Jeg ønsker med denne kronikken å sette fokus på noe som mange ikke er tilstrekkelig klar over og som kan ha store konsekvenser dersom man ikke gjør et riktig valg. Dessverre er ikke hivproblematikk lenger så langt oppe på dagsordenen, inntrykket som gis er at medisinene har «løst» problemet og at man kan leve et godt liv med hiv. For udramatisk til å få spalteplass i dag.

Selv tilhører jeg generasjonen som vokste opp med «det store spøkelset» som kom over oss på 80-tallet. Vi ble bombardert med kampanjer om sikker sex og kondombruk, den gangen var det også snakk om liv eller død.

Da medisinene kom på midten av 90-tallet, trakk mange av oss et lettelsens sukk og begynte å redefinere hva sikker sex innebar. Mange, som meg, trakk en konklusjon om at det viktigste var å unngå sæd i munnen og analsex uten kondom. Man hadde tross alt hatt «tørr sex» med tilhørende angst i snart 20 år og ønsket et mer eller mindre normalisert forhold til seksuell omgang.

Jeg følte meg trygg med valget jeg hadde tatt og kjente at det burde være tilstrekkelig for å slippe de mildt sagt traumatiske hivtestene jeg hadde gjennomgått fram til da. Nå fikk de grensene jeg hadde satt for meg selv vedrørende seksuell praksis være min beskyttelse. Hva påkjenningen ved en test skulle være godt for, annet enn at myndighetene ønsket kontroll over antall smittede, var uklart for meg.

Som svært mange konkluderte jeg dermed med at eventuell testing fikk komme dersom det skulle bli nødvendig, dvs. ved evt. sykdom, en oppfatning som fremdeles er svært utbredt. Testen kan for mange være en stor emosjonell påkjenning de har traumatiske minner forbundet med. Fortrengning blir den beste overlevelsesmekanisme.

Min forrige test var i 2006 med negativt resultat. Selv mente jeg at jeg ikke hadde utsatt meg selv for spesiell fare siden da. Riktignok hadde jeg hatt mye sex med mange partnere, men fulgte alltid mine egne «regler» helt konsekvent, selv om jeg var klar over noen «grå-soner» som kan representere en viss risiko.

Så, uvitende om min hivstatus, ble jeg alvorlig syk våren 2012. Alvorlig, uspesifisert lungebetennelse lød diagnosen, og jeg ble utsatt for en hestekur som etter en uke begynte å gi resultater. Ved utskriving spurte en av legene, uten å kjenne min bakgrunn, om jeg hadde vurdert å hivteste meg. «Nei, jeg har ikke overskudd til å gå gjennom en slik test nå», tenkte jeg og satset på fortrengning for siste gang, men fikk selvsagt sådd en gnagende mistanke i bakhodet da jeg reiste hjem fra sykehuset.

En uke senere merket jeg en øm, hard og hoven kjertel på halsen, og det første som slo meg var «nå må jeg ta den prøven»! Ingen vei utenom denne gangen… Etter to dager fikk jeg beskjed om at prøven var positiv, og noen dager senere, at mine CD4-tall var under 90. Inntil da hadde jeg ikke hørt om CD4-tall, men ble forklart at man i USA satte i gang antiviral behandling ved verdier under 500, og i Norge rundt 350. CD4-tall under 200 med sykdom defineres som aids. Alvoret i situasjonen gikk opp for meg.

Jeg hadde trolig hatt viruset lenge, kanskje helt siden 2006, og det hadde rukket å gjøre stor skade på mitt immunsystem.

Dette skal nok gå bra, sa legene, men vær forberedt på at det kan ta lang tid å få CD4-tallene opp igjen, dvs. jeg ville ha et kraftig redusert immunforsvar i lang tid fremover. Virusmengden i blodet fikk vi, ved hjelp av medisinene, raskt under kontroll, de ble «ikke påvisbar mengde» i løpet av noen måneder. Jeg ble også satt på daglig dose av bredspektret antibiotika for å forebygge den mest fryktede hivrelaterte lungebetennelsen. I det påfølgende året klarte jeg å holde meg frisk og arbeidsfør, men med redusert allmenntilstand, og CD4-tallene krøp litt opp og ned, på det høyeste 160.

Men for en måneds tid siden meldte den karakteristiske hosten seg igjen. Småsjuk, lav feber, men ingen nevneverdig CRP (senkning), inntil hosten ble så ille at jeg hostet på meg et kraftig ribbeinsbrudd i siden og store smerter. Da en CRP-måling en dag viste over 200, ble jeg innlagt igjen, denne gangen for bl.a. å ta vevsprøver fra lungene. CD4 var nede på 120 igjen …

Det er her jeg er i historien akkurat nå. Og reflekterer over hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde vært så fordømt redd for den testen. Jeg var virkelig ikke klar over de farlige konsekvensene ved min valgte strategi.

Gå ikke rundt å tro at det er det samme om du tar testen i dag eller venter til du evt. skulle bli syk. Dersom man ønsker å kunne leve et godt liv med hiv, noe som er fullt mulig, er det et dårlig utgangspunkt først å måtte gjenoppbygge opp et ødelagt immunforsvar og kanskje leve med aids i flere år.  

Jeg legger selvsagt ikke skylden på andre for min status, men jeg anklager faktisk helsemyndighetene med sin opplysningsplikt for ikke å informere bedre om de reelle farene ved å la være å teste seg og fordelene ved en tidligere diagnose. Det at man ved fungerende antiviral behandling også reduserer sjansene for å smitte andre, er heller ikke godt nok kjent.

Jeg regner meg selv som ytterst oppegående og informert, og mener derfor jeg har rett og plikt til å komme med denne anklagen. Hvor ble det av kampanjene!? Kampanjer som kunne informere om kompleksiteten rundt hiv, epidemien er ikke over selv om vi kanskje ikke lengerdøravaids! Nå handler det om egne muligheter til valg av livskvalitet; kronisk syk av aids eller et godt liv med hiv.

Skrevet fra en sykehusseng …

NN

(Kronikken har tidligere stått på trykk i Aftenposten i juli 2013.)