Ny viten 

Konferansens motto var «Follow the Science» og ny forskning har vært presentert på mange forskjellige seminarer, men som til dels har vært så spesialiserte at det først og fremst er interessant for spesialister i infeksjonsmedisin og andre med særlig kunnskap om virologi. Litt har vi likevel fått med oss. Vaksineforskning har hatt klare fremskritt, men det er fortsatt langt igjen til en virksom og effektiv vaksine. PrEP og behandling med injeksjon rulles ut, men det er fortsatt behov for mer forskning på dette området. Og for de fleste som får behandling vil piller fortsatt være det tilgjengelige og kostnadseffektive alternativet. Men det er mange nye to-preparatkombinasjoner på vei, og vi ser økt kunnskap om endringer på cellenivå som man ser hos personer som har levd lenge med hiv, og som man antar skyldes enten infeksjonen, eller som er hittil ukjente bivirkninger av legemidlene som brukes.  

Det forskes også på behandling som helt vil helbrede den som har hivinfeksjon, men også her er det langt til effektiv, trygg og tilgjengelig behandling. Det eneste man kjenner til nå er benmargstransplantasjon fra en immun donor. Dette er gitt som behandling av alvorlig kreftsykdom, med eliminering av hivinfeksjon som en bivirkning. Men forskere fortsetter å prøve ut medikamentelle metoder for å kurere hivinfeksjon.   

Vi ser nye måter å gi medikamenter på ved siden av piller og injeksjon, som plaster og medikamentpumper som opereres fast på kroppen. Cabotegravir/Rivilpirin med plaster ser ut til å fungere godt. Og det forskes på nye medikamenter med nye virkningsmekanismer. Capsid-hemmere kan, om de godkjennes og bivirkningene viser seg å være akseptable, vil det kunne gis med sjeldne injeksjoner.  

Medvirkning og medbestemmelse 

Men det har også vært fokus på medvirkning og medbestemmelse. Dette gjelder ikke bare ved den enkelte klinikken, men også i forskning, i regelverksutviklingen og på andre områder. Hvordan kan mennesker som lever med hiv være med og påvirke det som angår dem? Det er mange gode prosjekter og mye å lære både fra land som likner på Norge og land som er helt forskjellige. Helhetlig oppfølging i helsevesenet av mennesker som lever med hiv er nødvendig for å nå målet om å fjerne hiv som folkehelseproblem innen 2030. Det forbedrer livskvaliteten for mennesker som lever med hiv at de erfarer at de medvirker og lyttes til.  

Covid, krig og katastrofer 

Covid-19-epidemien førte først til alvorlige tilbakeslag i kampen mot hiv/aids. Personer mistet tilgang til antiretroviral behandling og PrEP på grunn av nedstengning og økonomiske prioriteringer. De verdensomfattende statistikkene for hivutviklingen viser uheldige konsekvenser. Den jevne nedgangen i antallet nye hivdiagnoser bremser opp, og det er nedgang i testing og forebygging. Samtidig ser man at på lenger sikt har covid hatt positive effekter som kan brukes i kampen mot hiv og aids. Testing, både på klinikk og hjemmetesting er normalisert, og man ser i studier at det har vært lettere å motivere mennesker til å ta en hivtest etter covid. Hjemmetester og selvtester er rullet ut i stort omfang, og halvparten av alle hivtester i Storbritannia er nå selvtester bestilt på internett.  

Samtidig ser vi at krigen i Ukraina og andre væpnede konflikter gjør hivarbeidet vanskeligere, og tar både ressurser og fokus. Men særlig i Ukraina ser vi at sivilsamfunnet og myndighetene i samarbeid på en imponerende måte klarer å opprettholde tilbud om testing, forebygging og behandling, med samhold og solidaritet på en måte som gir grunnlag for håp.  

Ulikhet og urettferdighet 

Et åpenbart tema på konferansen var de store ulikhetene som er et stort hinder i kampen for å eliminere hiv og aids som en folkehelserisiko innen 2030. Ulikheten går langs mange akser. Den mest åpenbare er den geografiske. Forskjellen på tilgjengelige ressurser der landene i Vest-Europa og Nord-Amerika har veldig mye større muligheter enn resten av verden.  Særlig Afrika sør for Sahara er det mange som ikke har tilgang til behandling. Der utgjør hivepidemien fortsatt et enormt problem. Det verste er kanskje at mangelen på medikamenter særlig rammer barn.  

