Under den internasjonale aidskonferansen i Melbourne går en del av tiden med på å føre vitenskapelige bevis for at behandling faktisk er forebygging. Samtidig har man begynt å drøfte de menneskerettslige implikasjonene ved dette.

Bevisene er nærmest overveldende. Malawi, for eksempel, er et land som har vært hardt rammet av hiv. Siden 2003 har antallet nysmittede falt med over 73 prosent. I løpet av den samme perioden har utrullingen av ARV skutt fart. I løpet av omtrent samme periode har antallet aidsrelaterte dødsfall falt fra over hundre tusen per år til mindre enn 50.000. Det finnes en rekke tilsvarende eksempler, kanskje først og fremst fra det sørlige Afrika.

Dette sa professor Julio Montaner under sin innledning under sesjonen om behandling som forebygging tidligere i dag.

Han fortsatte med å understreke at dersom ARV-behandling faktisk reduserer smittefaren med opp til 96 prosent så har vi en moralsk plikt til å gjøre den tilgjengelig for alle. Han understreket også at behandling som forebygging-programmene ville være til stor hjelp om vi skal nå de ambisiøse 90/90/90 målene innen 2020. Det vil si 90 prosent av alle smittede skal være klar over sin status, 90 prosent av alle som trenger det skal få behandling, og 90 prosent av alle som får behandling skal ha ikke målbare virusmengder i blodet, altså med andre ord, de skal være smittefrie.

For å nå dette målet, holder det altså ikke bare å gi behandling, man må sørge for å finne frem til dem som trenger det og man må finne nye muligheter til å tilby tester, ikke minst i omgivelser hvor testing og positiv hivstatus er så stigmatisert at de fleste foretrekker ikke å vite.

Forsøk fra KwaZulu Natal i Sør-Afrika viser for eksempel at (diskrete) hjemmetester kan være vellykkede tiltak med hensyn til å få folk til å våge å teste seg. Har de først våget å teste seg ligger også veien åpen for å gi effektiv behandling.

Dette åpner igjen for en diskusjon om menneskerettigheter, og The International Aids Society har utarbeidet noen retningslinjer som skal gjelde for dagens situasjon. Utgangspunktet er at alle har rett til den best oppnåelige standard med hensyn til fysisk og psykisk helse og til å kunne ta avgjørelser om de helsetilbudene de blir stilt overfor. Det åpner også for retten til å si nei til ARV-behandling. Helsearbeidere er derfor forpliktet til å behandle sine pasienter som individer og ha full resekt for deres selvbestemmelsesrett og verdighet.

Der det er begrenset med tilgang på ARV, anbefaler IAS at de som av kliniske grunner trenger behandling for å forhindre en for tidlig død skal prioriteres.

Man skal ikke begrunne behandling med at ARV forhindrer videre smitte. Det åpner for enda større stigmatisering av mennesker som lever med hiv. Det understrekes at behandlingen først og fremst er individuell og er ment å forlenge den enkelte pasients liv og bedre vedkommendes helse.

IAS er også svært tydelige på at ingen skal tvinges til å teste seg eller til å bruke ARV-medisiner selv om det er til beste for samfunnet som helhet. Frivillighet er en absolutt forutsetning. Frivillighetsprinsippet begrunnes blant annet i behovene til stigmatiserte eller kriminaliserte befolkningsgrupper som kan føle seg ytterligere marginalisert på grunn av tvangstiltak.