Fra USA hadde det kommet historier om en dødelig sykdom som rammet homofile. Tilsvarende historier dukket etter hvert opp fra andre steder i verden, blant annet København. I Norge satte professor emeritus Stig Frøland, tidligere leder ved infeksjonsavdelingen ved Rikshospitalet i Oslo, den første aidsdiagnosen den 19. januar i 1983.

— Jeg var jo ikke overrasket over at vi nå fikk den første AIDS-pasienten også i Norge. Immunsviktsykdommer hadde vært en av mine hovedinteresser i mange år. Jeg fulgte tett på den internasjonale situasjonen etter at USA i midten av 1981 meldte om denne nye sykdommen. Jeg var fullt klar over at det bare var et tidsspørsmål når også vi ville få den første AIDS-pasienten, sier professor Stig Frøland.

Stor smittefrykt

I dag er det solid kunnskap om hvordan hiv smitter og ikke minst ikke smitter. Det er godt dokumentert at vellykket behandling for hiv gjør at andre ikke kan bli smittet. Til tross for dette er det fortsatt, 40 år etter den første diagnosen, mange som lever med hiv som blir møtt med fordommer og stigmatisering, noe som bunner i manglende kunnskap og smittefrykt.

Da hiv og aids kom, fantes ikke denne kunnskapen. Det var heller ingen behandling for hiv, og de første årene var årsaken til aids ikke kjent, hivviruset var ikke identifisert og følgelig fantes det heller ingen hivtest.

På spørsmål om hvordan det var å jobbe med den diagnosen i et samfunn preget av ukunnskap og frykt, sier Frøland at den enorme frykten for aids på den tiden skapte betydelige problemer for de som arbeidet med pasientene (og selvsagt for pasientene). — I helsevesenet møtte vi ofte en smittefrykt fra andre avdelinger som skapte problemer når vi skulle få gjort undersøkelser av pasientene på disse avdelingene. Jeg møtte også motstand fra enkelte innen sykehuset (Rikshospitalet) fordi jeg ønsket å satse på disse pasientene ved vår infeksjonsseksjon, idet man mente det ville skape for store problemer for sykehusfunksjonene. Men jeg fikk støtte av min daværende sjef, professor Egil Gjone, slik at vi fikk etablert et tilbud for disse pasientene ved Rikshospitalet.

— Det var også krevende å bekjempe sensasjonsjournalistikk i pressen, påpeker Frøland.

Samhold og aktivisme

For mediene brakte med seg medieoppslag som «AIDS er dommedag» og «Du kan få AIDS på trikken». Representanter fra kirken snakket om at aids var et resultat av ukristelig livsførsel og myndighetspersoner foreslo at mennesker som lever med hiv måtte tatoveres med et hjerte i lysken og isoleres for å beskytte resten samfunnet.

I boken “Prestens hemmelighet: De ukjente historiene fra aids-epidemien i Norge” forteller forfatter Pål Vegard Hagesæther historiene til noen av de første hivpasientene i Norge. Historiene viser nettopp hvordan sensasjonsjournalistikk, offentlig fordømmelse og smittefrykt rammet både de som fikk hiv og deres nærmeste.

Men aids brakte også folk sammen, og skapte samhold og aktivisme. I Norge jobbet aktivister, helsearbeidere og politikere sammen for å gi saklig informasjon for å forebygge både spredning og stigma. HivNorges forløper Pluss, en organisasjon for mennesker som lever med hiv, ble etablert. Pluss, eller Sulpen som ble kallenavnet, ble en trygg havn og et værested for mange som levde med hiv og aids. Kirkens bymisjon, ved blant andre Helge Fisknes, startet Aksept, hvor mange kom og tilbrakte sine siste dager. Og Helseutvalget (da Helseutvalget for homofile) ble også stiftet som et svar på hivepidemien.

Kunnskap til nytte for andre sykdommer

Innenfor helsevesenet bar også aidsepidemiens første år med seg ny kunnskap, sammen med et behov for mer. Kunnskap som har vært nyttig også for andre diagnoser.

— Dette var en fascinerende, men også opprivende tid. Jeg ble konfrontert med en lang rekke uforglemmelige tragedier i AIDS-sammenheng. Det som likevel styrket min moral var at jeg samtidig drev aktiv forskning på AIDS-pasientene med min forskergruppe, og slik følte på en måte at vi slo tilbake mot denne dødelige sykdommen, sier Frøland, som nå er en av de mest kjente veteranene og for en bauta å regne innenfor hivfeltet i Norge. — Og vi håpet jo stadig på et behandlingsgjennombrudd. Heldigvis visste vi ikke da at dette ville ta mange år.

— Vi lærte også mye om infeksjonsproblemene hos AIDS-pasientene, som kom til stor nytte ved behandling av andre immunsviktpasienter, blant annet pasienter med levkemi (blodkreft), transplantasjonspasienter og pasienter med medfødt immunsvikt som vi jo har mange av ved Rikshospitalet, understreker Frøland. — Og resultatene av AIDS-forskningen har også vært nyttige ved forståelsen av flere andre sykdommer, for eksempel hjertesykdommer og revmatologiske (autoimmune) sykdommer.