De mørke krokene vil hun skal forbli i mørket. Lyset, derimot, vil Igga gjerne dele. Fidelia Igga er hivpositiv, homovennlig og medlem av Jehovas vitner.

Vi møtes på Sosialmedisinsk senter i Tromsø, et sted med lange tradisjoner i det hivforebyggende arbeidet her i landet og et tidlig fyrtårn nå det gjelder å beskytte hivpositives rettigheter. Plutselig er hun der. En person som er godt synlig, ikke bare fordi hun er afrikansk og skiller seg ut på den måten, men mest fordi hun lyser og tiltrekker seg oppmerksomhet. Vi har fått låne et kontor på huset for, som Igga sier, at vi skal kunne prate i fred.

Nordnorsk representantDet er for det meste hun som prater. Jeg får sneket inn et spørsmål eller en kommentar i ny og ne, men ellers er det Igga som holder det gående. Det virker ikke som om det er første gang hun forteller sin historie. Det er det ikke heller, kan hun opplyse, hun har vært hivinformant for Sosialmedisinsk Senter, HivNorge og Aksept og hun vil fortsette med dette opplysningsarbeidet, og i samarbeid med Nye Pluss.

Nordnorsk representant

– Jeg skal være en slags nordnorsk representant for en gruppe hivpositive kvinner i Tromsø og Troms, sier hun.

– Jeg ble hivsmittet i Nairobi, Kenya, forteller hun videre, men jeg visste ikke noe så lenge jeg bodde der. Som om hun forventer et spørsmål om hun jobbet som prostituert der, er hun rask med å legge til at, nei, hun ble smittet av en kjæreste hun elsket.

Visepresident– Men la oss ta dette fra begynnelsen, sier hun og forteller at hun opprinnelig er fra Sør-Sudan og er niesen til den mannen som i dag er en av to visepresidenter i landet, James Wani Igga. Hun vokste opp hos ham. Stammen, eller nasjonen om man vil, som Igga tilhører, gir slektninger uten barn lov til å ta barn fra dem som har og oppdra dem som sine egne. Det gir blant annet større mulighet for utdannelse. Igga ble oppdratt som denne mannens datter. Han var ugift, en kriger som kjempet for Sør-Sudans uavhengighet fra Sudan i flere tiår. Etter hvert giftet han seg og tok familien med til Nairobi av politiske grunner, uten at han selv bosatte seg der. Fidelia ble boende sammen med onkelens hustru. Det var vanskelig.

Visepresident

– Det gikk ikke bra. Jeg var ung, en opprørsk tenåring og har alltid sagt hva jeg mener, sier Igga. – Onkels kone og jeg kom ikke overens og jeg ga tydelig uttrykk for det.

Det gikk så galt, forteller Igga, at hun gjennomførte et selvmordsforsøk. Hun bestemte seg for aldri mer å dra tilbake til onkelens hus og fikk status som kvoteflyktning innenfor FN-systemet. Hun bestemte seg for aldri å dra tilbake til onkelen. Det var i påvente av å finne et sted å reise til at hun traff kjæresten som smittet henne. Hun mener selv dette skjedde i 1997. Kjæresten kom aldri under behandling og døde av aids i 2000.  Sin positive hivstatus ble hun ikke klar over før hun kom til Norge og Finnsnes. Der gjennomgikk hun en hivtest i forbindelse med at hun ble gravid. Det skjedde i 1999.

Løy om hivtesten– Jeg løy, da de spurte om jeg ville komme til Norge, forteller hun nå, ikke om hvem jeg var eller at jeg var flyktning, men jeg løy da jeg sa at jeg hadde tatt en hivtest og at den var negativ. Jeg trodde jo ikke at jeg hadde hiv, men fryktet at de ikke ville akseptere meg om jeg innrømte at jeg ikke hadde tatt testen.

Løy om hivtesten

Igga fortalte at hun skjønte noe var feil da legen kom på hjemmebesøk. Han sa: «Gratulerer, du er gravid! Beklager, du har hiv!» Hun ble ikke redd. Hun gikk i null, ble blank. – Jeg visste ganske enkelt ikke hvordan jeg skulle reagere.

Den positive hivtesten var årsaken til at et nytt mørke senket seg over henne. Hun bestemte seg enda en gang for å ta livet sitt. Samtidig måtte hun ta ansvar for å ringe til barnets far og be ham sjekke sin status. Da han viste seg å være negativ, forsto hun hvordan det hang sammen og hvem som hadde smittet henne.  – Gravid og hivpositiv i et fremmed land, det ble for mye, mente Igga, jeg bestemte meg for å gjøre slutt på det hele. Men samtidig tenkte jeg på kristentroen min. Den både var og er sterk, og jeg visste at jeg ikke kunne ta livet av meg selv, da ville jeg jo være skyldig i drap på barnet mitt. Jeg måtte føde først, så kunne jeg ta livet av meg. Ungen ville jo dø kort tid etterpå uansett.

