MED AIDS KOM DØD. Noen døde raskt, andre døde langsomt. Særlig unge menn som hadde sex med menn, ble rammet. Legene ble konfrontert med infeksjonssykdommer de ikke før hadde sett i den friske delen av befolkningen, som sjeldne former for lungebetennelse, soppinfeksjoner i hjernen og demens i en alder av tretti. Cytomegalovirusinfeksjon kunne føre til voldsom diaré og blindhet. Og den sjeldne kreftformen kaposis sarkom ga sår i huden og spiste opp organene innvendig. Friske, sterke kropper svant hen og ble omvandlet til skygger av seg selv.

MED AIDS KOM DISKRIMINERING, stigmatisering og marginalisering. Folk mistet jobbene sine. Mange fikk slengt skjellsord etter seg på gaten. New York Times unnlot å skrive om epidemien, og president Ronald Reagan ventet til det lengste med å snakke offentlig om den. Medier fyrte opp under fordommene med artikler om homsepesten. Religiøse ledere fortalte at dette var Guds straffedom. Med aids ble det klart at noen liv var mer verdt enn andre, også blant aktivister: Lenge prioriterte amerikanske aktivister saken til hvite homofile menn fremfor den til kvinner, afroamerikanere og latinamerikanere.

Med aids kom frykt – og skam. Kan jeg dele tannbørste med kjæresten? Kan jeg la barnet mitt ligge inntil meg? Forhold gikk i oppløsning. Noen ble kastet ut av familien siden aids var et sikkert tegn på at sønnen var homofil. Noen sluttet å ha sex av frykt for å smitte andre. Mange døde ensomme. Fortsatt forteller mange om angst for hivsmitte etter sex med ny partner. En stakkars forkjølelse eller et lite munnsår, er det tegn på at jeg også har blitt smittet?

MED AIDS KOM MYTENE. En av de mest seiglivete blant dem var historien om den canadiske flyverten Gaëtan Dugas. Han ble kjent som ”pasient null”, mannen som brakte aids til USA. I en ny bok, Patient zero and the making of the AIDS epidemic (University of Chicago Press 2017), dokumenterer historikeren Richard A. McKay hvordan myten oppsto og kunne fortsette å leve i flere tiår. Dugas sto sentralt i US Centres for Disease Controls forsøk på forstå hva slags epidemi de sto overfor. De lagde kart der de trakk opp streker mellom de syke og seksualpartnerne deres i håp om å forstå hvordan sykdommen oppsto, om den var smittsom og om det var snakk om en tidligere ukjent bakterie eller et virus. På grunn av tilfeldigheter og hvordan kartene ble tegnet ble Dugas etter hvert kjent som ”patient null” (”patient zero”). Først noen år senere ble Dugas’ navn og historie gjort offentlig kjent gjennom journalisten Randy Shilts’ episke bok And the Band Played On. Shilts, som selv var homofil, var sterkt engasjert i aidssaken og var overbevist om at sexkulturen var årsaken til epidemien. Homofile menn måtte legge om livsstilen. Shilts’ forlegger var mest opptatt av å selge flest mulig bøker. Han valgte derfor å fremstille Dugas som en sosiopat som gikk rundt i byens saunaer og spredde smitte, og som etter sex sa til partnerne sine: ”I´ve got gay cancer. I´m going to die and so are you.” I boken viser McKay at myten ikke hadde overlevd hadde det ikke vært for at mediene gjenfortalte den, igjen og igjen. Også i Norge sirkulerte den: I en artikkel i VG i september 1992 ble Dugas beskrevet som personen som var knyttet til de fleste tilfellene av aids på begynnelsen av 1980-tallet.

HIVHISTORIEN MINNER OSS på at når sykdom rammer samfunnet brått og brutalt er det ofte minoriteter som blir utpekt som syndebukk. Hivviruset ble ikke identifisert før i 1984. Lenge trodde man at aids kunne overleves, og det var først mot slutten av 1980-tallet at man skjønte at det som regel tok flere år fra man ble smittet til man utviklet aids. Det var i dette landskapet av usikkerhet, frykt, panikk, rykter, skam og hysteri at menn som hadde sex med menn, utsatte kvinner, sexarbeidere, personer som injiserte rusmidler og transpersoner måtte navigere. Mange trodde ikke det var snakk om en ny infeksjonssykdom, men snarere en overbelastning av kroppen som resultat av usunn livsstil.

Aids brakte også folk sammen. I Norge førte krisen til at aktivister, helsearbeidere og politikere jobbet sammen for å informere på en saklig måte, begrense omfanget og forebygge stigma. Dette tverrfaglige arbeidet lever videre blant annet gjennom HivNorge og Helseutvalget.

I DAG VET VI HVORDAN hiv smitter. Vi vet at personer som lever med hiv og som er på vellykket behandling, ikke er smittebærende. Vi vet at kombinasjonen av pre-eksponeringsprofylakse (PrEP) og kondom effektivt forebygger hiv og seksuelt overførbare infeksjoner. Likevel lever mytene og fordommene videre. På sjekkesider eller hook up-apper omtaler folk seg som ”clean” eller ”frisk” og søker partnere som er det samme. Folk blir stemplet som ”løse” eller ”uansvarlige” om de bruker pre-eksponeringsprofylakse for å beskytte seg mot hiv. Slik kobles sykdom og smitte til urenhet og videre til uansvarlighet. Når folk sprer skamfølelse og fordommer på denne måten trekker de på en flere tiår lang historie, bevisst eller ubevisst. Historien om Gaëtan Dugas viser hvordan samfunnet hadde behov for en syndebukk i en tid med stor usikkerhet. At skeive i dag reproduserer myter, er tegn på manglende kunnskap, ikke bare om at 0=0 og at kombinasjonen pre-eksponeringsprofylakse og kondom er den sikreste beskyttelsen mot hivinfeksjon. Det vitner også manglende kjennskap til hiv- og homohistorien.

SELV OM DET NÅ for lengst er tilbakevist at Gaëtan Dugas slett ikke brakte hiv til USA, er det fortsatt nok av andre myter å ta tak i. Det er bare å brette opp ermene.

Ketil Slagstad er lege og redaktør av Tidsskriftet for Den norske legeforening.
For mer om Richard McKays bok, se Ketil Slagstads ”Patient Zero and the Making of a Myth: History as an Archaeology of the Present”