Sommeren 1991 var varm. Det ble målt over 35 grader flere steder i Norge. Heldigvis var det uvanlig høyt under taket på infeksjonsmedisinsk sengepost ved Ullevål universitetssykehus. Særlig på de seks rommene som ble brukt som isolat. 

Døra inn til rom 3 nederst i gangen, hjørnerommet på nesten 20 kvadratmeter, ledet inn til en liten gang med en vask og knagger til smittefrakker. De ansatte på avdelingen tok bare på seg smittefrakk og hansker om de skulle ta blodprøver eller stelle sår på hivpasienter. De visste at det var blodsmitte de skulle unngå. Døren inn til pasienten hadde et lite vindu slik at han skulle se at det kom noen inn. I utlandet var det vanlig med streng besøkskontroll. På Ullevål kunne nesten hvem som helst komme, selv midt på natten hvis besøket var meldt inn og ønsket. Slik ville avdelingssjef Johan N. Bruun ha det. 

Alle ansatte her hadde grundig innsikt i hvem som kunne besøke hvem, hvem som visste hva, og hvem de kunne si hva til. For det hendte at noen ringte bare for å stille sin egen nysgjerrighet. Ingen dører var merket med hvilke pasienter som var innlagt med hvilke infeksjonssykdommer. Det visste kun de ansatte, og fortsatt er dette rutinen. Da som nå ble privatlivet til hivpasienter vernet så godt som mulig. 

Da Per Magne Flem ble innlagt her for siste gang, fikk han hjørnerommet. Det tok ikke lang tid før det så ut som Finn Schjølls blomsterbutikk der roseoppsatsene konkurrerte ut utsikten til trærne i parken. Besøkende kom og gikk. De fleste av dem visste at de kanskje så ham for aller siste gang. Onsdag 3. juli 1991 døde han på rom 3 – 48 år gammel.

Som helt nyutdannet sykepleier ble Oddrun Skorpen i 1988 spurt om å starte på infeksjonsmedisinsk avdeling ved Ullevål etter at hun hadde hatt praksis der. Helt fra starten av ble hun Per Magnes primærsykepleier når hun var på jobb, den som skulle ta imot ham når han kom inn og trengte oppfølging. 

Poliklinikken i etasjen under var av og til første stopp. I dag følger klinikken opp 1800 hiv-pasienter. De fleste kommer hit en gang i året. I 1991 mye oftere. Her står fortsatt den sølvgrå boksen på et bord inne på et lite rom uten vinduer. Her må hiv-pasienter med blant annet symptomer på lungebetennelse, av og til sitte med hodet halvveis inn i boksen og puste inn saltvannsoppløsning for å få noe som helst å hoste opp slik at det kan tas prøver av slimet. Ofte er det ingenting å hoste opp, de bare merker at lungene er tette, og pusten tung. Noen ganger blir de innlagt, men noen ganger ble de raskt bedre og kunne skrives ut igjen. Og da ble stemmen til Oddrun Skorpen streng: «Jeg håper det blir innmari lenge til jeg ser deg igjen!».

Hun sto alltid klar til å møte Per Magne, slik hun gjorde med de andre åtte til ti pasientene hun hadde hovedansvar for. 

– Da jeg tok imot Per Magne, så slapp jo han å få alle spørsmålene de andre ansatte her måtte stille ham hver gang han kom. Ordningen med primærsykepleiere gjorde at vi jo også ble svært godt kjent med hverandre. Han var en varm og veldig hyggelig mann. Vi hadde mange og lange samtaler her, forteller Oddrun Skorpen (59), som i dag er seksjonsleder for infeksjonsmedisinsk sengepost, den samme avdelingen med de seks rommene som ble brukt av hiv- og aidspasienter sommeren 1991.

Vaktsjef i VG

Per Magne Flem hadde en av Norges aller viktigste mediejobber. Han var vaktsjef i Verdens Gang, som den gangen var Norges største avis. Som vaktsjef hadde han ansvar for at avisen kom ut og hva som skal stå i den på vegne av sjefredaktøren. Han var en av flere vaktsjefer som gikk i turnus, sammen med blant andre Bernt Olufsen som ble sjefredaktør for VG i 1994.

