Bjørg Norli overtok som leder av Pro Sentret for fire år siden etter Liv Jessen. Det er Norli som får meg til å stille spørsmålet i tittelen. Nasjonen vi snakker om er Norge. Spørsmålet melder seg fordi Norli i løpet av samtalen trekker frem det ene eksempelet etter det andre på norske tendenser til å lukke øynene for problematiske sider ved vårt samfunn. Eksemplene som dukker opp har alle forbindelser til Norlis jobb som ansatt eller leder ved Pro Sentret, naturlig nok.

Den nye lederen er sosionom med mastergrad i internasjonalt sosial arbeid fra Melbourne i Australia. Hun har jobbet på sosialkontor og har vært ansatt ved Pro Sentret siden 2001. Før hun ble leder jobbet hun som fagkonsulent med kompetanse og kunnskapsformidling som sine viktigste arbeidsområder.

Spennende arbeidsplassPro Sentret har alltid vært en spennende arbeidsplass, mener hun. –Vi har klart å definere nye trender i prostitusjonsmarkedet tidlig og alltid maktet å tilpasse arbeidet vårt til det som har oppstått av nye behov.

Spennende arbeidsplass

Norli synes imidlertid ikke at myndighetene har fulgt like godt med i timen, tvert imot mener hun at de har en tendens til å lukke øynene i et slags fåfengt håp om å overbevise seg selv om at det vi ikke ser, det finnes ikke.

– For eksempel som nå, når vi skal forby tigging, sier hun, bare vi slipper å se fattigdommen, så eksisterer den heller ikke …

Pro Sentrets utgangspunkt er det stikk motsatte: Å synliggjøre, ikke minst i forhold til salg av seksuelle tjenester så vel som hiv. –Vi vet at det forebyggende arbeidet vi driver blant sexarbeidere gir resultater. Personene vi er i kontakt med, er svært opptatt av å beskytte seg selv og kundene sine ved at de får kundene til å bruke kondom, sier hun. – Det ser vi blant annet fordi vi tilbyr hivtest, og vi registrerer kanskje ett eller to nye tilfeller i året blant de kvinnene som benytter seg av våre helsetilbud. Forekomsten av andre seksuelt overførbare infeksjoner er også lav.

Likevel har vi altså fått en sexkjøpslov som svekker kvinnenes forhandlingsposisjon på dette feltet. En utilsiktet konsekvens av denne loven er at den bidrar til å øke tempoet i transaksjonen og svekker kvinnenes stilling. For mange kunder ønsker seg ubeskyttet sex, og med sexkjøpsloven har de paradoksalt nok fått et pressmiddel til å oppnå akkurat det. – Dette er en kundedrevet utvikling, sier Norli, men den kommer som et resultat av sexkjøpsloven.

Kundene lukker øynene for risikoen ved ubeskyttet sex, og myndighetene lukker øynene for alvorlige konsekvenser av en lov som blant annet setter deler av det hivforebyggende arbeidet i fare.

Heteronormativ– Og hvorfor er sex-arbeidere alltid kvinner? Den heteronormative forståelsen om at dette bare handler om kvinner og jenter, hindrer oss i å se enkelte realiteter, sier Norli videre, vi vet for eksempel at blant de yngste som har erfaring med å selge/bytte seksuelle tjenester, er det flere gutter enn jenter.

Heteronormativ

Norli er tydelig på at dette kanskje ikke dreier seg om store grupper, men mener likevel at usynligheten og usynliggjøringen kan ha store konsekvenser for dem det gjelder, også med hensyn til det å utsette seg for hivsmitte: En del av tilbudet i denne delen av markedet – altså hvor gutter eller unge menn selger seksuelle tjenester – dukker opp i chatterom på internett. Pro Sentret avsluttet i 2013 et prosjekt rettet mot menn som selger seksuelle tjenester. Gjennom oppsøkende arbeid på ulike arenaer hvor menn søker sex med andre menn snakket vi i løpet av to år med 660 personer, hvorav ca. 20 prosent oppga at de hadde erfaring med sexsalg. Gjennom dette arbeidet ble det imidlertid også tydelig at mange av de mannlige brukerne av disse arenaene, og som har sex med menn, verken definerer seg som msm eller som homofile og at kunnskapsnivået om sikker sex var foruroligende lavt blant disse.

– De føler at informasjonen om hvordan de skal beskytte seg mot hivsmitte når de har sex med andre menn ikke angår dem. De driver jo ikke med slikt!

SelvbedragEt slikt selvbedrag sier kanskje mye om hvor tabubelagt sex mellom menn fremdeles er i enkelte grupper.

