anne-karin_bred

HivNorge har fått ny generalsekretær

Anne-Karin Kolstad tiltrer som generalsekretær i HivNorge 1. mai. Hun gleder seg og har blant annet som mål å søke å samle alle gode krefter på hivfeltet til en forsterket innsats. Hensikten er å bedre hivpositives levekår og å få satt hiv ettertrykkelig på den politiske dagsordenen igjen.

anne-karin kolstad
Anne-Karin Kolstad er HivNorges nye generalsekretær.

Det er lett å forstå hvorfor HivNorge ønsker seg Anne-Karin Kolstad som ny generalsekretær etter Evy-Aina Røe. Kolstad kommer fra den alkoholpolitiske organisasjonen Actis og har bygget den opp til å bli en slagferdig alkoholpolitisk aktør. Hun har et stort nettverk av politikere, folk innen frivillig sektor og sivilt samfunn og innen media hun både kan og vil trekke på. Hun kommer fra en organisasjon som også har store organisasjoner i medlemsmassen. Hun er ikke redd for å ta opp kontroversielle temaer i det offentlige rom, og heller ikke i helsevesenet. For likesom legene ikke våger å spørre om en pasients alkoholbruk, så våger de heller ikke å spørre om en pasients seksualliv og hivstatus. Dette ønsker Kolstad å ta tak i og bidra til å endre…

Men hvorfor ønsker hun seg til HivNorge og hivfeltet?

– Hivfeltet er et sted der jeg kan bruke mine erfaringer og kunnskaper, sier hun. – Hivfeltet har mye til felles med rusfeltet på den måten at det også handler om folkehelseproblematikk. Samtidig handler det om enkeltmenneskers levekår og situasjon og til dels om marginaliserte grupper. Skal vi klare å gjøre noe med både folkehelseperspektivet og hivpositives levekår, må mange fagområder og samfunnsområder jobbe sammen, slik vi har vært nødt til på rusfeltet. Her har jeg erfaringer og kunnskap og bidra med, samtidig som jeg den nye stillingen vil gi meg mye nytt å lære. Kanskje kan jeg sågar bidra til å gjøre hivpositives levekår bedre? Det er både formålet og en inspirerende tanke.

For lære må hun. Det er hun helt tydelig på, men hun er også tydelig på at det er en læreprosess hun gleder seg til. – I denne prosessen blir det veldig viktig for meg å møte hivpositive, lytte til deres historier og lære av dem, slik at den politikken vi meisler ut tar utgangspunkt i deres livssituasjon.

Her er hun også tydelig på at det er et behov for å synliggjøre mangfoldet blant hivpositive og også synliggjøre det spekteret av ressurser som ligger der. Stigmatisering og diskriminering bør møtes med åpenhet, det er et viktig middel for å skape fremgang på området for hivpositives levekår, mener Kolstad. Men en forbedring kan ikke bare være de hivpositives ansvar alene. Hun underslår derfor ikke at tausheten om hiv og hivpositives livsvilkår i det offentlige rom også er et problem og en utfordring for det politiske Norge og Helse-Norge. Tausheten er med på å skape stigma, mener hun. Her kan hun med sitt omfattende nettverk være med å påvirke og også gjøre HivNorge til en enda sterkere påvirker og pådriver for endring på dette feltet.

Det er et klart humanistisk og menneskerettslig perspektiv som ligger i bunnen for hennes engasjement for hivpositive. Samfunnet bygges opp av individer. – Derfor kan vi ikke ha det slik at hivpositive forfordeles i samfunnet bare fordi de er en liten gruppe, langt færre enn for eksempel kreftrammede, slår hun ettertrykkelig fast.

Hun sier det ikke, men det ligger i kortene at dersom vi gjør noe slikt, så svikter vi verdiene som vi hevder å bygge samfunnet vårt på.

Kolstad er kjent med splittelsen og konfliktene i det hivpolitiske miljøet, men tror at det er mulig å jobbe for pragmatiske løsninger til beste for alle involverte. Det vil gi det hivpolitiske arbeidet større slagkraft. – Vi bør kunne samle alle gode krefter for å skape mer oppmerksomhet rundt det som er målet vårt, nemlig å bedre levekårene for hivpositive og, til en viss grad, også forebygge spredningen av en alvorlig sykdom.

I den forbindelse karakteriserer Kolstad seg som sårbar, men tøff. Sårbar fordi konflikter kan gå inn på henne, tøff fordi hun har levd med både trusler, mobbing og sjikane i forbindelse med sitt alkoholpolitiske arbeid. – Slikt bryr jeg meg lite om, sier hun, saken er viktigere!