– Det var en veldig spesiell tid hvor vi jobbet døgnkontinuerlig med VG selv om vi jo da ikke var på nett. Per Magne var en av de som ofte la opp vaktsystemene, og hadde lengst erfaring av oss som vaktsjef. Vi så ikke så mye til redaktørene og hadde i grunn fullstendig ansvar for avisen. Samtidig var det jo også VGs heftigste vekstår, forteller Bernt Olufsen (67).

– Vi måtte jo levere enkelte sider på minuttet, og Per Magne var kjent for å holde skjemaet på levering på hver eneste avisside. Det kunne bli kolossale inntektstap ved forsinkelser. Per Magne var en mester i å holde tiden.

På jobb kunne Per Magne fremstå som litt reservert og tilbakeholden, men han var åpen homo og også etter hvert åpen om kjæresten Petter.

 – Det var også flere homofile i VG, men jeg tror ikke de hadde så mye kontakt med hverandre. Per Magne var heller en del av de mer velhavende og kanskje mer eksentriske, de andre holdt seg mer for seg selv, sier Olufsen, som også understreker betydningen av at Per Magne kom fra et sted nord for Sinsenkrysset.

– Han hadde stor sans for VGs konsept som riksavis, og at VG skulle hente saker fra alle deler av landet. Han var viktig på den måten.

Avis- og Venstre-familie

Per Magne Flem hadde vokst opp i Sunnmørsposten i Ålesund, den største avisen på Nord-Vestlandet. Per Magnes bestefar, Ivar Flem, ble redaktør for avisen i 1894 og tok over som eier i 1896 og gjorde den til et Venstre-organ. Han tjente også mye penger på at den ble den første avisen i Norge som tok forhåndsbetalt for abonnement. 

Faren til Per Magne, Magne Flem, ble under andre verdenskrig leder for etterretningsorganisasjonen XU på Sunnmøre og hadde 19 agenter i Nordfjord, Sunnmøre og Romsdal. Han ble arrestert i mai 1944. De andre i XU ble varslet om arrestasjonen med en liten «X» trykket i Sunnmørsposten. I 1946 ble Magne Flem redaktør i Sunnmørsposten sammen med broren Dagfinn. I en periode var også Dagfinn ordfører i Ålesund for Venstre. 

Per-Magne som var født inn i en Venstre-familie, ble som 21-åring leder i Unge Venstre i Ålesund i 1964. Venstre skulle fire år senere bli det første stortingspartiet som programfestet at de ville avskaffe § 213 i straffeloven som kriminaliserte sex mellom menn. 

Som barn og ungdom hadde Per Magne vært med faren på mange turer rundt omkring i hele Sunnmøre, enten faren var på jobb eller viste frem fjorder og fjell for kjente og ukjente gjester av Flem-familien. Far Magne ble også kjent for å ansette tidligere medlemmer av nazistpartiet Nasjonal Samling i avisen etter krigen. «Folk fortjener en ny sjanse», skal han ha sagt til sine ansatte.

Kjæresten Petter

Per Magne sa fra seg «odelen» til posisjonen som sjefredaktør i Sunnmørsposten, slik både faren og bestefaren hadde vært. Han ville heller flytte til Oslo. På slutten av 70-tallet jobbet han først som nattredaktør for Nationen før han kom til VG. Med vaktsjefturnusen der kunne han nå reise mye. Reisene gikk ofte til Berlin og New York, byer som er berømt og beryktet for et rikt homouteliv. 

«Leiligheten hadde italiensk kaffemaskin, kandelabere og kunst. I forstuen hang et svært portrett av Per Magne malt av hans nære venn, kunstmaleren Bengt Sivesind.»

