Noen ringer om og om igjen med ulike vinklinger rundt situasjoner de har vært i og som de tror at utgjør en risiko for å bli smittet. Situasjoner som er totalt usannsynlige med tanke på å bli smittet med hiv, eksempelvis deling av sugerør, sigaretter eller å få massasje.

Flere som har smitteangst forteller også at de tester seg om og om igjen. Selv om hivtesten viser at de ikke er smittet med hiv, tror de ikke på resultatet og tester seg på nytt. De er helt overbevist om at de må være smittet. Noen fordi de opplever symptomer de selv mener forårsakes av hiv. Andre har en teori om at de kan ha blitt smittet med et nytt hivvirus som ikke gjør utslag på hivtestene.

Noen forteller at de er klar over at dette er smitteangst, men at de avvises når de søker hjelp. Begrunnelsene er at dette ikke er «alvorlig» nok eller at andre med annen psykisk helseproblematikk kommer foran dem i køen. Hvordan møter vi personer med smitteangst? Kan de få hjelp? Hvem kan vi henvise dem til og hvordan kan vi på en god måte vise de veien videre?

HivNorge har stilt disse spørsmålene til lege og professor i hypokondri, Ingvard Wilhelmsen. Wilhelmsen driver Norge eneste hypokonderklinikk. Han har bred erfaring i å møte personer som har det han kaller for økt smitteangst.

Hva er smitteangst?

— Litt smitteangst er normalt. I koronatiden er den nyttig, siden den motiverer oss til å holde en viss sosial avstand og vaske hendene regelmessig med varmt vann og såpe. Smitteangst kan imidlertid bli overdrevet og en plage, og da er den ikke lenger nyttig, sier Wilhelmsen. — Det som skiller den nyttige smitteangsten fra den unyttige er om den fører til fornuftig handling eller ikke.

— Temaet for smitteangst kan være bakterier eller virus, f.eks. hiv, fortsetter Wilhelmsen. — Hvis man er redd for å bli eller allerede være smittet av hiv uten å være i en risikogruppe og heller ikke har vært utsatt for noe som en helt normal nordmann ville oppfatte som risikabelt, har man økt, og pr. definisjon, unyttig smitteangst. Vanligvis er dette uttrykk for en tvangslidelse, som rammer folk som er (over)ansvarlige og som vil ha 100% kontroll.

— Økt smitteangst fører til mye grubling og bekymring, og man fokuserer på mulige, egentlig usannsynlige, måter å bli smittet på. Det er bare fantasien som setter grenser for hva man da kan bli opptatt av, og grublingen fører til at man tar en hivtest, ikke bare en gang, men ofte flere. Problemet er da at man ikke stoler på en negativ test. Den kan være falsk negativ, forbyttet osv. En god test på om man har en overdreven smitteangst eller om man har en reell grunn til bekymring er å spørre seg om man tror at en god venn på samme alder som deg ville fått dette tankeproblemet hvis han eller hun var utsatt for det som du mener har skjedd deg? Hvis svaret er nei har du økt smitteangst, sier Wilhelmsen.

Hvordan møter vi personer med smitteangst?

— Det er vanskelig å endre andre. Hvis man forsøker veldig hardt vil man som regel møte motstand, svarer Wilhelmsen. — Jeg sier derfor ikke til en pasient som tror han har hiv og hvor testen er negativ, men han/hun likevel tror det at «Du har ikke hiv.» Da blir det lett en diskusjon. «Hvordan kan du være 100% sikker på det? osv.»

— Jeg fokuserer på at det meste her i livet er usikkert. Hvis vi søker en 100% sikkerhet har vi et problem. Er du villig til å akseptere denne usikkerheten? Det eneste vi kan ta 100% kontroll på er våre egne holdninger og handlinger. Hvis målet ditt er å få mindre smitteangst må du velge holdninger som hjelper deg å nå dette målet. Hvis målet er å endelig få en 100% sikkerhet på at du er, evt. ikke er, smittet, vil du gruble videre og sikkert også ta ny test. Det hjelper ikke.

