som sanger og skuespiller om kommunikasjon. Historiefortelling. Derfor drømmer jeg om å bruke det i opplysningsarbeid. Lage en hel pakke og reise rundt på skoler. Det tror jeg ville vært spennende... og virkningsfullt.

På fritiden prøver han å ri mest mulig. Selv eier han en galopphest, men den står i Stockholm. Derfor passer han en annen galopphest i Sørkedalen når muligheten byr seg. Ved siden av ridningen jogger eller trener han daglig.

- Jeg er avhengig av å være i aktivitet. Daglig trening fungerer også som en mental utblåsning. Men jeg er ikke bare sånn sunn friskus. Jeg liker å gå ut og jeg er veldig glad i vinen min.

Kim påstår at han også liker å trekke seg tilbake og gjøre ingenting. Men han blir fort rastløs. Det er derfor han har flyttet så mye. I tillegg er han avhengig av å reise. Han er født i Brasil og reiser dit med jevne mellomrom for å besøke venner og familie. Til London drar han også ofte for å besøke venner han fikk da han gikk på teaterskole der.

- Jeg synes det er godt å kjenne tilhørighet til flere steder. Og jeg liker å bevege meg mellom flere verdener. Rett fra gård til forestilling. Rett fra spillejobb hos havnesjefen i Larvik til London med flyet dagen etter. Sånn vil jeg leve.

Ingen vei tilbake
Når Kim sier spillejobb snakker han om bandet sitt. - Vi er en smokingklubb med fem gutter som spiller standardlåter på en jazzaktig måte. Noen ganger kliner vi til med rock også. Vi spiller i bryllup, fester osv. Jeg er forøvrig absolutt senior og den eneste homsen. Kim sier at han ser seg selv som en kontrast til resten av bandet.

- Men det er jo det som får rukla til å funke. Her forleden bestemte jeg forresten at vi skulle øve inn Waterloo. Trommisen var i sjokk.. En liten plan Kim har er å få jobb som sanger på et cruiseskip.

- Juhuuu Bahamas. Det hadde vært stilig. Det er viktig å ha det moro. Det er mye helse i det. Å være stimulert. Men jeg har ikke lagt om dramatisk eller begynt å LEVE mer etter at jeg fant ut at jeg hadde hiv. Det er ikke noe sånn: «Grip livet mens du ennå kan». Jeg er da ikke syk. Kim skal i nærmeste framtid fortelle gutta i bandet at han er hivpositiv.

-De får jo reagere som de vil. Ikke det at jeg tror det blir et problem. De er veldig ålreite fyrer. Men uansett, så er jeg åpen nå og det er ingen vei tilbake. Mest spent er han på å fortelle det i skuespillermiljøet.

- Skuespillerverdenen er en enkel verden å være homse i. Det er enkelt å være meg. Jeg lurer likevel på om hvordan det blir å fortelle at jeg har hiv. Vil det påvirke noen? Vil jeg få problemer med å få roller? Men jeg er for gammel til å fortsette å forestille meg. Jeg kommer jeg med hele pakka og det føles befriende. Jeg føler at jeg ikke har et alternativ. Vet du, nå ble jeg sånn positivt irritert. De må da takle det!

Politisk pådriver
Det største skrittet er allerede tatt. Kim har fortalt det til moren sin.

- Vet du, hun synes det er verre at jeg er homse enn at jeg er hivpositiv. Og det peker på en viktig ting. Jeg tror faktisk det er mange som synes det er like vanskelig å være homo som å ha hiv. Jeg tror homoer sliter mer som generell gruppe enn det man tror. Det er mye rus. Mange har det dårlig med seg selv.

Mange sliter med at de har «skuffet» mor og far. Og når du er både homo og hivpositiv er du liksom dobbelt ubrukelig. Dette aspektet er noe jeg vektlegger når jeg velger å være offentlig. På en eller annen måte må det snakkes om. Både hiv og homo. Kim understreker viktigheten av å fortsette å kjempe for homorettigheter ved siden av å øke synligheten av hiv.

- Homofile som gruppe må fortsette å jobbe for de rettighetene vi har. Vi må ikke ta ting som en selvfølge. De konservative strømningene, som i dag eksisterer mange steder i vesten, er skumle og burde minne oss på at vi ikke må ta ting for gitt.

Hvis du ikke er våken kan ting tas fra deg. Du skal ikke skrape så dypt i folks holdninger før du finner ting du ikke liker. Vi som gruppe må skjerpe oss. Vi må være flinkere til å ta vare på hverandre. Dette tenker jeg mye på når jeg går ut som hivpositiv homse.