I Oslo ble han en av ressurspersonene for Scandinavian Leather Men (SLM), en sosial fetisjklubb for skeive menn. Men Per Magne ble sett på som en trygg og god venn av mange i andre deler av homomiljøet i hovedstaden også. Festene kunne også være mange og lange. Mange av dem foregikk i leiligheten hans i Skovveien 24 på Frogner. I den ærverdige bygningen fra 1893, fikk Per Magne bygget en helt ny loftsetasje i 1983. Her flyttet kjæresten Petter Engbo også inn. Han var ni år yngre, og var da kjent som redaktør av Fantomet. Et par år senere startet han og to andre opp forlaget Gevion som ble finansiert av Per Magnes arbeidsgiver, VG. Avisens daværende nyhetsredaktør, og senere sjefsredaktør, Einar Hanseid, ble styreleder i forlaget.

– Petter var en veldig god, munter, hyggelig og romslig fyr, en behagelig type. Veldig ryddig. Som styreformann samarbeidet jeg svært godt med ham, forteller Einar Hanseid (78). 

Innflyttingsfest i Skovveien

Redaktøren var en selvskreven gjest på innflyttingsfesten deres i Skovveien 24. 60 gjester fikk servert drinker i loftsleiligheten hvor Per Magne hadde fått heist opp et boblebad, et porselenspissoar og et flygel visstnok ingen av samboerne kunne spille på. Leiligheten hadde italiensk kaffemaskin, kandelabere og kunst. I forstuen hang et svært portrett av Per Magne malt av hans nære venn, kunstmaleren Bengt Sivesind.

Men Per Magne var ikke så ekstravagant med VGs penger.

– Som firmabil hadde Per Magne en bitteliten rød Ford Fiesta. Riktignok en GT, eller en sportsversjon av noe slag, men altså en Ford Fiesta, humrer Bernt Olufsen.

Men Per Magne kom fra et møblert hjem. Og vertsrollen holdt han i hevd også i Oslo. Etter velkomstdrinkene ble innflyttingsfesten deres flyttet til Coq d’Or på gamle West Hotel lenger ned i gaten i Skovveien. Restauranten var en av de første med franske spesialiteter og hadde ifølge Dagblad–journalisten Arne Hestenes «den beste entrecoten i byen». 

– Det var ingen taler, bare en velkomst fra samboerparet, så jeg tok jeg ordet og roste dem for leiligheten, sammenkomsten og for forholdet dem imellom, som jeg opplevde som veldig bra. Da de senere på kvelden skulle tilbake til leiligheten på nachspiel, kom Petter og Per Magne bort til meg med tårer i øynene og takket. Jeg husker at de sa til meg at «det var nesten som om du viet oss, Einar» … Det gjorde inntrykk, sier Hanseid.

London 1987

Per Magne sto i spissen for en rekke vaktsjefturer til mange storbyer, oftest i Europa, men også til New York i 1985 og senere Washington. Reiser som ble begrunnet med at «det ble laget spennende aviser der», og at redaktørene ønsket å ha et sammensveiset lederteam.

– De reisene var også veldig fargerike hvor jeg lærte Per Magne godt å kjenne, sier Hanseid, som har mange muntre historier å mimre over i interne kretser. 

Men på jobben så han også den usedvanlige ryddige og profesjonelle vaktsjefen Per Magne.

– Han tok jobben svært alvorlig. Jeg har inntrykk av at han elsket tonen og arbeidet på desken. Jeg snakket med faren hans senere, som også fortalte meg at Per Magne så på VG-miljøet nesten som en familie, en alternativ familie. Han gledet seg til hver vakt slik jeg opplevde det, og slik faren fortalte det, sier Hanseid.

Det var på en vaktsjeftur til London, kanskje var det i 1987, at Anne Lise Gjetvik, kollega i VG og Per Magnes venninne, mener å huske at hun fikk vite at Petter hadde fått hiv.

– Per Magne snakket nok bare om de konkrete symptomene til Petter først, og vi visste jo ikke mye om hva det var. Hiv var jo noe nytt, fremmed og skremmende. Jeg er ikke sikker på om han brukte ordet hiv, forteller Anne Lise Gjetvik (65).

Midt i Henki-saken

Dette skjedde samtidig mens dekningen av den såkalte Henki-saken var formidabel. I november 1985 ringer Henki Hauge Karlsen til den berømte advokaten Tor Erling Staff. Bartenderen var nettopp blitt oppsagt av arbeidsgiveren Papillon, en pianobar i Fredrikstad, fordi han hadde informert arbeidsplassen om at han har testet positivt for hiv. 

