Børre vil fortelle dem sin egen historie og kommer til klassen etter å ha lest om undervisningsprosjektet, som skal forebygge at de unge havner i alvorlige problemer. Børre ser at hans egen bakgrunn kan ligne deres, og at de kanskje kan lære noe av feilene han har gjort.

De ti elevene i spesialklassen som ikke klarer seg innenfor rammen av skolens faste opplegg, lytter med full oppmerksomhet til Børre i halvannen time. Siden er han tilbake flere ganger og møter dem før midt-pausen, når de lager seg lunsj og spiser sammen i klasserommet. Elevene inviterer Børre til bords og tar i mot ham med den varmen og respekten som de ikke selv får for mye av utenfor klasserommet.

– Det jeg forsøker å si til de gutta der, er at de må bevare litt tillitt til systemet, selv om det har svikta dem. Selv om systemet driter i deg, er det viktig ikke å droppe helt ut av systemet, slik som jeg gjorde.

Dro til i Kairo

Han forteller om da han jaget heroin i Kairos bakgater. Natta var svartere enn håret på Børres hode – og utsiktene for å finne det neste skuddet som kroppens hans skreik etter, var heller ikke direkte lyse. Språkproblemer eksisterte ikke, Børre var betalingsvillig og ute etter en av verdens mest internasjonale handelsvarer midt i den egyptiske millionbyen.

Etter han har lagt de bak seg, har de mer enn tjue årene «på kjøret» tatt fra Børre nesten alt han har hatt og fått til i livet. Mannen på 181 cm er ingen smågutt og styrken sitter fortsatt i kroppen selv om musklene ikke lenger teller en like stor andel. Men i en alder av 43 år er minnene sterkest og foruten hivviruset, som han har båret i ti år, er det følelsene knyttet til fortiden Børre er rikest på. Rikere enn han ønsker. Livet han har levd har også rammet mange andre.

Da han begynte livet med rus var han 22 år. Og ut fra det han forteller, var det at også han skulle begynne med narkotika hans eget bevisste valg. Ønsket om sterkere tilhørighet, oppgir han som motivasjon for selv å bli rusbruker, slik som vennene som han hadde hatt gjennom flere år. Advarslene deres hørte ikke Børre på. Men sier han han gjerne skulle gjort det. Livet som rusbruker ga sin egen form for lærdom, der var ikke tillitt eller feighet noe det var behov for. Samholdet var syltynt og miljøet var ikke til å stole på, lærte Børre av «det nye livet». Overgangen var likevel ikke så stor.

Aldri mer feig

– Jeg lot som om jeg sov, og gjemte meg under dyna der jeg lå helt stille, forteller han. Det er et tidlig minne som har hatt, og fortsatt har, sin virkning. Børre forteller hvor redd han var den gangen, og hvor skamfult han følte det var ikke å prøve og ta igjen, forsvare han som trengte det. – Den natta var det eldstebroren min fattern lot det gå utover, da han kom inn på rommet vårt. Han trakk han ut av senga etter håret mens han sov, og alt jeg kunne gjøre da, var å gjemme meg. Alkoholen gjorde sitt med Børres barndomshjem som han delte med to brødre og moren, som var hjemmeværende.

– Hun tok aldri igjen, og jeg husker henne som unnvikende, forteller Børre som fra han var et halvt år hadde en tante og onkel som fungerte som avlastningshjem så godt det lot seg gjøre. – Det var onkel jeg kalte for faren min, og han var en mann som sa ting måtte være «rett og redelig». Noe ting i liten grad var ellers.

Stemplet «den sleipe rusmisbrukeren» fra 15 år Forholdet hjemme beskriver Børre som en kontinuerlig serie «viljeskamper» mellom han selv og faren. Børres stahet kombinert med en ytre ro, gjorde ofte at han «seiret» over den voksne mannen. Som da Børre ikke ville spise noenting på flere dager fordi faren én formiddag nektet ham å ta mat i skapet. Det gjaldt å tvinge faren til å komme til Børre å si joda, du kan spise igjen.

Eller seinere, i tenårene, når alkoholen hadde tatt fra faren kontrollen og Børre, som alltid nektet å vise følelsene sine eller grine så han så det, tok i mot harde slag i ansiktet uten å gjengjelde dem eller gi etter for volden. – Du er jo narkoman, og en sleiping, var stemplet den gamle brukte, men jeg lovet for seg selv at narkoman, det skulle han aldri få se meg som, gjenforteller Børre fra tenårene. Så selv om Børre valgte seg omgangsvenner som gikk på dop og holdt til på gata, krysset han ikke over grensa selv. Ikke før faren var død.

Kairo krymper

Suget etter det neste heroinskuddet hadde alliert seg med to tilfeldige «veivisere», og nå hadde de skiftet drosje. Da den andre bilen til slutt stanset stod Børre et sted der smugene var for trange for transporthjelp. Overalt var det matlukt, dempede lyder. Men ikke noen gatebelysning. Veiviserne banket på en dør uten navn, og Børre befant seg alene. Bak en disk satt to menn. Den ene tok i mot pengene, den andre fylte preparerte doser i kanylen og stakk den i kundenes blodårer.

