De skal dø og i buddhistisk tradisjon er det livet de får som fødte med hiv bare ett av mange liv. Det er derfor ikke så farlig om man dør ung eller gammel. Store kulturforskjeller og ulikheter i livsanskuelse gjør hjelpearbeidet utfordrende.

Det er Bente Wikman som forteller. Hun har brukt 20 år av sitt liv på å hjelpe foreldreløse barn i Thailand og har spesielt tatt seg av hivpositive småbarn på et statlig barnehjem i Bangkok.

Nå har hun skrevet bok om opplevelsene sine – Barnen som ingen vill ha – og om barna hun har kjempet sammen med. Hun skriver på svensk, for til tross for at hun er oppvokst i Bergen, har hun bodd mesteparten av sitt voksne liv i Sverige.

– Jeg skrev boka for å hedre ungene mine og for å fortelle andre om hvor lite det skal til for å gi viktig, livsbejaende hjelp, sier Wikman til Positiv og legger til: – Og jeg skrev den for å inspirere andre til kanskje å gjøre en innsats, stor eller liten. Selv små bidrag kan skape utrolig mye glede, også for den som gir.

Hun begynte så smått da hun dro til Thailand første gangen i 1990. Som nyskilt skulle hun og sønnen vokse seg sammen i spennende nye omgivelser. De forelsket seg begge i landet og har vært tilbake en rekke ganger.

– Det begynte med at vi ble venner med gatebarn som vi hjalp litt med mat og leketøy, bare for å gi dem noen gode opplevelser i en forferdelig vanskelig hverdag, forteller Wikman.

Men gatebarnas liv er risikofylt og omskiftelig og de fant ikke alltid igjen de barna de hadde blitt venner med på forrige reise. Det var da noen tipset mor og sønn om barnehjemmet hvor barn trengte hjelp og oppmuntring. Barnehjemmet huset rundt 420 barn totalt. Omtrent 50 av dem var hivpositive.

Disse barna var blitt overlatt til barnehjemmet enten fordi foreldrene selv var døde eller fordi familiene ikke ville eller ikke maktet å ta seg av dem. Halvparten lå i babysenger, de var små helt fra fødselen av og ble aldri sterke nok til å gå eller løpe rundt slik barn skal gjøre. De andre sov alle rett på gulvet, ble aldri stimulert på noe vis og fikk utrolig lite stell så vidt Wikman klarte å oppfatte. De andre hivnegative barna ble prioritert. De hivpositive barna hadde ingen leker og sovesalen de hadde til disposisjon var fattigslig. Gulvet var rent, men veggene var skitne. Sengene var også rene og barna ble alltid vasket og hadde alltid rene klær. Betjeningen på hjemmet nærmet seg aldri disse barna uten munnbind og plastikkhansker. Noe slikt kom ikke på tale for Wikman når hun kom på besøk. Hun fryktet ikke smitte. Hun visste hva som skulle til, og så drastiske tiltak var det ikke behov for.

– Det triste var at barna ikke en gang først og fremst hadde behov for leker. Det de kjempet aller mest om var min oppmerksomhet. De ville bli sett, både i konkret betydning og som menneske, som enkeltindivid.

Og de ville bli tatt på. De ønsket seg hudkontakt mer enn noe annet. – Til det brukte jeg blant annet hudkrem. Barna sto i kø, med armene strakt frem slik at jeg skulle smøre hudkrem på den alt for tørre huden deres. De smilte og lo, litt, men når de først var kommet seg opp på fanget mitt ville de slett ikke ned igjen og overlate plassen til andre. Alle hadde et kolossalt behov for nærhet og alle var fullstendig understimulerte.

Kulturforskjeller og ulik livsfilosofi ble et problem for hennes muligheter til å yte hjelp og ta seg av barna, opplyser Wikman. Hun forteller at ”hivbarna” ble ansett som annenklasses på barnehjemmet og sannsynligvis også i Thailand som helhet. Hun prøvde å adoptere et av barna, men fikk avslag. Den offisielle begrunnelsen var at som 40-åring var hun for gammel. Selv tror hun imidlertid at årsaken til avslaget var at hun gjorde spesielt oppmerksom på at hun ønsket å adoptere et barn med hiv. Mange av ungene på barnehjemmet fikk adoptivforeldre og nye hjem, forteller hun, men aldri de hivpositive barna.

– I Thailand vil man helst bare vise frem det gode og beste – det er ikke de hivpositive barna.

På barnehjemmet får de hivpositive ungene heller ikke den samme behandlingen eller den samme maten som de hivnegative. Personalet er knapt og de må prioritere tiden sin. Dermed blir de hivpositive forsømt. – Jeg vet ikke om de hivpositive barna får livsforlengende og andre medisiner, sier hun. – Jeg har heller aldri sett at personalet uttrykte sorg over at noen av de hivpositive barna døde, men det betyr ikke nødvendigvis at de ikke følte det. De hadde mye å gjøre og dessuten vet jeg at det å vise sorg og sinne i Thailand langt på vei er tabu. Folk der blir opprørt om noen viser følelser som forbindes med det triste og negative; sorg, smerte og gråt…

Det hun vet er at disse barna ikke blir prioritert. Hun har selv samlet inn en masse leker til dem både i Norge og Sverige. Disse har hun tatt med seg nedover til ungene. De får lov til å ha leketøyet en stund og så er de blitt tatt fra dem og lekene gitt til de andre barna. Wikman ba også om å få male rommet de bor i slik at omgivelsene skulle bli litt lysere og triveligere. Det ble et byråkrati uten like før hun fikk gjennomslag og rett og slett måtte gjøre jobben selv. Wikman har også arrangert turer spesielt for de hivpositive barna, leid inn bil og sjåfør. Da hun har kommet til barnehjemmet for å reise av gårde har de fleste av de hivpositive vært byttet ut med noen av de andre og friskere barna.

– Men jeg er sta, sier Wikman med en undertone av tristhet i stemmen, og jeg ga meg aldri før jeg hadde fått det som jeg ville. De andre barna hadde så utrolig mange flere tilbud.

Alt dette og mer til forteller hun om i boka Barnen som ingen vill ha. Det er Bente Wikmans personlige og nærgående beretning om sitt engasjement for disse svakeste av de svake. Hun tar leserne med på busstur og besøk i zoologisk have sammen med en skare hivpositive smårollinger, hun beretter om kampen mot byråkrati og uvitenhet og hun forteller om gledene barna har gitt og gir henne.

Og boka sørger også for møter med heroiske små barn, som for eksempel Superchai, som allerede i en alder av tre og et halvt år levde på overtid. Sprudlende, kjempende, ni kilo og med en livsglede og et livsmot som nesten ikke lot seg knekke, men bare nesten.

– Superchai gjorde et sterkt inntrykk på meg, han hadde en egen glød og var et barn som kjempet, forteller Wikman.

Men verken i intervjuet eller i boka legger hun vekt på at det har vært en tøff kamp å forsøke å ta seg av disse barna. Ansvarsfølelsen er sterk, og gleden ved å treffe disse barna og ønsket om å hjelpe dem har hatt en nesten selvutslettende kraft. Nå handler livet også om å ta vare på seg selv, gi seg selv tillatelse til også å gjøre andre ting. For om hun ikke gjør det, sliter hun seg fullstendig ut og det er verken hun eller de hivpositive barna på barnehjemmet i Thailand tjent med.

Barnen ingen vill ha er et sterkt dokument om glede, ansvarsfølelse og evnen til å dele med andre i kamp mot byråkrati og redsel.

bentedesign@hotmail.com