I januar 1987 kommer saken opp i byretten og i mellomtiden er Henki blitt et begrep og et stridstema i hele Norge i en tid hvor folk tror at den nye, uhelbredelige og dødelige sykdommen kan overføres via håndtrykk og myggstikk. Henki var den første hivsmittede som sto fram i norsk offentlighet med navn og ansikt – og var lenge den eneste.

Som sjefredaktør med det øverste ansvaret for å håndtere situasjonen i VG, så tok jeg kontakt med fagmiljøer som forklarte meg tydelig at dette ikke var noe å være redd for.
Einar Hanseid, daværende sjefredaktør i VG

Henki og Staff tapte i byretten, og anker til lagmannsretten. Samtidig velger Per Magne å fortelle sin arbeidsgiver og øverste sjef, Einar Hanseid, at han har fått hiv.

– Takk og pris for at jeg satte meg inn i det, og ba om faglig hjelp. For det var litt hysteri på den tiden, sier Hanseid i dag.

Han husker at det var litt murring i VG i begynnelsen om Per Magne kunne være sjef på desken.

– Det var jo et meget ømtålig tema i alle miljøer i landet. Og som sjefredaktør med det øverste ansvaret for å håndtere situasjonen i VG, så tok jeg kontakt med fagmiljøer som forklarte meg tydelig at dette ikke var noe å være redd for. «Bare la ham jobbe så lenge han orker», sa de alle sammen. Og jeg tenkte det samme. Jeg var ganske bestemt på at vi ikke skulle endre på noe. Han skulle jobbe så lenge han var frisk nok til å jobbe. Det skulle ikke være noe hiv-frykt i VG, og det ble akseptert av de ansatte.

Blyantene, koppen og matpakken 

I forbindelse med rettsakene til Henki Hauge Karlsen trykte VG saker under vignetten «Den nye pesten», som nærmest en redaksjonell opplysningskampanje om at det ikke er noen som helst risiko ved å berøre, klemme og kysse smittede på kinnet, at viruset ikke smitter ved bading i svømmebasseng, eller ved å spise på restauranter. 

Men ifølge flere kollegaer var det Per Magne Flem selv som tok forholdsregler med å merke blyantene, koppen og matpakken med navnet sitt. Slik var det også hjemme hos ham, forteller Hans Jørgen Klepp, hans nære venn fra Ålesund som besøkte ham i Oslo.

 – Han var veldig forsiktig. Da vi drakk kaffe sammen, så sa han at jeg måtte ta koppen selv fra skapet, eller oppvaskmaskinen.

 – Han var veldig forsiktig. Da vi drakk kaffe sammen, så sa han at jeg måtte ta koppen selv fra skapet, eller oppvaskmaskinen.
Anne Lise Gjetvik, venninne.

Hjemreisene til Per Magne ble færre og færre utover 80-tallet, men når de skjedde så var det av og til sammen med VG-kollega og venninne Anne Lise Gjetvik.

– Han var jo fra Ålesund og jeg fra Molde, og da dro vi nordover i hans hvite svane, en svær amerikaner, og så satte han meg av på fergekaien til Vestnes.

Bilen var egentlig eid av Sunnmørsposten, men ble Per Magnes privatbil ganske fort.

– Vi duvet av gårde og skravlet om løst og fast. På vei tilbake, så syntes vi vel begge at det var godt å se lysene når vi nærmet oss hovedstaden igjen. Mitt inntrykk var at han hadde et godt og nært forhold til foreldrene, men at det var godt å komme til Oslo. Per Magne var jo en internasjonal type, veloppdragen, en gentleman i alle sammenhenger, en som likte å reise mye og var mangefasettert. Han la aldri skjul på at han var homofil. Han var svært åpen, og etter kveldsvakt dro vi ofte på Tostrupkjelleren eller Down Town, men også på Metropol.

Skjult på Sunnmøre

Hans Jørgen Klepp møtte Per Magne i Ålesund på midten av 70-tallet. Klepp hadde studert i Stavanger der han var med å stifte DNF-48 i byen, forløperen til LLH og dagens FRI. 

