Migranter fra Afrika er en spesielt utsatt gruppe i det landskapet som befolkes av mennesker i risikosonen for hiv. Det trengs spesielle kunnskaper om vi skal forstå behovene deres og gjennomføre tiltak som har en hivforebyggende effekt.

En rekke forskere og aktivister hevdet på konferansen, som gikk av stabelen i København i begynnelsen av denne uken, at dette er en av de mest neglisjerte og sårbare gruppene både i Vest-Europa og Øst-Europa.

Francis Kaikumba er daglig leder for African HIV Policy Network, en engelsk organisasjon som koordinerer de engelske myndighetenes tiltak rettet mot denne utsatte gruppen. Vi treffer ham i en av pausene i konferansen HIV in Europe. Programmet er virkelig tettpakket, men vi får likevel tid til et lite intervju.

Sammensatte og ulike problemstillingerKaikumba understreker at forholdene for afrikanere bosatt i Europa langt fra er lik i alle europeiske land, men mener likevel det er visse fellestrekk som kan være nyttige å ha med seg når man vurderer tiltak for denne gruppen. African HIV Policy Network står blant annet bak en av de få systematiske undersøkelsene om afrikanere i Europas behov i forhold til hivforebyggende arbeid. Hva er behovene, hvordan bør arbeidet legges opp?

Sammensatte og ulike problemstillinger

— Noe av det første vi bør være klar over, sier Kaikumba, — er at afrikanske innflyttere ofte ikke er klar over at helsesystemet også er der for dem. Mange kommer fra land hvor helsesystemene er helt rudimentære og eller knapt eksisterer. De tror derfor ikke at helsetilbudene gjelder dem og benytter seg bare unntaksvis av helsetjenestene.

Det følger at for å få afrikanske immigranter til å benytte seg av helsesystemet inklusive en hivtest, så trengs helt grunnleggende opplysninger om hvordan helsesystemet fungerer i landet de oppholder seg i og at de også som innflyttere har rett til å bruke det.

FamiliebåndEt annet forhold Kaikumba anser som helt grunnleggende er at mange reiser til en situasjon hvor de mister båndene til familien, og det sosiale samholdet og den sosiale støtten den representerer. – Dette gjør afrikanske innflyttere ekstra søkende og ekstra sårbare, mener Kaikumba.

Familiebånd

Undersøkelsen han referer til heter Bass Line 2008 – 2009 og, forteller Kaikumba, mer enn en tredjedel av alle respondentene i undersøkelsen hadde aldri tatt en hivtest, og en tilsvarende andel hadde aldri blitt testet for andre seksuelt overførbare infeksjoner.

— Mange visste rett og slett ikke hvor de skulle gå for å ta en hivtest, forteller lederen for African HIV Policy Network. – De fleste ville gjort det om de visste hva de skulle gjøre og hvor de skulle gå. Å sørge for at de for denne grunnleggende informasjonen, blir derfor et viktig tiltak, mener han.

— Men det holder ikke bare å la dem få vite hvor de kan teste seg, de må også motiveres til å ta testen, mener Kaikumba. – Det betyr blant annet at de må informeres om risikoadferd, om mulige konsekvenser av ikke å være klar over egen status, og sørge for at de forstår fordelene ved å la seg teste.

Rapporten forteller at det store flertallet av respondentene, mer enn tre fjerdedeler var seksuelt aktive. Halvparten hadde en fast partner, men av disse hadde mer enn 25 prosent også seksuelle forhold til andre utenom sin faste partner. En stor del av disse kunne fortelle at de hadde sex med en partner som etter all sannsynlighet hadde en annen hivstatus enn dem selv.

— Av den grunn er det nødvendig at vi ser på mulige tiltak for å redusere risikoen for ubeskyttet sex i slike forhold, fortsetter Kaikumba.

KunnskapKunnskapsnivået er ujevnt, de fleste har god kunnskap om hiv og smitteveier, men det finnes også en del myter i miljøet. En stor andel var ikke klar over at man kan være hivpositiv uten å vite om det. Mange trodde også at man kan se på en person at han eller hun er hivpositiv. Mange var ikke klar over at det fremdeles ikke er noen kur for hiv.

Kunnskap

— Men hva verre er, mange visste heller ikke at det finnes medisiner som gir lengre liv og lavere risiko for å smitte andre, sier Kaikumba. – Og de visste heller ikke at de kan få gratis kondomer ved å henvende seg på de rette stedene.

Han mener at det er må gjøres en innsats ellers vil epidemien komme ut av kontroll i disse miljøene, og dermed er risikoen stor for spredning til andre miljøer.

Ifølge rapporten tror dessuten mange at man kan deporteres tilbake til Afrika dersom man tester hivpositiv, og et flertall var ikke klar over at forekomsten av hiv blant afrikanske innvandrere er blant de største i England, noe som gjør denne gruppen ekstra utsatt og sårbar om de ikke beskytter seg.

— Rapporten inneholder en rekke andre detaljer og opplysninger, fortsetter Kaikumba, — men det som kanskje er aller viktigst å huske er at afrikanske innvandrere er en svært uensartet gruppe med ulik kultur og ulik nasjonalitet. Afrika består tross alt av 54 ulike land og langt flere ulike etniske grupper. Å skape tiltak som passer alle disse gruppene er en umulighet.

— Det gjør hivforebygging i disse gruppene ekstra utfordrende, slår Kaikumba fast.