Han var åpen fra første stund og er veldig klar for å hjelpe andre i kampen for likeverd og bedre levekår. Kanskje representerer han en ny generasjon hivpositive på godt og vondt.

Han er så avslappet at han ikke helt husker når han ble smittet. Han må google seg selv for å finne det ut. Men på den annen side; visste han ikke hva han skulle gjøre når han hadde sex, visste han ikke hvordan han skulle beskytte seg? Var det i det hele tatt nødvendig for en tjueåring å bli smittet?

Tanum er med vilje litt vag når han svarer på spørsmålet og skylder på en utsvevende livsstil, mye alkohol og sviktende dømmekraft i en gitt situasjon. Det gikk galt. –  Men en av de viktigste levereglene mamma har lært meg, er at man aldri skal skylde på andre. Det gjør jeg heller ikke denne gangen. Jeg ser at mye av ansvaret ligger hos meg selv. Jeg har ikke behov for å finne noen «kriminell» jeg kan skylde på.

Faddersystemer
Det han imidlertid stiller seg nokså kritisk til, er at han fikk liten hjelp fra helsevesenet til å bearbeide de tankene han fikk rundt diagnosen når testresultatet først forelå. – Alt det måtte jeg finne ut av selv, sier han. –  Jeg klarte jo det, men jeg har møtt andre som syntes dette var en veldig vanskelig side av en hivtest.

Hvem er det fornuftig å oppsøke? Hvem har kunnskap og tiltak som kan tilføre meg noe i den situasjonen jeg har havnet i? Kort sagt hvem kan hjelpe en nysmittet med deres hivrelaterte behov?

– Kanskje man burde ha noen faddersystemer som hjalp folk med å komme i gang med dette, noe slikt som Helseutvalget hadde en gang i tiden, «Buddy»-konseptet?

Vi møtes på kafé på Grünerløkka i Oslo. Som intervjuer lurer jeg alltid på om ikke intervjuobjektene mine blir litt reserverte over å skulle fortelle om privatlivet sitt på kafé. Andre gjester kan overhøre oss, kanskje til og med lytte og finne på å slenge dritt. Tanum har imidlertid langt færre hemninger enn meg, han snakker åpent og rett frem. Jeg prøver å snakke lavt, mest for å beskytte ham, sier jeg til meg selv, men så tilhører vi også to ulike generasjoner. Jeg husker hivpanikken på åttitallet, han var ikke engang født da.

Tanum ofrer ikke historien altfor mye energi, han tenker mest på fremtiden. Nå jobber han skift i en butikk, men er veldig tydelig på at det er rent midlertidig. Han ønsker å studere. Kostymedesign. Det er det muligheter for i Danmark, han har søkt og er klar til å flytte utenlands om han kommer inn. Han skulle være godt kvalifisert. Joakim Tanum er dragartist og syr alle kostymer selv. Sammen med en vennegjeng har han dannet en artistgruppe som ikke bare deltok i prideparaden under Pride i Oslo tidligere i år, de skal også opptre under festen på verdens aidsdag i desember! Han og gjengen hans har opptrådt på Cesar. De har holdt på med drag et par år.

Det er tredje året på rad han deltar i paraden, men første gang under HivNorges paraply. Det kommer jeg også til å gjøre til neste år, slår han fast, reaksjonene har vært overveldende og for meg var det en veldig positiv opplevelse. Kostymene han brukte hadde han naturligvis sydd selv. Ingen grunn til å endre på en vinnende formel.

– Drag er en morsom måte å være kreativ på, sier Tanum.

Joakim Tanum er dragartist og syr alle kostymer selv. Sammen med en vennegjeng har han dannet en artistgruppe som deltok i prideparaden under Pride i Oslo under HivNorges paraply.

Uskyldig moro
Drag er et fristed for den unge mannen og vennene hans. Han går gjerne ut på byen i drag. Da opplever han seg selv som et annet menneske, et slags alter ego, en person det ikke er aktuelt å sjekke opp, og en person som slett ikke er ute etter sex eller dating. – Når jeg drager er jeg ikke ute etter en partner eller en sengekamerat, den siden av meg tar fri, og det føles godt og uforpliktende, sier han.