– Det var spennende å møte en som Per Magne. En likesinnet som en kunne stole på helt og fullt. Per Magne var en skikkelig fyr.

I Ålesund samlet homofile seg etter hvert både privat og i et foreningslokale i sentrum de leide under dekknavn. Her var de opp mot tjue stykker fra tid til annen.

– Men vi var oftest en gjeng på fire-fem som holdt sammen, og som hadde det til felles at vi måtte holde oss skjult. Per Magne kanskje mer enn oss andre. Om jeg satt i bilen med ham, så måtte jeg legge meg ned i bilsetet om vi så kjente, forteller Klepp.

Senere reiste også kjæresten Petter til Ålesund og Sunnmøre, blant annet for å dra på hyttetur med Per Magne. Men i Ålesund måtte Petter av og til bo hos Klepp for å holde forholdet skjult. 

Men en person som sto familien nær, visste det aller meste helt fra starten av.

 «Du vet hvordan det er med Petter?». Per Magne mer konstaterte enn spurte Jan Ove Steffensen. Året var 1987 og de to var på vei til Sunnmørspostens nye trykkeri som familievennen og kollegaen ledet byggingen av.

Steffensen selv brente inne med et spørsmål: «Jeg får veldig mange spørsmål i Sunnmørsposten og fra andre kollegaer om Petter er syk?» Svaret fra Per Magne var kontant: «Ja, det er jo ikke noe hemmelighet. For Petter sitter jo midt på desken i VG og forteller om det. Et mer offentlig sted kan en vel ikke tenke seg. Så du vet hvordan det er med han. Og da vet du vel hvordan det er med meg», svarte Per Magne.

Vennen Jan Ove

Jan Ove Steffensen (73) hadde blitt godt kjent med begge etter at Per Magne hadde flyttet til Oslo. Petter hadde lenge vært åpen om at han hadde hiv, både til kolleger og venner.

– Per Magne trengte ikke å si noe mer. Jeg forsto at han også var syk, forteller Steffensen som var bare fem år yngre enn Per Magne. Og begge hadde omtrent vokst opp i Sunnmørsposten. Steffensen først som frilansfotograf i ni år. Per Magne jobbet som journalist og senere vaktsjef. De to delte også kontor.

– Kontoret var svært lite, vi satt der og snakket høyt i telefonen begge to. Per Magne ble en fantastisk venn. Leilighetene våre lå tre minutter fra hverandre, og han var ofte hos kona og meg og spiste middag og diskuterte med både meg og kona, med kona også om interiør, tapet og sånt, smiler Steffensen.

Han ble etter hvert teknisk direktør, og den som i stor grad sørget for at ting var i orden for både Sunnmørsposten og familien Flem privat.

– Per Magne var alltid svært hjelpsom overfor meg om hvordan jeg skulle oppføre meg i ulike sammenhenger og hvordan jeg skulle møte folk. Han var så galant! Våken med påkledningen min også. Det haglet med tips. Vi jobbet mye sammen hele tiden, helt frem til han døde.

Jan Ove hadde ofte oppdrag i Oslo i forbindelse med jobben, og kunne da besøke Per Magne ofte da han ble sykere, også på Ullevål.

– Selv når det dreide seg om veldig alvorlige ting, så hadde han en veldig god humoristisk sans. Vi hadde et veldig nært vennskap.

Og så skal jeg dø 

Til slutt ble de lange trappene opp til den svære loftsleiligheten for mange, 22 trinn ganger fem etasjer, og selv om nære venner som Bernt Sivesind og Jostein Pedersen hjalp til så godt de kunne, så var det ikke mer krefter igjen. Da Petter ble for syk, flyttet Per Magne til en leilighet på Aker Brygge, hvor mamma Kari og familievennen Jan Ove Steffensen nærmest var de eneste som fikk se ham. 

Einar Hanseid husker selv kun ett besøk. Da rådet det en trist stemning og han husker hva Per Magne hadde på hjertet den gangen: «Nå sitter jeg med penger og arv som gjør at jeg kan leve som jeg vil resten av livet. Gjøre hva jeg måtte ønske, og så skal jeg dø. Jeg er overbevist om at forskningen vil komme frem til et resultat hvor man ikke dør av hiv, men jeg rekker ikke å oppleve det, Einar».

