Sør-Afrika har den høyeste populasjonen med hivpositive i verden med mer enn fem millioner smittede. Zuma har derfor satt i gang et stort prosjekt for å teste flest mulig. Hensikten er å gjøre flest mulig klar over sin hivstatus og lære dem å ta ansvar for ikke å smitte andre eller sørge for at de selv ikke blir smittet. Helseministeren Aaron Motsoaledi har vært i Wien for å presentere fremgangen og en rekke sørafrikanske organisasjoner er representert med egne stands i den store utstillingshallen. Det gjøres for tiden et stort og imponerende forebyggende arbeid i Sør-Afrika.

Det denne artikkelen skal handle om er imidlertid en bitteliten begivenhet som fant sted på standen til Det sørafrikanske nasjonale rådet mot aids (SANAC) torsdag ettermiddag: Da lanserte blant annet Donakele Mabel Dlamini fra SANAC og Doreeen Kosi fra president Zumas kontor boka Tomorrow. Dette er en liten bok som synliggjør reaksjonene til kanskje den aller svakeste gruppen av utsatte i Afrika, nemlig barn.

Sør-Afrika er hardt rammet også i forhold til barn. Foreldrene dør før barna er klare til å ta vare på seg selv og skrøpelige besteforeldre må ta over omsorgen. Besteforeldrene vet ofte ikke hvordan de skal skaffe seg trygd og må overleve på helt minimale inntekter. Landet har også et av de høyeste tallene på barne-styrte husholdninger i verden. Dette representerer enorme sosiale og økonomiske utfordringer for sørafrikanske myndigheter.

Disse utfordringene er bare indirekte til stede i boka Tomorrow. Den forteller i stedet i uredigert form om barns egne reaksjoner på sykdommen og særlig det å miste en eller begge foreldrene. Det er barna selv som setter ord på sorgen og redselen når de står overfor døden. De aller minste har levert tegninger, etter hvert som de blir eldre og har lært seg å skrive formulerer de små brev, dikt eller bare skriver ned takene og følelsene sine etter hvert som de strømmer på.

Det er rett og slett gripende, tekstene og enkelte av tegningene er uten omsvøp, lavmælte, men uttrykksfulle, og treffer de, treffer de deg midt i mageregionen. Det kan være vondt å lese, men det er samtidig godt å se at barna selv og deres sorg og redsel blir synliggjort på denne måten. Kanskje er dette et eksempel til etterfølgelse?

Her er et tekstutdrag i orginal språkdrakt. Det er Sizwe på 14 som forteller hvordan han ønsker å unnslippe gategjengene:

My ChoiceI want to grow up healthy and strongI don’t want to do things that I know to be wrongI want to be happyI want to be freeI want my parent to be proud of me

My Choice

Hvite, 15 år gamle Gertie sier det slik: ”Aids er ingen rasist. Den dreper enten du er hvit eller svart.”

Som sagt, enkelt, liketilt og effektivt. Barnas meldinger setter sterke følelser i sving. Og det oppleves som fint at barnas følelser og sorg, ja, ganske enkelt deres liv blir synliggjort og respektert.

flere nyheter fra AIDS2010