Nils jobber i en skole tilknyttet helsesektoren. Åpenheten angrer han på i dag, og tilliten til sjefen er helt ødelagt. – Jeg tør for eksempel ikke bruke henne som referanse hvis jeg skal skifte jobb. Det gjør den videre karriereveien veldig kronglete.

Han hadde forventet at folk som jobbet med helsespørsmål var oppdatert i forhold til smittefare og smitteveier. Det viste seg imidlertid ikke å være tilfelle. – Sjefen min mente jeg burde være åpen av hensyn til både kollegene og elevene på skolen, og hun forlangte at jeg skulle informere de andre og elevenes foreldre. Hun informerte også bedriftshelsetjenesten om min status og innkalte meg til et møte i denne forbindelse, for å lage en «beredskapsplan» som hun sa.

Forsøkt presset til å si opp

– Men jeg har en sterk følelse av at hun innkalte meg til dette møtet for å si meg opp og sørge for å ha medisinsk faglig backup, sier Nils i dag. – Alternativt var strategien å gjøre arbeidsdagen så vanskelig for meg at jeg ville velge å si opp selv.

Heldigvis hadde noen tipset Nils om HivNorge og at denne organisasjonen hadde en juridisk rådgiver, så han ringte henne. Det ga ham den hjelpen han trengte. Inger-Lise Hognerud fra HivNorge stilte opp på møtet og kort fortalt ble det verken oppsigelse eller beredskapsplan. – Den beredskapen vi hadde er god nok, slår Nils fast, hiv er ikke så smittsomt at det trengs ekstraordinære tiltak. Vi har prosedyrer for behandling av sår og disse er mer enn gode nok for å hindre at jeg utsetter andre for smitte, sier Nils.

Alt er forandret

Dette fikk han og HivNorges representant forklart for sjefen i tydelige ordelag. Et lyspunkt var det også for Nils at tillitsvalgte stilte seg helt på hans side og ville kjøre sak. Det orket ikke Nils. Men mye er likevel ødelagt. Nils pleide å glede seg til å gå på jobben, han blomstret og følte at han hadde krontroll over livet og karrieren. Han hadde utviklingsmuligheter. Slik er det ikke lenger. Han føler at han ikke har kontroll over livet sitt. Det tiskes og viskes i gangene. Det er direkte utrivelig. Taushetsplikten og konfidensialiteten har sannsynligvis ikke vært overholdt, og Nils vil helst slutte, men synes det er vanskelig å søke ny jobb når han ikke kan bruke sjefen som referanse.

– Jeg sitter fast et sted jeg ikke lenger trives, sier han. – Jeg vil derfor ikke råde noen til å være åpen om sin hivstatus på jobben, sier han.

Ikke noe enkelttilfelle Han er ikke alene. Medlemmenes problemer i arbeidslivet og på arbeidsmarkedet er en gjenganger når HivNorges individuelle medlemmer henvender seg til sin interesseorganisasjon. – Holdningene de møter baserer seg på kunnskaper som ikke har blitt oppdatert siden 1980-tallet, sier Inger-Lise Hognerud, juridisk rådgiver i HivNorge. Hun understreker imidlertid at disse holdningene har konsekvenser. – Vi har medlemmer som mener seg oppsagte fordi de er hivpositive, slår hun fast. Det hersker også enighet om at å opplyse om sin hivpositive status på jobbintervju som regel er ensbetydende med ikke å få jobben.

Ikke noe enkelttilfelle

– Problemet er at slike påstander er vanskelig å dokumentere. Allerede på åttitallet slo Høyesterett fast at en persons positive hivstatus ikke skal være oppsigelsesgrunn. Henki Hauge Karlsen vant saken mot arbeidsgiveren som hadde sagt ham opp fordi han var hivpositiv.

Dermed har hivpositive et vern mot oppsigelse på grunn av status. Det betyr imidlertid ikke at oppsigelser kan forekomme, men det blir oppgitt andre årsaker til at en ansatt mister jobben. Det kan handle om bemanningsreduksjon, omlegging av driften og andre forhold som det er vanskelig å bevise henger sammen med den oppsagtes hivstatus.

Karriereveiene stenges

Hognerud er imidlertid klar på at det først og fremst ikke er oppsigelser hivpositive arbeidstakere frykter mest: – Det kan være karriereveier som plutselig lukker seg, eller for åpne hivpositive utstøting, utfrysing og stigmatisering på arbeidsplassen.