Johan N. Bruun som ble professor i infeksjonsmedisin, og var blant de første som tok imot og behandlet hiv-positive i Norge, måtte være budbringer av de aller dårligste nyhetene til mange den gangen.

 – I begynnelsen kunne hiv-positive leve i seks til åtte måneder, men vi fikk ganske raskt tilgang til nye medisiner fordi vi engasjerte oss veldig internasjonalt og hadde en god oppfølging av hiv-pasienter, forteller Bruun.

Det gjorde at pasientene ved Ullevål fikk tilbud om å delta i de fleste prøveprosjektene, for eksempel AZT på midten av 80-tallet.

– Levetiden ble forlenget. Vi var veldig optimistiske og tenkte at vi kanskje hadde fått en behandling mot hiv. Men etter et halvt år, så ble de dårligere igjen. Viruset ble resistent.

Behandlingen som kunne ha reddet Per Magne Flem og andre hiv-syke, kom først i 1996. 

I et rom på Ullevål

I leiligheten på Aker Brygge fikk Per Magne hjelp av sykepleiere fra Ullevål som på initiativ fra Bruun hadde startet oppfølging hjemme for de som kunne klare å bo litt hjemme, eller de som ønsket å dø hjemme. Men om de ble for syke og ble avhengige av døgnbehandling, var et rom på Ullevål eneste mulighet igjen.

Inntil sommeren 1991 hadde aldri så mange mennesker med hiv vært innlagt samtidig. Av til sammen 21 plasser, var opp mot 15 av dem for aidssyke i siste fase. 

– Det gjør noe med deg når du opplever at pasienter på din egen alder dør, sier Oddrun Skorpen.

– Og det var jo ikke bare én, men mange som døde. Veldig mange.

De ansatte gjorde alt de kunne for pasientene sine.

– Vi visste når de likte å bli vekket om morgenen, vi visste hva de likte best til frokost, og sånn, ler Oddrun, og tøyser med at det også var noen som hun hadde kjent i flere år som visste hvordan de kunne sno henne rundt lillefingeren, eller som hun sto litt ekstra på for. Som Per Magne.

– Men han var også veldig omsorgsfull mot meg. En veldig hyggelig og varm mann. Også på slutten. Vi hadde mange og lange samtaler, og han var også veldig opptatt av hvordan jeg hadde det, forteller hun.

Oddrun var nemlig høygravid den sommeren i 1991.

– Jeg så ut som en elefant. Per Magne var veldig bekymret for meg og lurte på om jeg ikke skulle ta permisjon snart. Kanskje var det godt å ha noe annet å tenke på og noe annet å snakke om.

For Per Magne visste godt hva som raskt kom til å skje. Samboeren Petter hadde dødd bare noen måneder tidligere, i februar. Han ble 38 år.

Farvel til Per Magne

Vestre Gravlund ved Frognerparken, bare to kilometer fra Ullevål universitetssykehus, har et gammelt kapell. Den ene enden ligger tett ved T-banestasjonen Borgen. Men hovedinngangen til det gamle kapellet ligger 150 meter i gangavstand fra nærmeste parkeringsplass. En hekk leder sørgende herfra til inngangen. Her er det 13 trappetrinn opp til de tunge doble tredørene. Inne er kapellet dekorert med freskomalerier av Emanuel Vigeland. De bueformede benkene hadde plass til hundre sørgende familie, kolleger og venner. Her sang et guttekor farvel til Per Magne, og Bernt Olufsen holdt minneord.

Bare noen dager tidligere hadde Per Magne bedt ham og Einar Hanseid til Ullevål for å ta avskjed.

