For å oppnå en rask og varig nedgang av nye hivdiagnoser vil en vaksine være nødvendig. Tradisjonelt er vaksiner mer kostnadseffektive enn behandling, noe forskere på feltet mener bør være et ekstra insentiv for styresmakter til å bidra til utviklingen av en vaksine mot hiv. Likevel møtes dette arbeidet av strukturelle utfordringer i form av politiske føringer som vanskeliggjør arbeidet overfor enkelte målgrupper, for lave økonomiske investeringer og liten interesse til å bidra fra farmakologiske og bioteknologiske selskaper.

Hva er de biologiske utfordringene?

Hiv smitter ved at viruset kommer inn i blodbanen, fester seg til enkelte av cellene i immunforsvaret og bryter seg inn i cellen. Hiv er et virus med svært mange ulike genetiske variasjoner. Hiv er også svært plastisk, det betyr at det kan ha mange ulike fasonger. Hvis man skal lage en vaksine eller behandling som skal stoppe hivviruset fra å feste seg til immuncellene i kroppen må denne barrieren kunne stoppe et stort antall ulikt formede varianter av hiv. Det er også slik at mye av denne forskningen foregår på dyr, og resultatene vil ikke nødvendigvis lett la seg overføre til mennesker.

To mulige veier til mål

Det foregår nå en rekke forsøk både for å utvikle vaksiner og for å utvikle en kur. Disse prosjektene samkjøres med forskning på langtidsvirkende behandlinger, som tar sikte på å undertrykke viruset i kroppen over flere måneder eller år.

En av tilnærmingene til å utarbeide en vaksine handler om å identifisere virksomme nøytraliserende antistoffer (bNAbs). Disse tilføres kroppen, fester seg til immuncellene i de områdene der hivviruset vil forsøke å feste seg til cellen og blokkerer fysisk tilgangen for hiv. Enkelte studier på primater har gitt lovende resultater.

Den andre tilnærmingen til utvikling av en vaksine handler om å stimulere celler til å angripe og ødelegge de cellene som er infisert av hiv. En utfordring med denne tilnærmingen er at hivviruset kan rømme fra en celle til en annen, og de cellene som spesialiseres til å bekjempe hiv i kroppen kan slites ut og bli inaktive. Nylig ble et studium på effekten av disse stimulerte CD8+ T-cellene avsluttet fordi forskningen ikke hadde bred nok effekt, selv om effekten var god for enkelte deltakere.

Trenger vi en kur?

For professor Ndung’u er det opplagte svaret ja. Så lenge det ikke finnes en vaksine blir stadig nye mennesker nødt til å forholde seg til livslang behandling og arbeidet med å utarbeide en kur må opprettholdes. Etter hvert som den medisinske behandlingen av hiv har blitt så effektiv og god har finansieringen av forskningen på en kur stagnert. Tiden er inne for å gjøre noe med dette nå. Godt over 50% av de som lever med hiv i verden er under 44 år gamle og står foran svært mange år med en daglig påminnelse av sin egen hivstatus, samt en rekke potensielle bivirkninger av denne behandlingen.

Forskere jobber med to strategier for å kurere hiv. Det å utrydde hiv helt fra kroppen har vist seg å være svært vanskelig, men forsøk på å undertrykke viruset slik at det det ikke er aktivt i kroppen over lengre perioder, såkalt remisjon, har nylig gitt svært gode resultater hos en enkelt pasient i São Paolo, Brasil. Mannen var 1 av 5 pasienter som fikk en svært høy dose antiretrovirale medikamenter over en periode på 48 uker, før han avsluttet all hivbehandling. Etter 57 uker er det fortsatt ikke mulig å spore hivviruset i blodet hans. Denne studien har åpenbare svakheter, ikke minst at man ser positive resultater kun hos ett enkelt individ. Likevel gir dette gode indikasjoner på at det vil være mulig å kunne tilby langtidsvirkende behandling og etterhvert muligens undertrykke viruset permanent i kroppen.