– Hvis man først svarer ja på at det skal være et straffebud i forhold til hivsmitte, sier Jacobsen, så er det ukontroversielt å ha en egen paragraf som regulerer dette, i stedet for å ta i bruk den generelle straffeloven slik mange hivpositive ønsker. Ja, på mange måter er det mer hensiktsmessig med en egen paragraf.

Han kommenterer Syseutvalgets nylig offentliggjorde forslag om hivsmitte og strafflovens bestemmelser. Jacobsen er professor i jus ved Universitetet i Bergen og han understreker at hans kommentarer kommer uten at han har hatt tid til å gå inn i et dypstudium av utvalgets utredning og forslag. Uttalelsene hans kan dermed bli gjenstand for revurdering fra hans side.

– Forslaget til ny bestemmelse i straffelovens paragraf 237 innebærer jo en viss nedkriminalisering. Forslaget er et klokt grep, sier Jacobsen.

Jusprofessoren har forståelse for at hivpositive ser på bestemmelsen som stigmatiserende og at den derfor har en sterkt negativt ladet symbolsk betydning. Men han tror ikke nødvendigvis at det er noen løsning å bruke bestemmelsene om kroppsskade i den generelle straffeloven. Hvis samfunnet mener at det å smitte andre med hiv er så klanderverdig at det bør straffeforfølges, så er det nærliggende, sett fra straffelovens synsvinkel, å ha en egen bestemmelse om dette.

– Men det er klart at et straffebud i seg selv er stigmatiserende, og her snakker vi om et straffebud som rører ved intime og følelsesmessige forhold. Det gjør stigmatiseringseffekten større, sier Jacobsen, på den annen side vil det være uakseptabelt å kriminalisere for eksempel det å leve med hiv. Å fokusere på at det klanderverdige er å smitte andre, bidrar til å gjøre stigmatiseringen mindre, mener Jacobsen.

Han forstår at hivpositive stiller spørsmål med om loven fungerer etter hensikten, altså om den faktisk fungerer forebyggende. Jacobsen slår imidlertid fast at det er notorisk vanskelig å drive forskning på dette spørsmålet. Det er vanskelig å bevise at noe ikke skjer som følge av noe annet, mener han.

– Det avgjørende blir derfor hva lovgiver mener i sakens anledning, og lovgiver ser altså ut til å tro på det forebyggende aspektet ved loven.

Det springende punktet for Jacobsen er imidlertid hvorvidt straffebudet representerer et godt balansepunkt mellom ansvar hos begge parter. Det er ikke bare den smittede som har ansvar for å forhindre smitte. – Fortielse på forespørsel fra en seksualpartner bør i alle fall kunne kriminaliseres, sier han, men hvor stort ansvar har den hivnegative i forhold til å undersøke, beskytte seg selv og ta de nødvendige forholdsregler?

– I forlengelsen av dette blir det også et spørsmål om hvor langt straffebudet skal trekkes i forhold til et avgitt samtykke. Dersom en person står ved sitt samtykke i retten, et samtykke som altså er gitt uten at det er skrevet ned noe sted, hva da? Her er det vanskelig å gi et klart svar på hva som er riktig, sier Jacobsen og legger til at han kan se at forslaget om et formalisert, nedskrevet samtykke gitt i forbindelse med smitteveiledning kan bli både paternalistisk og byråkratisk og også fungere stigmatiserende.

– Men det er nok et uttrykk for at lovgiver skal kunne sikre seg at den hivnegative har tatt en informert og en veloverveid beslutning i forhold til usikker sex med en hivpositiv, og for å sørge for å ha ungjendrivelig bevis om det skulle oppstå konflikt.

Jacobsen mener diskusjonen rundt hiv og strafferett går langs to akser: for det første: Skal man i det hele tatt straffe hivsmitte? Og for det andre hvor skal man sette inn straffansvaret?

– Svarer man nei på første spørsmålet, stanser diskusjonen der, sier juristen. – Da trenger vi heller ikke ha noen egen straffebestemmelse om hiv og smitte. Mener man derimot at det å påføre andre hivsmitte skal være straffbart, får vi en komplisert diskusjon. Er det faktisk smitte som skal straffes og bare det, eller er det risikoatferd som kan føre til smitte, men som ikke nødvendigvis gjør det? I så fall er det all risikoatferd, eller er det mønstre av risikoatferd?

Syseutvalget delte seg i to i dette spørsmålet. Et mindretall mente at det bare var faktisk smitteoverføring som skulle rammes.

Svarer man som mindretallet at det bare er faktisk smitte som skal rammes av straffebudet vil man få en større bevisutfording i håndhevelsen av straffebudet. – Det vil bli en snevrere krets av handlinger som rammes, og retten vil måtte kunne bevise at det faktisk er den tiltale som har stått for smitteoverføringen om han eller hun skal kunne dømmes.

Alt i alt mener altså jusprofessor Jørn Jacobsen at Syseutvalget ser ut til å ha landet på en i seg klok nedkriminalisering, men det kan spørres om også utvalgets forslag til gjerningsbeskrivelse rammer noe for vidt. Han understreker også at de upresise formuleringene i den foreslåtte lovteksten – ”flere personer,” ”gjentatte ganger” og så videre vil være definert i forarbeidene til loven, altså blant annet i Syseutvalgets utredning, og at domstolene etter hvert vil presisere innholdet i disse.