– Det blir ren, uskyldig moro, liksom! Men det hivpolitiske da? Han sier han er engasjert og gjerne vil bidra til å endre holdninger til hivpositive. Hvordan skal han gjøre det? Tanum ler litt og så kommer det: – Jeg var med på verdens aidsdag i fjor og det var så kjedelig. Jeg holdt på å sovne. Politisk seminar er helt fint for noen, men det er spesielt mange unge som velger å ikke delta på dette! – Så i år skal vi feire livet, sier han. – Fest og glede vil også fungere avstigmatiserende, ikke minst for dem det gjelder aller mest, de hivpositive selv. Jeg har jobbet litt for å pushe dette på HivNorge. Jeg tror dette kan mobilisere andre enn dem HivNorge vanligvis når.

Åpne dører
Dette forteller Tanum i løpet av andre møtet. Vi rekker ganske enkelt ikke å bli ferdig i første runde. Denne gangen har Tanum bedt om at vi skal fremskynder møtet med en halvtime. Han skal til tannlegen. Da jeg ankommer Samson på Grünerløkka er Tanum full av litt fnisende unnskyldninger. Han har med seg venninnen Malin. Han skal trekke en visdomstann og må ha en hånd å holde i. Han er livredd for tannleger. Da må støttende og gode venner trå til. Det har journalisten full forståelse for. Jeg er minst like livredd for tannleger selv.

Malin på sin side bare ler av det hele. Typisk Joakim, mener hun. Hun karakteriserer Tanum som et menneske som alltid har åpne dører, en som inkluderer og er morsom. – Og så er han alltid god og snill og grei, sier hun med overbevisning.

Hun legger til at Joakim som regel ikke synes ting er så veldig vanskelig. Han tar ting på strak arm og med et smil. – Han kaster seg gjerne ut på dypt vann med én gang og tar nye utfordringer som de kommer, fortsetter hun.

Når det gjelder hivsmitten, så er Tanum altså uvanlig nok usikker på hvem han ble smittet av og når det skjedde. I motsetning til de fleste andre hivpositive som husker både tid og sted, så mener Tanum det ikke er så viktig. Men så er jo hiv ikke noen dødsdom lenger, heller. Det går fint an å leve med viruset, og det vet denne unge mannen godt. Det er ingen vits i å lete etter en skyldig, mener han.

Tanum var derimot åpen om sin hivstatus fra første stund. Verken hiv eller åpenhet var noen «big deal,» følte han. Han vet at på vellykket behandling så er han smittefri, og han har ingen sterk opplevelse av at hiv har forandret livet hans. Foreldrene tok opplysningen om smitte pent, vennene likeså.

– Joakim ringte meg og fortalte det, opplyser Malin. – Han virket verken spesielt redd eller lei seg.

– Det var et valg jeg tok der og da, supplerer Tanum. – Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle synes livet var dritt, jeg skulle ikke synes synd på meg selv, tvert imot, jeg skulle gå inn for å vise at livet var bra, også for hivpositive.

Ikke av seg selv
Men hvis noe har sviktet noe sted, så er det systemet, kanskje først og fremst skolen, sier han. Der lærer man ingenting, og da mener han virkelig ingenting, om homosex, eller heterosex for den saks skyld, for ikke å snakke om seksuelt overførbare sykdommer.

– Vi burde ha hatt mer om dette på skolen, sier han, men legger til at dette hadde heller ikke vært nok. – Sexundervisning er mer enn å tre et kondom på en banan, utfordrer han, kanskje burde det ha vært spesialiserte fagfolk og ikke blyge lærere som skulle ha stått for denne undervisningen.

Men hva er det han ettersøker egentlig? Jo, en undervisning som legger vekt på mer enn det rent tekniske ved sex. Det som handler om grensesetting, respekt for egne følelser, hvordan sex kan settes sammen med følelser og hvordan disse følelsene kan håndteres. Hos journalisten ringer det mange bjeller. Tanums etterlysning høres ut som en blåkopi av ideene som ble satt ut i livet da hivepidemien var på sitt mest truende og norsk offentlighet virkelig led under den pågående hivpanikken.

Tanum føler seg derfor aldri så lite sviktet. For som tenåringer flest var han nysgjerrig på livet, løy på alderen og logget seg på så mange chatterom for homofile som han hadde lyst til. – Det har gitt meg noen holdninger til sex og seksualitet og noen erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten, sier Tanum i dag. Og det er det han ønsker å uttale seg om akkurat det spørsmålet.

