Positiv traff Cameron en solfylt høstdag i Johannesburg, etter at han holdt nok et innlegg på nok en konferanse. Han er en ettertraktet foredragsholder og konferanseåpner, og har en høy status ikke bare i Afrika, men over hele verden for sitt engasjement for menneskerettigheter. Edwin Cameron har som jurist og senere som høyesterettsdommer gitt verdifulle bidrag i forhold til hivpositives menneskerettigheter. En modig mann og et eksempel til etterfølgelse, skriver Nelson Mandela om Cameron.

Edwin Cameron fikk viruset en gang på 80-tallet, og utviklet aids i 1997. Han ventet med å stå fram så lenge at det nesten kostet ham livet. Han begynte å ta medisinene og overlevde. Rett før århundreskiftet sto han fram offentlig, og det – sier han til Positiv – medførte bare positive reaksjoner.

– Både kolleger og politikere ga meg gode tilbakemeldinger og kontoret mitt var overfylt av blomster etter at nyheten hadde spredt seg verden rundt, sier han og legger til at hans stå fram-historie for så vidt har likhetspunkter med de aller fleste andre liknende historier.

– Hivpositive sliter med to typer stigmatisering – intern og ekstern, sier Cameron. Den interne stigmatiseringen går ofte ut på skam og frykt for avvisning. Dette fører ofte til at mennesker som har hiv ikke oppsøker hjelp. Den eksterne stigmatiseringen er ofte å finne i det offentlige rom. Hivsmittete som skal til helsesjekk blir plassert i egne køer og får særegne farger på mappene. I kirken får de nattverd atskilt fra de andre troende. Også dette fører til at de ikke vil stå frem med sin status.

Han forteller om en episode om en hivpositiv fattig svart kvinne som bodde i en township utenfor Durban og som snakket på radio om hvordan det var å leve med hiv. Tre uker senere ble hun drept. Denne historien hadde betydning for at han selv vurderte å stå fram. – Jeg tenkte at når en fattig kvinne uten beskyttelse og som bodde i et fattig strøk uten en dommers inntekt kunne snakke ut, så kunne jeg, en hvit middelklassemann som har råd til å leve et beskyttet liv … I en tale på den internasjonale aidskonferansen i Durban i 2001 sa han at han kunne være der fordi han hadde råd å betale for sitt liv

Cameron er også opptatt av fornektelsen som det politiske establishment i Sør-Afrika, og ikke minst president Thabo Mbeki, er en eksponent for. – Folk dør selv om behandling finnes, men myndighetene ville ikke gjøre den tilgjengelig fordi det er for dyrt. I tillegg hadde presidenten satt ned en komité for å finne ut om det virkelig var slik at aids skyldtes et virus. Dette er umoralsk.

­ – Dette førte til at ting stod stille, men heldigvis omgjorde regjeringen sin beslutning for fire år siden og gir nå medisiner til alle som trenger det gjennom helsesystemet. Han takker spesielt Nelson Mandela for sin innsats i forhold til dette.

– I de senere årene har Cameron fokusert mye på lovgivning og hiv. Han har skrevet artikler og bøker og holdt foredrag om temaet. Senest var han på et møte i Unaids i Genève, hvor spørsmålet var om smitte er en kriminell handling. – Kriminalisering av hivpositive er ikke et produkt av fornuftige helsepolitiske valg, men av irrasjonell frykt, sier han. – Det opprettholder forståelsen av uskyldige ofre, og det stimulerer ikke til selvstendige valg til å beskytte seg selv. Det virker mot sin hensikt og forebygger ikke videre spredning.

Cameron mener selv han er den eneste på det afrikanske kontinentet som innehar en høy posisjon og som er åpen om sin hivstatus. – Men det er mange fattige folk som er åpne, også offentlig, mens de rike stort sett holder kjeft. Hiv og aids er fortsatt stillhetens epidemi.

I Sør-Afrika blir hiv fortsatt betraktet som noe kun fattige, svarte mennesker får. Da den hvite middelklassehomsen Edwin Cameron kom ut på slutten av 90 tallet og sa at han var aidssyk kom det som et sjokk for folk. – Det er mulig å leve et normalt liv med hiv. Jeg har mange ganger sett mennesker som så ut som de var døden nær komme seg etter anti-retroviral behandling. Dessverre er det lettere å få tak i penger for å drive forskning på sykdommen enn å få penger til medisinering og behandling av enkeltindivider, avslutter høyesterettsdommer Edwin Cameron.