– Det ble en veldig spesiell stund. Sterkt. Det var en inntreden i en verden vi aldri har vært i før. En adskilt del av sykehuset hvor de aidssyke lå på det siste. Å gå inn i rommet føltes også som å bryte en barriere. Det var jo mye frykt og myter rundt hiv. Han kunne snakket åpent om sykdommen sin, men døden var et underforstått tema i det siste møtet. Han hadde litt vansker med å snakke fordi han var så tørr i munnen. Så han fylte hele tiden på med isbiter. Vi snakket om situasjonen på arbeidsplassen, om ting vi hadde opplevd i det siste, som en slags faglig oppdatering. Siste nytt om personer han kjente til. Ganske hverdagslige ting. Jeg opplevde det slik at det var hans måte å ta farvel med sin arbeidsplass på. Å ta Per Magne i hånden som farvel til slutt, var en spesiell opplevelse, sier Olufsen.

Arven fra Flem

Kari og Magne Flem sto midt i salget av Sunnmørsposten til Orkla da Per Magne døde sommeren 1991. En uke etter minnestunden ringer faren til Einar Hanseid i VG for å invitere seg selv til sjefredaktørens kontor.

– Foreldrene fortalte hvor glad Per Magne var i VG, i miljøet og i desken, og så lurte de på om det skulle utbetales noen forsikringspenger, eller utestående lønn. Og det skulle det jo. En ganske anselig sum, kanskje nærmere tre hundretusen, forteller Hanseid.

«Dette vil Per Magne bruke på VG», sa Flem ifølge Hanseid.

«Ja, synes du det er for lite så kan jeg godt doble det beløpet».

Hanseid syntes tvert i mot at det var mye. Det ble snart opprettet et fond til VG-desken og pengene skulle være til glede for de som jobbet der, til reiser og opplevelser, studieturer og stipend.

– Det fondet har skapt mye munterhet og varme etter Per Magne, slår Hanseid fast.

Hjemme igjen i Ålesund bestemmer foreldrene hans seg også for å testamentere nærmere tre millioner kroner av sin egen private formue til hiv-arbeid. I dag tilsvarer det ca. 5,6 millioner kroner.

Faren Magne døde i 1995, og arven ble overført til Henki Hauge Karlsen-fondet som Tor Erling Staff administrerte, inntil det blir slått sammen med allerede eksisterende fond for hiv-positive og aidssyke, som senere fikk navnet Hiv-fondet. Staff foreslo «Hiv-fondet – Til hjelp i en vanskelig situasjon» som et dekkende navn for det nye fellesfondet, i dag kjent som Hivfondet. Pengene skulle brukes på omsorg og oppfølging av hiv-syke og deres pårørende. 

– Å bruke arven slik var helt i tråd med det Flem-familien ønsket, og jeg håper pengene har kommet godt til nytte, sier Steffensen.

Hiv-historien dokumenteres

For noen år siden fikk HivNorge også testamentert 615.000 kroner etter salget av en tomt på Sunnmøre som hadde vært i Magne og Kari Flems eie. Avtalen og dialogen ble ordnet av Per Magnes gamle venn, Jan Ove Steffensen, slik han også hadde gjort i 1991.

Styret i HivNorge har vedtatt å sette av arven til et prosjekt i Flems ånd. Organisasjonen vil lage en dokumentarfilm om hiv- og aidshistorien i Norge på 80- og 90-tallet. De samarbeider nå med filmselskapet Zacapa, som blant annet har laget serier som «Tangerudbakken» og «Team Ingebrigtsen».

– Vi jobber for at vi endelig skal få en helhetlig fortelling om hvordan det faktisk var å få en hiv-diagnose før det fantes en behandling sier Anne-Karin Kolstad, generalsekretær i HivNorge.

Nå kan den norske hiv-historien fortelles 30 år etter at Per Magne døde takket være arven fra familien hans. 

– For mange vet ikke at det å være på vellykket behandling betyr at man lever et fullverdig liv hvor man ikke kan overfører hiv til andre. Samtidig har mange glemt, eller har aldri visst hvordan vi som samfunn møtte en minoritet som sto overfor en ukjent og svært skremmende trussel. Det er viktig at våre erfaringer blir dokumentert og kan påvirke hvordan vi i dag som enkeltmennesker og samfunn møter mennesker med hiv, eller tilsvarende utfordringer der enkeltmennesker og samfunn rammes av frykt, skam og utilstrekkelig kunnskap, sier Kolstad.