Jusprofessor Matthw Weait fra London snakket om hvordan lovene som kriminaliserer hivsmitte faktisk fungerer, mens den sørafrikanske hivaktivisten og dommer ved grunnlovsdomstolen i landet, Edwin Cameron, drøftet den norske lovgivningen og strategier for å oppnå reell forandring.

I tillegg stilte et panel av norske politikere og hivaktivister, bestående av Leif-Ove Hansen, styreleder i HivNorge, Endre Isaksen Flatmo fra Sosialistisk Venstreparti og leder i partiets homonettverk, samt Ola Kvisgaard som er bystyrerepresentant for Høyre og leder helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre. Kim Fangen fra Nye Pluss var ordstyrer.

Den britiske professoren i strafferett Matthew Weait ga en gjennomgang av situasjonen internasjonalt og unnlot ikke å peke på det dobbeltmoralske i Norges holdninger: Mens vi bekjemper kriminalisering av hiv i utlandet og ikke minst i samarbeidsland, er det tilsynelatende liten vilje til å endre den samme typen lovgivning her hjemme. Slik sett mister Norge troverdigheten i dette spørsmålet og ender i stedet opp som eksportør av stigma, mente Weait.

Han understreket også at det ikke finnes noe folkehelseperspektiv som rettferdiggjør en slik lovgivning, tvert imot, den setter folkehelsen i fare siden den oppmuntrer folk til å la være å teste seg. – Og alle vet i dag at de som ikke kjenner sin egen status står for majoriteten av smitteoverføringene, sa Weait blant annet.

I tillegg argumenterte Weait for at anvendelsen av disse lovene i Europa er selvmotsigende og også til en viss grad styres av andre av samfunnets fordommer, for eksempel mot innvandrere og andre minoriteter.

– Loven bygger på fordommer, dumhet og uvitenhet, slo Weait fast, samtidig som han berømmet Folkehelseinstituttet for sitt utspill i forbindelse med verdens aidsdag i fjor. Som kjent slo Folkehelseinstituttet da fast at hivpositive på vellykket behandling i praksis er smittefrie og at det er nødvendig å oppmuntre til mer testing og økt kunnskap om egen status slik at folk kan komme i behandling.

Edwin Cameron på sin side tok en gjennomgang av norsk praksis av loven og understreket at Norge på grunn av sin kriminalisering av hiv befinner seg i selskap med land som vi aller helst vil unngå å sammenligne oss med. Han mener dessuten at det er stigmaet som forbindes med hiv og frykten for sykdommen som er årsaken til loven og at stigma fremdeles er en avgjørende faktor når samfunnet som helhet skal takle hiv.

– Så lenge behandling er tilgjengelig er kriminalisering av hiv helt irrasjonelt, sa Cameron blant annet.

– Loven motvirker det den er ment å fremme, nemlig folkehelsen, sa Cameron videre. – Den har ingen basis i moderne medisinsk kunnskap. Vi vet hva vi bør gjøre. De beste måtene å forebygge hivsmitte og begrense epidemien er få folk til å teste seg og til å komme under behandling, slo Cameron fast.

Ingen av de andre i panelet sa seg uenig i det de to innlederne tok til orde for, Leif-Ove Hansen fra HivNorge understreket imidlertid hva loven betyr for hivpositive og deres livskvalitet og levekår. – Kriminaliseringen skaper monstre av enkeltmennesker, monstre basert på stigma og fordommer, sa Hansen blant annet.

Endre Isaksen Flatmo poengterte at SV var det eneste partiet som alltid hadde vært motstander av loven, mens Ola Kvisgaard fra Høyre understreket behovet for lavterskeltilbud rundt testing, ikke bare blant menn som har sex med menn, men også andre utsatte grupper. Kvisgaard etterlyste også et anonymt pasientregister for hivpositive. Dette mente han kunne være et viktig hjelpemiddel for å effektivisere og forbedre behandlingen av hivpositive.

Debatten kom til å dreie seg mer og mer om å få ut korrekt og oppdatert informasjon til sentrale beslutningstakere, for eksempel stortingspolitikere, og hvordan man skal bygge koalisjoner for å effektivisere kampen mot kriminalisering.

Cameron anbefalte de hivpolitiske organisasjonene i å kurse norske dommere slik at de er bedre i stand til å fatte beslutninger på et ikke-stigmatiserende grunnlag så lenge loven finnes i lovbøkene, mens Weait understreket betydningen av brede koalisjoner og samarbeid for å få til endring og i denne sammenhengen pekte på betydningen av Folkehelsas uttalelse.

Samarbeid på dette feltet har kanskje ikke vært det det hivpolitiske feltet har vært best på her i landet, men så tydelige råd fra internasjonale autoriteter på feltet kunne kanskje inspirere?