Så Tanum er kanskje en representant for «andregenerasjon» hivpositive i en annen forstand også: I løpet av årene under og etter den store aidspanikken ble det lagt stor vekt på seksualundervisning, selvfølelse, selvtillit, trygghet og grensesetting. Etter hvert som frykten vek plassen for likegyldigheten og oppdagelsen av at hiv ikke var så skrekkelig smittsomt som man først trodde, så forsvant også mye av motivasjonen for å holde informasjonstrøkket oppe. HivNorge har i mange år advart mot at dette kunne få konsekvenser for ungdommene. Det har ikke skjedd i noen stor skala, men Tanum er likevel et eksempel på at advarslene ikke var fullstendig grunnløse.

Når Tanum har gått så høyt ut som han har gjort, han har vært intervjuet i homotidsskriftet Blikk og dagsavisen VG og han har holdt en svært så offentlig appell på Aksepts hagefest, så har det altså vært ut fra et oppriktig ønske om å hjelpe. – Det tok fullstendig av foreller han med et lite smil, det haglet med meldinger og innspill. Og det har kommet veldig mange positive tilbakemeldinger fra hivpositive som er glad for åpenheten. Og jeg har fått utrolig mange venneforespørsler på Facebook.

Normalisere hiv
På mange måter motbeviser han altså at det ikke skulle lønne seg med åpenhet. Men han innrømmer at han var nervøs før appellen på Aksept. – Jeg var kjemperedd, faktisk, men jeg følte det var riktig av meg å gjøre det. Jeg snakket om det å få hiv og det å leve med hiv, men budskapet var at jeg ønsket at folk skulle se meg, hele meg, og ikke bare viruset. Jeg prøvde, da som alltid ellers også, å normalisere hiv.

For Tanum er sikker på at åpenhet er et viktig virkemiddel til å komme videre i kampen mot stigmatisering og diskriminering. Jo, han skjønner at folk er redde for avvisning, særlig med hensyn til sex. –  På den annen side, sier han, så er det jo de som ikke er klar over egen status, og som ikke er på behandling som det er mest risiko forbundet med. En velbehandlet hivpositiv som ikke er redd for å opplyse om egen status er kanskje blant de tryggeste du kan ha sex med.

– De som diskriminerer, de som tvinger folk med hiv tilbake inn i skapet, de risikerer jo paradoksalt nok å straffe seg selv med smitte fordi de gjør det så vanskelig for folk som har vært i risikosituasjoner å teste seg og komme i behandling, slår han fast.

– Jeg synes jeg har lykkes ganske godt med å få vist frem at livet er godt selv om man lever med hiv, sier Joakim Tanum.

Virkemiddel
– Jeg vet at andre opplever stigmatisering og diskriminering. Jeg fanger det ikke helt opp selv, fortsetter Tanum, men det er derfor jeg ønsker å bidra til den offentlige debatten ved å være åpen. Åpen og alminnelig, det tror jeg kan være med på å øke forståelsen, ikke minst for unge som lever med hiv og som kanskje har foreldre som har sine holdninger fra hivpanikken på åttitallet.

– Jeg ønsker å være med på å normalisere hiv, sier 22-åringen, og en måte jeg kan gjøre det på er for eksempel å delta i HivNorges – hvor han har meldt seg inn –  arbeid som hivinformant innenfor skoleverket slik at seksualundervisningen, eller i alle fall en liten del av den, blir bedre.

Tanum tror heller ikke at det er nok bare å jobbe med hivpositive selv. Ofte, mener han, ligger mye av problemet i omgivelsene, i omgangskretsen, hos foreldre og familie, blant venner. I så fall er åpenhet et viktig virkemiddel, og man må legge til rette for større åpenhet blant hivpositive. Og så er det viktig med konstant påfyll av informasjon og kunnskap, ikke minst om den medisinske utviklingen og betydningen av behandling.

Kanskje er han en gave til det hivpolitiske arbeide. En smittet som fra første stund ikke forbinder smitten med dødsangst og sviktende helse, men som en kronisk sykdom det går an å leve godt med. – Jeg synes jeg har lykkes ganske godt med å få vist frem at livet er godt selv om man lever med hiv, sier Tanum, men jeg innser at det kan være vanskeligere for andre enn det har  vært for meg. Jeg mener, det kommer an på omgangskretsen. Omgås du med redde folk, blir det vanskeligere, da blir du gjerne reddere selv også. Lever du på et lite sted med trangere sosiale rammer, så blir det også verre.

Det trengs kanskje et generasjonsskifte?

– Og, sier Malin som vi lar få det siste ordet, vi er en ny generasjon og vi er mindre redde. Jeg har likevel stor respekt for Joakim som er den eneste hivpositive i vår omgangskrets.