– De forklarte meg alt om medisiner, men jeg trodde ikke på det. Jeg var sikker på at dette var slutten. Det var det ikke.

Fidelia Igga møtte Berit Fagerthun fra Jehovas vitner. Hun var der for Fidelia. De studerte Bibelen sammen. Igga var redd for å fortelle om sin hivstatus, men Fagerthun skjønte at noe var galt og ville vite. Legen hjalp henne med å fortelle.

– Hun var som en mor for meg og en bestemor for døtrene mine.

Jehovas vitneHun ler ofte og mye, Igga. Men når hun begynner å fortelle om sin tro og sitt engasjement blant Jehovas vitner, blir hun også alvorlig. –Å være Jehovas vitne er nesten like stigmatisert som å være hivpositiv, sier hun, og smilet er ikke langt unna. – Folk burde i stedet ta seg tid til å forsøke å finne ut hva dette handler om, skaffe seg kunnskap slik de må gjøre med hensyn til hiv. – Det er ingen andre menigheter der ute som fyller mine åndelige behov, sier hun fast.

Jehovas vitne

Til tross for den strenge menigheten hun har engasjert seg i, så kommer det ikke i konflikt med det faktum at Igga har kontakt med en rekke homofile som også er hivsmittet. De deler et skjebnefellesskap. – De er mine beste venner, sier hun, og nå smiler hun stort. Hun vil ikke fordømme, det er ikke hennes oppgave. Hvordan de lever sine liv er en sak mellom dem selv og Gud, mener hun og ferdig med det. – Det at man er homofil, det lar seg ikke endre, sier hun, og ingen er mer verdifull enn andre, det nytter ikke å gradere menneskeverdet.

Til tross for den strenge menigheten hun har engasjert seg i, så kommer det ikke i konflikt med det faktum at Igga har kontakt med en rekke homofile som også er hivsmittet. De deler et skjebnefellesskap.

Hun er naturligvis åpen også i menigheten. Der har folk fått informasjon. Menneskene i menigheten har kunnskap nok til å unngå redselen, mener hun. I stedet opplever Igga dem som kjærlige og omsorgsfulle. Hun blir tatt vare på.

Tok pause fra medisineneEtter litt tid i Norge fikk Igga og kjæresten et barn til sammen. Uten komplikasjoner og også denne datteren ble født negativ. Igga gikk på antiretrovirale medisiner, hun hadde høye CD4-tall og lave virusverdier, og fremtiden så lysere ut enn på lenge. Hun og kjæresten og jentene flyttet sammen til Bærum utenfor Oslo. Men etter hvert begynte ting å gå alvorlig galt mellom dem og Igga bodde en stund på krisesenter. Omtrent samtidig begynte også et par andre ting å gå galt: Hun tok en pause fra medisinene. – Jeg hadde ikke lenger målbare virusmengder i blodet, og jeg trodde jeg kunne ta en pause, sier hun. – Jeg ble så sliten av alle bivirkningene.

Tok pause fra medisinene

Hun innser at det var det dummeste hun kunne ha gjort. Samtidig endte hun opp på sykehus med tuberkulose. Denne gangen ville hun ikke dø, men nå så det virkelig svart ut. Hun tålte ikke medisinene. Leveren vokste og nyrene sviktet. Kroppen ble full av vann. Det var utrolig smertefullt, forteller hun og legger til at hun egentlig bare lå på sykehus for å få best mulig smertedempende behandling til hun døde. Så fikk de et nytt medikament fra USA. Legene kunne ikke garantere noe, det var ikke ferdig utprøvd, men det kunne være en sjanse. Det hadde vært brukt med godt resultat i USA, men ikke i Europa. Medisinene virket. CD4-tallene økte. Det var håp. Behandlingen startet. Vannet ble tappet fra kroppen hennes, nyrene kom tilbake til normal størrelse. Etter tre måneder på sykehus kom hun på Aksept. Hun og kjæresten lå nærmest i full krig. Han nektet henne å treffe jentene. En venninne smuglet dem til henne både på Aksept og til sykehuset. Det var alltid stor gjensynsglede. Deretter fulgte rettsak etter rettssak om omsorgsretten til barna. Han fikk samværsrett, men jentene skulle bo hos Igga. Da nektet han å treffe dem. Hun tok jentene med seg og flyttet til Tromsø.

Trives i Tromsø– De elsker faren sin, forklarer hun, de forstår ikke hvorfor han ikke vil se dem og hadde det tungt når vi ikke bodde så langt fra hverandre. Nå som vi bor i Tromsø, så har de en unnskyldning, både for seg selv og for andre. Det er altfor langt og for dyrt til at de kan se hverandre. Så de har litt annen kontakt. Kanskje det går seg til etter hvert.