Det kan bety at folk som gjerne vil jobbe, som godt kan jobbe fordi de ikke har helseproblemer, slutter fordi belastningen blir for stor. I stedet for å jobbe velger de heller å uførepensjonere seg. Dette er en unødvendig belastning for den enkelte og fører til unødvendige utgifter for det offentlige.

– HivNorges holdning er å råde medlemmene våre til å tenke seg godt om før de står frem som hivpositive på arbeidsplassen, sier Hognerud. Hun forstår godt dersom HivNorges medlemmer velger å holde tett om sin status.

Det å forbli i skapet har imidlertid også sine omkostninger. Det er svært energikrevende å måtte skjule seg, dekke over alle spor, forsøke ikke å si for mye, måtte lyve når man nok en gang skal til legesjekk, lyve om hvorfor man hele tiden må ta medisiner og kanskje også høre på kollegenes nedsettende eller stigmatiserende kommentarer om hivpositives påståtte «utsvevende» liv.

Arbeidstakerorganisasjonene må på banen

Hognerud mener at samtlige arbeidstakerorganisasjoner må engasjere seg og sørge for at hivpositive får de samme mulighetene og rettighetene på norske arbeidsplasser som mennesker som lever uten hiv.

– Vi skal ikke se bort i fra at tillitsvalgte på en arbeidsplass kan ha de samme fordommene som alle andre. Sett fra vår synsvinkel er det derfor to ting som skal til om vi skal få bukt med dette problemet: – For det første må det en storstilt informasjonskampanje til. Vi må ta et oppgjør med holdningene fra åttitallet. Kunnskapen fra den gang må oppdateres. Dette kan myndighetene og organisasjonene gjøre i samarbeid med oss.

– Folk må få vite at hiv ikke er veldig smittsomt, at de som får behandling omtrent ikke er smittebærere i det hele tatt og at hivpositive selv er veldig, veldig bevisste på hvordan de skal unngå å smitte andre og gjør alt de kan for å klare det. Det trengs informasjon som er i tråd med det vi vet nå, sier Hognerud, slik det nå er lever folk i villfarelsene og skrekkpropagandaen fra åttitallet. Oppdatert kunnskap vil bidra til å endre de negative holdningene hivpositive møter på arbeidsplassene. Her har myndighetene et stort ansvar.

For det andre mener Hognerud at det trengs positivt lederskap. Lederne på arbeidsplassene, inklusive tillitsvalgte og andre ansattes representanter, må ta dette problemet på alvor og gjøre det helt klart at de ikke vil tolerere noen som helst form for diskriminering av hivpositive. De må også tørre å gå foran med et godt eksempel og vise at sosial kontakt med hivpositive ikke innebærer noen form for smitterisiko, forklarer Hognerud som ikke kan se noen som helst grunn til at hivpositive ikke skulle kunne ha en hvilken som helst jobb. Også innen helsevesenet.

Det går an

– Dette betyr også at organisasjonene i arbeidslivet må ta et tak for å komme denne diskrimineringen til livs, slår Hognerud fast.  Ikke alle historier er like nedslående: Anne kan stå som et godt eksempel på at det er mulig å fungere med åpenhet, men hun understreker at folk må tenke seg godt om og lage seg en skikkelig strategi.

Selv har hun vært hivpositiv i en årrekke og syntes det var vanskelig å holde dette skjult for arbeidsgiveren. – Det gikk med mye krefter på å holde seg i skapet, sier hun. – Å hele tiden måtte tenke over om jeg nå hadde sagt for mye, hvilken unnskyldning hadde jeg brukt sist gang jeg gikk til legekontroll? Det gikk nesten utover evnen til å utføre jobben og jeg følte jeg måte gjøre noe.

Som aktiv i HivNorge laget hun en plan. Hun jobbet på asylmottak hvor spørsmålet om hiv til stadighet er en aktuell problemstilling. Hun fikk derfor HivNorge til å komme og holde et seminar om hiv, rettigheter, plikter osv.

– Over bordet fikk sjefen min så et direkte spørsmål om hvordan hun ville forholde seg til en hivpositiv medarbeider. Hun svarte i meget positive vendinger om at hun ville forsøke å legge forholdene til rette slik at vedkommende skulle kunne fungere optimalt, forteller Anne.

– Så da jeg fortalte henne om min status, maktet hun å holde dette løftet i så høy grad at hun i dag er en av mine nærmeste venner, sier Anne.

Les også:

Hva mener organisasjonene?