Stadige tester kan i beste fall kun ha forbigående beroligende effekt. Det eneste som virkelig hjelper er å akseptere at det forskjell på å ha en tanke om å være hivpositiv og virkelig å være hivpositiv. Det ene er en (tvangs)tanke, det andre er en risiko for å utvikle aids. Tanker er tanker, dvs. hendelser i sinnet, og fortjener ofte ikke særlig oppmerksomhet. Det som er viktig er hendelser i virkeligheten. Poenget er at man unngår diskusjonen, men forsøker å hjelpe folk til å se og vurdere seg selv utenfra, avslutter Wilhelmsen.

Overlege Åse Haugstvedt forteller at pasienter med stor smitteangst også oppsøker Olafiaklinikken for testing for hiv. Hun opplever at det er to hovedgrupper av de som kommer. – Det er de som selv mener at de har gjort noe dumt, noe som ikke passer med eget selvbilde og som de angrer på. Det kan eksempelvis være one night stand eller utroskap. Den dårlige samvittigheten kan utvikle seg til en hivangst, at nå skal de straffes for det de har gjort. Men etter å ha fått satt ord på det og adressert det som ligger under, slipper også hivangsten.

Den andre gruppen er personer som har det vanskelig generelt i livet, med underliggende psykiske helseproblemer. Hivangsten blir da en knagg å henge det hele på, som gjør at man slipper å ta tak i det andre.  — Mange leser også mye om hiv på internettet. Et godt råd er at de slutter å lese mer på nettet om hiv, og flere som har klart å slutte med det har sagt at det har hjulpet, sier Haugstvedt. – Jeg pleier å anbefale at de setter av 10 minutter to ganger daglig til å tenke på det, men når de 10 minuttene har gått må de gå og gjøre noe annet og få tankene vekk. Etter hvert kan de trappe ned på tiden de bruker til dette.

Hvordan kan personer med smitteangst får hjelp?

– Vi som helsepersonell må også ta tak i de som kommer og tester seg om og om igjen, uten at de har vært i noe risiko, sier Haugstvedt. – Hyppig testing hjelper ingenting. Disse pasientene må gå til fastlegen sin, og bli henvist videre enten til DPS (distriktspsykiatrisk senter) eller til psykolog. Dessverre er køene altfor lange, for få får hjelp og dessverre avvises noen. For de som sliter så enormt, er det viktig at får time, kommer til behandling og får den hjelpen de trenger, slår hun fast.

Wilhelmsen mener også at mange vil kunne ha nytte av en konsultasjon med fastlegen sin. Dersom det ikke er tilstrekkelig, sier han også at man kan bli henvist til DPS (Distriktspsykiatrisk Senter) eller en psykolog/psykiater. — Siden økt smittefrykt ofte er uttrykk for OCD, altså en tvangslidelse, kan man ha god nytte av de såkalt 4 dagers oppleggene som nå tilbys mange steder i landet, opplyser Wilhelmsen. Opplegget Wilhelmsen viser til heter Bergensmodellen, og tilbys av spesialisthelsetjenesten.

Norsk OCD forening, Ananke, er en brukerorganisasjon for mennesker med tvangslidelser (OCD), deres pårørende og andre interesserte. De tilbyr blant annet råd og støtte, samlinger, seminarer og likepersoner. Ananke kan også gi veiledning i hvordan man kan gå frem for å få hjelp for sine tvangstanker. Mange opplever gode resultater for sine tvangslidelser med kognitiv terapi. Ifølge Norsk forening for kognitiv terapi retter kognitiv terapi seg mot problemløsning og innsikt i sammenhengen mellom tenkning, handlinger og følelser. Et viktig mål er å bryte selvforsterkende onde sirkler som opprettholder psykiske helseproblemer. Foreningen tilbyr kursing og utdanning for de som ønsker kompetanse innen denne terapiformen.