Trives i Tromsø

Igga trives i Tromsø. Berit Fagerheim bor der. Det er stille, ikke så hektisk som i Oslo, og folk er vennligere. Det er en bra plass å oppdra barn synes hun. – Etter min oppfatning er det mer her som minner om Afrika enn i Sør-Norge, sier hun og ler og understreker at det er menneskene hun tenker på, ikke naturen og absolutt ikke temperaturen. Ute har gradestokken krøpet ned til minus fem. En helt utenkelig kulde i Sør-Sudan som ikke ligger så langt fra ekvator. – Nei, det handler om at folk tar vare på hverandre, anerkjenner hverandre og er høflige, slår hun fast.

I hele denne tiden i Norge har Igga vært åpen om sin status. – Det er min forsvarsmekanisme, forklarer hun, det å dele problemene, snakke om dem.

Har aldri skammet segHun bryr seg egentlig ikke om hvordan folk tar det. Hennes filosofi der er enkel: – Det er ikke mitt ansvar om folk tar avstand fra meg eller om de reagerer med frykt, sier hun, jeg vil ganske enkelt ikke at folk skal styre mitt liv gjennom sine fordommer.

Har aldri skammet seg

Hun har aldri skammet seg. Hun er ikke prostituert, hun vet hvem som har smittet henne, og hun ble smittet mens hun var i et kjærlighetsforhold. Hva i all verden skal hun skamme seg over?

Hun kjenner naturligvis andre hivpositive i Tromsø. Det som er helt sikkert er at andre kjenner henne. Hun er åpen. Hun er med rundt på skoler og universiteter for å fortelle sin historie og er en ganske offentlig hivpositiv i Tromsø og omlandet rundt. Hun betaler en pris for denne åpenheten sin, men synes ikke det gjør noe, i hvert fall ikke for hennes del: – Enkelte hivpositive her i byen er redde for å bli sett sammen med meg, betror hun oss, de frykter at om folk ser oss sammen, så vil praten gå og at de også vil bli avslørt som hivpositive. Jeg må ta hensyn til dette og respektere andres frykt, men jeg hadde ikke maktet å leve sånn.

Tromsø er en hyggelig byDette er den eneste grunnen til at Igga av og til savner Oslo. Det var et større fellesskap der blant hivpositive, og dette fellesskapet synes hun er viktig. Men hun vil likevel ikke flytte tilbake. Hensynet til døtrene kommer først. Dessuten er Tromsø en hyggelig by.

Tromsø er en hyggelig by

– Det er leit for dem det gjelder, synes hun, altså de som er redde og frykter å bli sett offentlig sammen med henne. Hun vil imidlertid absolutt ikke tilbake i skapet. Det er ikke noe naturlig sted for henne å være, så hun vil fortsette sin virksomhet som hivinformant. –Men jeg har ennå ikke vært på TV, sier hun og ler den smittende latteren sin.

Viktig med åpenhetDet har hendt at all denne åpenheten har bekymret henne, ikke for egen del, men på grunn av døtrene. Blir de mobbet, blir de ekskludert fra kameratflokken på grunn av at hun tar så aktivt del i det hivpolitiske arbeidet? Det vil hun ikke ha noe av. Hun frykter egentlig også mer klassekameratenes foreldre enn klassekameratene selv. Men det viser seg at jentene er stolte av moren sin. De synes hun gjør en veldig god jobb! Og da eldstedatteren sto frem og fortalte om sine opplevelser på Hiv14-konferansen som ble arrangert i Tromsø i fjor høst, var Igga stolt. Datteren snakket om hvor viktig det var med åpenhet og at man fikk kunnskap tidlig. Dessuten slo hun fast at om noen hadde vansker med å akseptere moren, så var det deres problem, verken hennes eller morens.

Viktig med åpenhet

– Da var jeg stolt, sier Igga, og det synes på henne at hun er det fremdeles. De hadde de samme holdningene som jeg!

– Jeg har jo vært åpen med dem siden de var små, forteller hun, de er bedre orientert om hiv og aids enn sine jevnaldrende, og de sørger også for å informere dem. Slik sett er de en ressurs. Jeg sjekker dessuten alltid om det jeg har planer om er OK for dem, før jeg gjør det. På den måten er de forberedt og får seg ingen overraskelser fra meg.

Igga har imidlertid ikke glemt landet hun kommer fra. Sør-Sudan. Over 20 år etter hun forlot det, dro hun tilbake. Hun traff sin onkel, hun traff flere av søsknene, selv om noen også var døde i likhet med mamma og pappa.

– Det var godt å komme tilbake, vise dem at jeg har det bra. Onkel vet om min hivstatus, men det var ikke noe problem, ei heller noe stort samtaleemne. Han var opptatt av sine politiske oppgaver, og jeg, jeg liker ikke politikk, sier hun og ler igjen. Og om hun hører litt til i Sør-Sudan, så hører hun enda mer til i Tromsø til tross for kulde og mørketid.

Det eneste hun er lei seg for er at sykdom og psykiske problemer foreløpig har tatt fra henne muligheten til å skaffe seg den utdannelsen hun hadde ønsket seg. Men hvem vet? Livet er ikke over.