Dette var hovedspørsmålene i panelsamtalen under Hiv-Norden og HivNorges faglige møte i Oslo 1. september. I panelet var kommuneoverlege i Oslo og styremedlem i Fast Track City Oslo Miert Lindboe, seniorrådgiver i Helsedirektoratet Berge-Andreas Jenvin-Steinsvåg, den erfarne brukerrepresentanten Per Miljeteig, Anders Dahl fra HIV-Danmark, Emanuel Karlström fra Hiv-Sverige og styreleder i Hiv-Norden, og Nonni Mäkikärki fra HivFinland. Moderator for panelet var rådgiver i HivNorge, Guro Sørensen.  

Resultater fra undersøkelser gjort i flere av våre nordiske naboland, gir oss informasjon om kunnskapsnivå og holdninger til mennesker som lever med hiv. På spørsmål om slike undersøkelser er nyttige og om informasjonen kan brukes til å gjøre endringer, eksempelvis i strategier, delte Karlström åpent om Hiv-Sveriges erfaringer. — Er informasjonen nyttig? Ja. Kan den brukes i strategier? Ja. Men til hvilken pris kommer disse undersøkelsene, og kunne vi brukt midler på andre ting? spurte han. Karlström påpekte hvor ressurs- og kostnadskrevende det er å gjennomføre slike undersøkelser, og etterlyste en diskusjon om det er riktig bruk av de begrensede midlene som er på hivfeltet eller om de heller skal brukes på informasjonskampanjer og andre tiltak.  

Det er ikke gjennomført noen lignende undersøkelser i Norge i nyere tid, men brukerrepresentant Per Miljeteig antar at man ville sett lignende resultater som i våre naboland. Miljeteig sa seg enig med Karlström om at en diskusjon om prioritering av ressursbruk er nødvendig. Han fortalte at mennesker som lever med hiv i Norge er en liten gruppe, og at helsepersonell flest ikke vil møte på mennesker som lever med hiv i sin jobb. — Mange av de uheldige hendelsene i helsesektoren er basert på ignoranse og manglende kunnskap, sa Miljeteig. — Det er behov for målgrupperettet informasjonsarbeid blant helsepersonell som har størst sannsynlighet for å møte mennesker som lever med hiv. Som eksempel trakk Miljeteig frem HivNorges informasjonsarbeid rettet mot helse- og omsorgstjenesten.  

Behovet for undersøkelser i Norge 

Kommuneoverlege i Oslo og styremedlem i Fast Track City Oslo Miert Lindboe, mente at vi i Norge kan lene oss på resultatene fra våre naboland, men at det også er behov for å gjennomføre en undersøkelse i Oslo. Lindboe var tydelig på at slike undersøkelser må gjennomføres av myndighetene, ikke av pasientorganisasjoner.  

Som lege opplever Lindboe at han ikke kjente seg og sitt faglige miljø igjen i påstander om lavt kunnskapsnivå hos helsepersonell, men erfaringer fra arbeidet med Fast Track Citiy i Oslo og resultatene man ser fra Sverige, Finland og Danmark, vitner om utfordringer. Helsepersonell har en presset arbeidshverdag, og mange steder har man lite tid og ressurser til å drive opplæring. — Man må ikke bruke tid og ressurser på helsepersonell som allerede vet (om vellykket behandling (adm.red)), men på dem som ikke vet, oppfordret han.  

Øke kunnskap hos helsepersonell 

Behovet for, og prioritering av, tiltak som øker kunnskapen hos helsepersonell, mente flere av paneldeltakerne at er nødvendig. Anders Dahl fra Hiv-Danmark fortalte at danske myndigheter har vedtatt en ny strategi som inkluderer hiv som et emne i alle helseutdanninger. — Derfor er disse undersøkelsene viktige, for resultatene kan brukes som argument til nasjonale myndigheter for å bevise behovet for tiltak, poengterte Dahl.  

Berge-Andreas Jenvin-Steinsvåg fra Helsedirektoratet, trakk også frem manglende formell kompetanse og utdanning hos helsepersonell som en utfordring. Han påpekte at helsepersonell uten formell kompetanse ofte ikke har samme kunnskapsnivå og holdninger som vi ønsker og forventer. Videre påpekte Jenvin-Steinsvåg utfordringer knyttet til at det kan være forskjell i teoretisk kunnskap, og i praksis. Selv om helsepersonell vet at 0=0 (at når det er så lite hivviruset i blodet, at det ikke er målbart, betyr null risiko for smitte), betyr det ikke alltid at de behandler pasienter i tråd med dette.  

Åpenhet som verktøy 

Helsepersonells holdninger og hvordan de snakker til personer nylig diagnostisert med hiv, kan ha stor påvirkning for pasientens livskvalitet. Karlström fra Hiv-Sverige uttrykte skepsis til oppfordringer fra helsepersonell om vurdering og varsomhet rundt hvem man deler sin hivstatus med, som eksempel. — Det starter prosesser med stigmatisering og skam når sykepleiere sier dette fra start, mente han.   

Karlström trakk frem åpenhet og enkeltpersoners mulighet til å være “hverdagsambassadører”, som et viktig verktøy i arbeidet for å redusere stigma og diskriminering av mennesker som lever med hiv. Han fikk støtte av Miljeteig, som la vekt på åpenhet og mente hivorganisasjoner har vært for motvillige til å oppfordre til åpenhet og samtaler om selvstigma. Miljeteig ønsket at organisasjonene skal bidra mer med å trygge og støtte enkeltpersoner til å være åpne om hivstatus.  

Nonni Mäkikärki fra HivFinland utfordret Karlström på dette, og mente det ikke utelukkende er helsepersonells holdninger som setter i gang stigma og skam. Hun pekte på resultatene fra kunnskaps- og holdningsundersøkelsene, som viser lav kunnskap og dårlige holdninger til mennesker som lever hiv blant den generelle befolkningen i samtlige land. — Når en person får en hivdiagnose, kommer de fra den generelle befolkningen, og de vet om mange av holdningene og tankene folk har om hiv fra før, sa Mäkikärki. Hun påpekte at ikke alle ønsker å være en “ambassadør”, fordi man ser i resultatene at det kan være tøft for mennesker som lever med hiv å være åpne, og man kan oppleve negative reaksjoner, og advarte mot å legge ansvaret for informasjonsarbeidet på enkeltpersoner. — Ikke legg ansvaret for 5 millioner finske mennesker sine dårlige holdninger på de få som lever med hiv, legg det heller på den generelle befolkningen, avsluttet hun.