Årene til Børre var ikke lenger noviser, så Børre tok sprøyten og satte skuddet selv. I et stort, tomt rom satt Kairos egne brukere langs veggene. Det var stille, mørkt og anonymt langs veggene. Børres armbåndsur med lys fanger sidemannens interesse. Børre ga ham det. Uret beveget seg bortover langsmed veggene, mellom junkiene, gjennom hele rommet – og tilbake igjen. Akkurat det husker Børre var det mest eksotiske oppi det hele – At klokka ikke blei borte, gliser han.

Ligna ikke grisen før

En god observasjonsevne kombinert med en evne til å formulere seg i ord, fremstår tidlig som en av Børres styrker. Og under åtte måneders soning for en narkotikadom, blir Børre for første gang på åtte år helt nykter. I fengselet greier han helt å slutte med heroin. Isteden doser mekker Børre med tastene på en skrivemaskin som han får ha på cella. Etter fem måneder skriver han seg vekk fra Gjøvik kretsfengsel. I søknaden om overflytting som han skriver, argumenterer han mot det han kaller et «»villmarkstillegg» i straffa mi». Og hevder at «Etter 5 mnd med prat om pultost, fyllekjøring på moped og traktor og tjuvslakting av sau begynner jeg nå å gå lei.» Dessuten, skriver Børre, har han lagt på seg. Beviset, som Børre ser det, er at «Pen har jeg aldri vært. Før ligna jeg ikke grisen, det kan jeg ikke si nå.»

Børre får sone de sist tre månedene på «Botsen», noen kilometer fra barndomshjemmet på Lambertseter. Og det er under dette fengselsoppholdet i 1994 han også skriver setningene: Jeg starta med Solidoxglis og to tomme hender, nå har jeg 2hundretusen i gjeld og noen få semska tenner. Av aidsen har jeg til nå gått klar, kanskje kommer den med det neste skuddet jeg tar.

Over et skarpt hodes grå hår

Den 17. desember 1996, under et rehabiliteringsopphold på Solvang, får Børre påvist hivsmitte. I dag tar han hivmedisiner, men har helt overlatt til legen å holde styr på prøvesvarene som viser hvordan virusmengden hans utvikler seg og hvor godt immunforsvaret hans virker. – Jeg har ikke tenkt å bli professor på det der. Føler jeg meg bra, så er jeg bra. Og de tallene skjønner jeg ikke så mye av, vedgår Børre, som har andre bekymringer.

Et nytt brev fra kommunen forteller at han må flytte fra boligen han har fått innen fjorten dager ettersom det ikke er sendt «nytt boligvedtak fra boligkontoret» til utleier, som er Boligbygg. Boligbygg vil derfor «ikke fornye leieforholdet ditt.» Men Boligbygg er også «et foretak i Oslo kommune», så Børre ser at han kan bli satt på gata mens kommunen sitter på begge sider av bordet og forhandler over hodet hans. Systemtillit krever også sin mann.

Sjalusidrama i fet skrift

I tillegg til hivinfeksjonen har Børre tilstrekkelig med andre helsebekymringer. Diagnosene nevropatitt og hepatitt C krever at han tar flere medisiner daglig i tillegg, og han beveger seg ikke ut uten ha med seg smertedempende midler. Senskadene skriver seg fra en voldsepisode fra tiden da Børre selv begynte å ruse seg og var en novise. Det var i 1985 da en mann prøvde å skjære over strupen hans, at Børre fikk pusterøret kuttet. Knivmannen var x- kjæresten til Børres nye venninne, og da Dagbladet skrev om dette under overskriften et «Sjalusidrama i horestrøket», het det om Børres rolle at «En 22 år gammel mann ligger alvorlig skadd på sykehus. Politiet som fryktet at man kunne stå overfor en drapssak (og) har av naturlige årsaker ikke avhørt offeret». Problemene etter operasjonen har gitt han nedsatt lungekapasitet og alvorlige pustevansker som er blitt kroniske.

Overgir kontrollen to ganger

Episoden markerte starten på Børres karriere som rusbruker, rusbruk han mener han selv hadde kontroll med i et drøyt år, før de neste 19 årene ble styrt av rusen. Viljeskampen Børre er mest kortfattet om, men som når han snakker om den gjør at ansiktet legger seg i mer rolige folder, er det han oppnår i blant annet Adventskirken på Mortensrud. Han forklarer at «når jeg ber, er det lettere å overlate det jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg takker ham også for mye, og snakker egentlig mest til ham». – For, sier Børre for å forklare den takknemligheten han vil uttrykke, det er ikke med egen kraft jeg lever i dag, for jeg har aldri gjort noe for å ta vare på livet mitt. Det er det for sent å angre nå. Men den dyrekjøpte lærdommen kan formidles. Å gå til Jordal med den kan kanskje hjelpe andre.