Siste faglige innslag på aidskonferansene er rapportørenes gjennomgang av de forskjellige faglige sporene. AIDS2024 var like sammensatt som tidligere konferanser med en bredde, variasjon og faglig dybde som vanskelig kan sammenfattes. Men rapportørene som følger hvert sitt faglige spor hjelper oss med å få med oss hele bredden på konferansen. 

Men det er også mange faglige innslag om implementeringen av kunnskapen, og hvilke samfunnsmessige, politiske og andre hindre som gjør at vi ikke når målene om forebygging, behandling og forbedret livskvalitet.  

Og det var mange felles trekk i rapportene fra de forskjellige samfunns- og sosialfaglige sporene. Rapportørene pekte på at krig og konflikt både tar ressurser og hindrer hiv-innsatser, ikke bare i Ukraina og Palestina, som fikk plass på konferansen, men også andre steder. Nøkkelpopulasjonene som er særlig utsatt for hiv er enn mer utsatt i krig og konflikt: Helse og smittevern har man ikke ressurser til når man er på flukt, eller er fordrevet.  

Det ble også pekt på at det er viktig å inkludere alle grupper i forskningen, også barn, gravide og ammende, selv om det er etisk mer utfordrende å ta med disse gruppene som forskningsdeltakere. Men uten kunnskap om hvordan medikamenter virker for disse gruppene kan vi ikke gi dem effektivt smittevern og behandling.  

Rapportørene pekte også på at politiske og moralske strømninger i forskjellige land skaper hindre. Politikk som usynliggjør og fornekter lhbtq+-personer, som kriminaliserer likekjønnet sex, transkjønnethet, sexarbeid og rusbruk, og politikk som viderefører diskriminering av kvinner som viktige hindre for fremskritt på hivfeltet.  Disse politiske strømningene øker stigmaet både for gruppene som særlig er rammet av hiv, og stigmaet knyttet til hiv.  

Nasjonalistisk politikk og dreining mot ytre høyre i flere land er en særlig fare for nøkkelpopulasjonene, og for kvinner. Gjennom å fremme menneskerettigheter og likestilling gir vi bedre tilgang til forebygging og behandling, og fjerner stigma. Og gjennom å fremme kvinners rettigheter, til selvbestemmelse, til skolegang, til å kunne bestemme over sin egen kropp kan vi forhindre at så mange som 3 av 4 nye hiv-diagnoser i Afrika sør for Sahara rammer kvinner.  

Flere rapportører pekte på at anti-gender-bevegelsen, som blir stadig mer synlig i mange land og får økt innflytelse, innebærer et alvorlig angrep på skeive menns- og transpersoners rettigheter, grupper som er særlig hardt rammet av hivepidemien i mange land. Gjennom å fornekte transpersoner og frata dem rettigheter øker man ikke bare stigma, men risikoen for sanksjoner, diskriminering og straff gjør at de unnlater å oppsøke smittevern og helsehjelp.  

De såkalte pro-familie-bevegelsene, som gjerne har religiøst grunnlag, rammer også lhbtq+-bevegelsen, og kvinner som fratas rollen som aktive i eget liv og i stedet får sine roller begrenset til hus og hjem, og å være mannen underdanig. Da kan de heller ikke kontrollere sin egen seksualitet.  

I flere spor var det fortvilelse over videreføringen av ulikhetene som fører til urettferdighet i hivresponsen. Nye legemidler prises slik at bare de priviligerte i høyinntektsland kan nyte godt av dem, og arbeidet med å sikre dette til en rettferdig pris for mennesker i lav- og mellominntektsland går langsomt og har mange hindre. I det globale nord har mange land nådd 95-95-95-målene, i det globale sør øker tilgangen til legemidler, men gapet mellom voksne og barn, som i langt mindre grad får behandling, øker.  

Også tradisjonelle ulikheter internt i forskjellige samfunn videreføres, der diskriminering på etnisk og nasjonalt grunnlag, fattigdom og sosiale og politiske faktorer gjør at utsatte grupper også i hiv-responsen er særlig utsatte.  

Gjeldsbyrden til mange lav- og mellominntektsland, og videreføringen av de store økonomiske ulikhetene globalt er viktige hindre for å utrydde hiv som en folkehelseutfordring innen 2030. Den ulikheten som rammer alle, rammer de som er utsatt for hiv mer.  

Men samtidig kunne rapportørene se en positiv utvikling. I alle regioner utenom Øst-Europa og Sentral-Asia er det en nedgang i antallet nye hivdiagnoser. Flere studier viste at valgfrihet, både når det gjelder forebygging og behandling, fører til bedre etterlevelse og bedre resultat. Og et stort antall studier viste at en grunnleggende forutsetning for å lykkes i det praktiske hivarbeidet er å involvere de det det gjelder, befolkningsgruppene som er rammet av hiv, og lokalsamfunnene.