Dette er bestemmelsen som åpner for å idømme fengselsstraff for personer som smitter sine seksualpartnere med hiv eller utsetter dem for slik smittefare.

Cameron er dommer i den sørafrikanske konstitusjonsdomstolen og verdenskjent som en krass motstander av kriminalisering av hivsmitte og hevder at kriminalisering driver epidemien under jorda.

– I stedet for å gi økt kontroll med spredningen av hiv, oppnår man det stikk motsatte. Folk vil la være å teste seg for hiv. De vil smitte andre uten å kjenne sin hivstatus. Dermed har en slik bestemmelse heller ingen virkning i forhold til å gi allmennheten beskyttelse mot hivsmitte, slik intensjon med disse lovene er, slår Cameron fast.

Cameron har markert seg sterkt i kampen mot kriminalisering av hiv både nasjonalt og internasjonalt. Han er hivpositiv og har brukt antiretrovirale medisiner i 11 år. I hjemlandet Sør-Afrika er han en av landets mest kjente jurister. Sammen med andre aktivister var han blant annet med på å sørge for at et forbud mot diskriminering av homofile kom inn i landets grunnlov i 1994. 

Cameron har selv fått føle diskriminering på kroppen. Tidligere president Thabo Mbeki nektet å utnevne Cameron til dommer i konstitusjonsdomstolen, et av landets høyeste juridiske embeter. Mest sannsynlig skyldes dette Camerons kritikk av den tidligere presidentens manglende innsatsvilje i forhold til tiltak mot hiv og aids i Sør-Afrika. Det måtte en ny president til. Han ble utnevnt til konstitusjonsdomstolen av president Kgalema Mothlante like før jul i fjor.

Cameron har gjort stigmatisering til et sentralt poeng i sin internasjonale kamp mot kriminalisering. Lover som kriminaliserer hiv har en slik funksjon og dette mener han også gjelder den norske paragrafen og regjeringens reviderte forslag.

– Jeg har ingenting i mot en hivnøytral lov, slår han fast. – Men hvor har man sett en lov som resulterer i de samme straffereaksjonene for overføring av hepatitt, herpes, klamydia, gonoré eller syfilis? spør Cameron retorisk. Alle disse sykdommene har store personlige, sosiale og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Likevel er det bare hiv som blir straffet de aller fleste steder i verden. Å utsette en seksualpartner for hivsmitte fører til straff også i Norge, selv i tilfeller der ingen smitteoverføring har funnet sted.

– Slik fungerer, så vidt jeg kan se, også den norske bestemmelsen til tross for at den på overflaten foregir å være hivnøytral, sier Edwin Cameron. Han legger til at heller ikke revideringene vil endre på dette.

I tillegg til at loven ikke er nøytral ser Cameron et annet sentralt problem med den norske bestemmelsen. Når det gjelder skyldsspørsmål og straffeutmåling ser det ut til at svært mye overlates til den enkeltes dommers skjønn og kunnskap. For eksempel sier forslagene til revisjon at skal det tas hensyn til om den hivpositive er under medisinsk behandling. Medisinsk behandling reduserer risikoen for å smitte andre til tilnærmet lik null. Hvor grensen går mellom straffeansvar og frihet for straffeansvar i disse tilfellene er det opp til den enkelte dommer å trekke ifølge de foreslåtte revideringene.

– En slik bestemmelse åpner for at loven vil praktiseres ulikt og underminere kravet om likhet for loven, mener Edwin Cameron. – Dette er et helt sentralt poeng i kampen mot kriminalisering av hivoverføring, understreker han.

Dette er også en av årsakene til at Cameron mener disse lovene ikke fungerer rettferdig. De skiller ut hiv som noe helt spesielt og gir mediene, pressgrupper og populistiske politikere grunnlag for utstøtelse og diskriminering av hivpositive.

– Stigmatisering er den drivende kraften bak lover som dette, mener Cameron, og lovene er med på å forsterke dette. Det blir en selvforsterkende prosess som ødelegger livskvaliteten for hivpositive, mener Cameron. Og det altså uten at de har noen som helst effekt i forhold til å beskytte samfunnet mot hiv.

Cameron mener lovgivning som beskytter hivpositive mot diskriminering kan være et viktig redskap i en overgangsfase, men understreker at det viktigste likevel er å sørge for likhet for loven for alle, inklusive hivpositive.

– Paradoksalt nok har alle lover som skiller ut spesielle grupper og gir dem ekstra og ofte nødvendig beskyttelse også en tendens til å fungere stigmatiserende i det lange løp, slår han fast, hivnøytral lovgivning er derfor det viktigste.