– Da var jeg helsesjef i Tønsberg. Omtrent to år senere ble jeg oppringt av assisterende helsedirektør i Helsdirektoratet Anne Alvik som sa «Vi har en ny sykdom som heter aids og trenger noen til å jobbe deltid i omkring seks måneder for å få orden på dette.» Siden ledet jeg dette arbeidet på fulltid, i mange år, inntil jeg ble hentet til Verdens helseorganisasjon, først i Alexandria, senere i København og i hovedkvarteret i Genève, til å lede WHOs hjelpearbeid på aids-området i utviklingslandene.

Hva var ditt tidsperspektiv den gangen? – Jeg hadde bare overfladisk kjennskap til hiv og aids da, det er ikke noe å legge skjul på. Men min jobb var å samle folk med vesentlige erfaringer.

Hva var ditt tidsperspektiv den gangen?

Strategiene i dette første arbeidet, ga det løsninger som fortsatt brukes? – Ja, det viste seg viktig å alliere seg med de som jobbet med helsespørsmål for homofile. Og da, når en av målgruppene våre var etablert som veldig nyttige samarbeidspartnere, fikk vi tilsvarende kontakter i det injiserende stoffmiljøet. Sentralrådet for narkotikaproblemer kjente en del rusmisbruker som kunne samarbeide med helsemyndighetene. Det var jo ikke på noen måte vanlig den gangen at man henvendte seg direkte til de som ble rammet av sykdommen som man skulle inn å gjøre noe med. Og særlig ikke utstøtte grupper som menn som har sex med menn og stoffmisbrukere.

Strategiene i dette første arbeidet, ga det løsninger som fortsatt brukes?

Hva ble reaksjonene da dette startet? – Reaksjonen fra helsedirektør Torbjørn Mork i Helsedirektoratet var utelukkende positiv. Han var klar på at vår strategi var en strategi han kunne støtte. Han var på mange måter vel så mektig som sosialministeren.

Hva ble reaksjonene da dette startet?

Man fremmet mest dystre perspektiver? – Det var et aggressivt trykk med dårlige spådomer om at alt ville gå i dass, ja. Jeg besvarte i en sen kveldstime en telefon fra NRK Dagsnytt som hadde fått oppgitt tall fra en lege om fordobling i antallet smittede hvert år – dramatiske for utviklingen av aidssykdommen i Norge. Jeg forklarte at slike prognoser tilsa at omkring seks millioner nordmenn ville dø av aids i 2001… og da forstod journalisten det høyst urealistiske i denne legens regnestykker.

Man fremmet mest dystre perspektiver?

Hva bidro til å hindre stigmatisering? – Gjennom alltid å være veldig edruelige i våre egne spådommer, og ved at vi så mye som mulig også støttet målsettingen at det skulle være mulig å stå frem uten at det skulle føre til utstøtning og sanksjoner. Men jobben med opinionen ble gjort av de hivpositive selv. Særlig av Henki Hauge Karlsen og andre som fortalte hvordan verden virkelig var. Fra begynnelsen ga vi også støtte for at man kom i gang med Pluss og andre møte- steder – men da kun som bakmenn, det var de hivpositive selv gjorde jobben.

Hva bidro til å hindre stigmatisering?

Hva mener du om straffelovens §155? – Jeg syns den har en rimelig viktig signaleffekt. Jeg ser klart at det kan virke som en viktig «faneparagraf» som skal si noe om at samfunnet pålegger folk et ansvar – men jeg syns den legger litt for ensidig ansvarsfordeling på den som allerede er smittet, ja. Men jeg tror nok ikke det er riktig bruk av krefter å bruke mye tid på å bekjempe den paragrafen, for innsatsen burde brukes på andre ting som har større effekt både på smittevern og mot diskriminering. Og å fjerne §155 har mye mindre innvirkning på de smittedes samfunnssituasjon enn mange andre tiltak som kan iverksettes.

Hva mener du om straffelovens §155?

Noen tanker om utviklingen i nyere tid? Vi er jo spart de mest dystre spådommene, men allerede da jeg slutta i Norge i 1989 sa man at dersom informasjonstrykket ikke ble opprettholdt så ville det bli store problemer igjen, noe som dessverre har slått til. Politikerne i dag mangler vilje til å opprettholde trykket, og da får vi større innenlandssmittepress i Norge. Den gangen på midten av åttitallet fikk vi mer makt enn politikerne vanligvis gir helsevesenet, men siden har politikerne tatt tilbake makten, og bruker den ikke. Å finne rett balansegang er et dilemma, for man skal informerer om at hiv er årsak til sykdom og død, men ikke er verdens undergang. Selv om skremsel virker, endrer skremsler alene bare adferd over en kort tid. Vi må legge til rette for at de riktige valgene skal være de enkleste valgene.

Noen tanker om utviklingen i nyere tid?