Men også langs andre akser ser vi ulikhet og urettferdighet, der blant annet menn som har sex med menn diskrimineres i mange land, og sammen med for eksempel sexarbeidere og rusbrukere utsettes for kriminalisering og andre skadelige og diskriminerende lover og strukturer. Vi ser også at jenter og unge kvinner er grovt overrepresentert blant nye diagnoser i verden og arbeid med likestilling mellom kjønnene, arbeid mot vold i nære relasjoner og arbeid mot seksuelle overgrep er åpenbart nødvendig i mange land, for å kunne nå målet om å eliminere hiv og aids som en folkehelserisiko innen 2030.  

Stigma 

Stigma som rammer mennesker som lever med hiv utgjør et problem på mange måter. Det forhindrer testing, forebygging og behandling og det utgjør et alvorlig problem for livskvaliteten for mange mennesker som lever med hiv. Særlig rammer stigma de som tilhører enkelte grupper, for eksempel menn som har sex med menn, sexarbeidere, mennesker som bruker rusmidler og eldre. Kriminalisering av rusbruk og kriminalisering av kjøp, salg og bytte av sex reduserer muligheten for skadeforebygging og har omfattende skadevirkninger, herunder økt hivsmitte, men det bidrar også til økt stigma.  

Apekopper  

AIDS2022 ble arrangert akkurat som apekopper har fått verdens oppmerksomhet. Sykdommen som har vært vel kjent lenge har forlatt de endemiske områdene og sprer seg plutselig i Europa og Nord-Amerika. Fordi apekopper i disse områdene først og fremst rammer menn som har sex med menn er det mange som ser paralleller til hiv/aidsepidemien – og mange av de samme menneskene og organisasjonene jobber med begge infeksjoner. Og som et hjertesukk ble det bemerket at apekopputbruddet var forutsigbart – det er fem år siden man så de første tegnene på at infeksjonen spredde seg utenfor de endemiske områdene. Om man ikke hadde hatt de store ulikhetene som gjør at helseproblemer som først og fremst opptrer i lav- og middelinntektsland ikke gis oppmerksomhet, hadde vi kanskje ha bygget opp kapasitet i tide og unngått den verdensomspennende mangelen på vaksiner som forhindrer effektiv forebygging nå.   

Kontroverser  

Det er aldri en aidskonferanse uten protester og kontroversielle saker. Det som denne gangen fikk mest oppmerksomhet var de store ulikhetene i de økonomiske mulighetene til å arbeide mot hiv og aids, som rammer lav og middelinntektsland, og særlig Afrika sør for Sahara. Dette ble særlig satt i fokus ved at Canadas myndigheter hadde streng og sendrektig behandling av visumsøknader fra foredragsholdere, paneldeltagere og delegater fra disse landene. Ryktet på gulvet i konferansen var at de varslede protestene mot dette førte til at Canada ikke deltok på konferansen på regjeringsnivå i det hele tatt. Mange mente at det var et uheldig valg, da konferansen ble lagt til Montréal, for disse visumproblemene var forutsigbare.   

Protesten under åpningen ble lagt merke til, og demonstrantenes beskjed ble anerkjent av mange talere. Og også senere i konferansen var det protester, både mellom sesjonene og i Global Village.  

Det var også fremme i mange sesjoner at det er et stort finansieringshull. Vi har metodene og midlene vi trenger for å bekjempe hiv/aids-epidemien, men vi har ikke ressursene. Og det er særlig smertefullt at dette rammer barn, jenter og unge kvinner i Afrika sør for Sahara. Vi reiser hjem med en ny overbevisning av betydningen av å arbeide for at den norske regjeringens jevne kutt i bistanden til UNAIDS og tilskudd til Det globale fondet til bekjempelse av hiv, tuberkulose og malaria må stanses og støtten må øke.  

Vi kan ikke sitte stille og se på at halvparten av verdens barn som lever med hiv ikke har tilgang til nødvendige medisiner.