Selvbedrag

– Hva kan samfunnet generelt og Pro Sentret spesielt gjøre for å få åpnet øynene deres for realitetene i deres handlinger, spør Norli, og hva kan vi gjøre for å få myndighetene til å forstå at det er en gruppe som faller utenfor alle informasjonstiltak, men som likevel er sårbare for hivsmitte? Vi kan kanskje        >>> neste side>>> fra forrige sidestarte med å begynne å problematisere selve begrepet msm, sier Norli.

– Hva kan samfunnet generelt og Pro Sentret spesielt gjøre for å få åpnet øynene deres for realitetene i deres handlinger, spør Norli, og hva kan vi gjøre for å få myndighetene til å forstå at det er en gruppe som faller utenfor alle informasjonstiltak, men som likevel er sårbare for hivsmitte? Vi kan kanskje        >>> neste side

Rent generelt må vi se på vårt forhold til prostitusjon i Norge. Hva er det med dette samfunnsfenomenet som berører oss så sterkt og hva er det som er problemet med prostitusjonen? For eksempel da de nigerianske kvinnene kom til Oslo og begynte å snakke direkte til menn, pågående og alle steder, så ble det plutselig den gode norske borgeren som var offeret, og det ble krevd at salget av seksuelle tjenester måtte bort, vekk fra Karl Johans gate, slik at vi i vår selvgodhet og besteborgerlighet slapp å se det, slapp å bli konfrontert med livets realiteter. Man forlangte tiltak for å få fjernet sexsalget fra offentlige steder som paradegaten Karl Johan. Hva som skjedde med kvinnene som var unndratt offentlighetens lys, var det sannsynligvis ikke så farlig med. – Det er helt parallelt til forslaget om tiggeforbud i Oslos gater, sier Norli.

AlternativerPro Sentrets oppgave har derfor alltid på mange måter handlet om synliggjøring, men på sexarbeidernes egne premisser. Synliggjøring av levekår og utfordringer kvinnene og de andre aktørene i prostitusjonen står overfor, men også synliggjøring av muligheter. – Jo, vi vil gjerne gi sexarbeiderne alternativer til prostitusjon, sier Norli, men det skal skje uten en moralsk pekefinger. Poenget må være at de får mer kontroll over sine egne liv, kontroll til å håndtere utfordringene de står overfor. Vil de ut av prostitusjonen, skal vi i størst mulig grad legge forholdene til rette for det, men vil de bli værende, så må vi ha respekt for det også. Men ingen bør ha prostitusjon som eneste utvei. Slik situasjonen er i Norge i dag, er det dessverre realiteten for mange.

Alternativer

– Også det forebyggende hivarbeidet er avhengig av en slik holdning, slår Norli fast og antyder at denne holdningen kanskje har tapt en del terreng de siste årene, i det minste hva angår kvinner som selger seksuelle tjenester.

Lederen for Pro Sentret mener det har skjedd et skifte både i politikken og folks holdninger generelt. Nå er det et stort fokus på rehabilitering. Kvinnene i sexarbeid skal tilbys alternativer til prostitusjon og tilbakeføres til samfunnet. – Vi mener at skadebegrensende tiltak er alfa og omega, men vi ser trender til at vi som samfunn beveger oss bort fra denne tankegangen. Det er et åpent spørsmål om hvor heldig dette er, sier Norli og fortsetter:

–Vi vil hevde at skadebegrensende tiltak er like viktig, ikke bare for det forebyggende arbeidet, men også for rehabiliterende innsatser. De to metodene må få virke sammen og på den enkeltes premisser. Vi kan ikke rehabilitere folk uten også å få bukt med problemene som førte dem ut i prostitusjonen i utgangspunktet eller tilby dem tjenester slik at de på best mulig måte kan ta vare på seg selv her og nå.

Åpne øyneneNorli slår fast at Pro Sentret ønsker seg et samfunn med respekt for den enkelte, hvor prostitusjon ikke er eneste utvei, og et samfunn hvor vi forstår at det å selge seksuelle tjenester ikke er forbundet med egenskaper sexarbeiderne har, men er et resultat av samfunnsmessige forhold som nød, fattigdom, utbytting og mangel på like rettigheter og muligheter.

Åpne øynene

– Det er på tide vi åpner øynene for de realiteter salg av seksuelle tjenester medfører for menneskene i bransjen og for oss som samfunn, sier hun, men understreker at å åpne øynene også må bety at vi ser sexarbeiderne som enkeltmennesker med rettigheter og ikke bare ser samfunnets behov, krav og plikter. Vi må finne en balansegang mellom de to, og vi mener den begynner med respekt for den enkelte sexarbeider, sier hun. Respekt for hans/hennes rett til selv å velge sine livsmål og ikke minst veien dit.