Wanda forklarer at situasjonen i denne regionen er katastrofal, spesielt for kvinner. Det er fordi azande-folket bor i et område hvor tre land møtes: Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan. Konfliktene i både Kongo og Den sentralafrikanske republikk slår over og inn i Sør-Sudan, et land som også risikerer å slites i stykker på grunn av borgerkrig og etniske konflikter.

– Azandefolket er under kryssild fra mange kanter og voldtekt er et våpen i krigen, forklarer Wanda. Det gjør situasjonen katastrofal for kvinnene: Så mange som sju av ti kvinner i området kan være smittet av hiv, mener hun og fører en sykepleier fra området som sannhetsvitne på Skype fra byen Nzara.

Ifølge UNAIDS lever tre prosent av befolkningen i Sør-Sudan med hiv. CIA World Factbook oppgir samme tall, men Wanda mener at disse tallene er usikre og alt for lave. I området rundt Nzara der hun og hennes familie kommer fra, er analfabetismen blant kvinner på nærmere 90 prosent. De mangler informasjon om hvordan de skal beskytte seg. Kondomer er mangelvare, behandlende medisiner finnes nesten ikke og i det konfliktfylte området er kvinnene svært utsatt for voldtekt.

Helsefagarbeider– Samlet gir disse faktorene langt høyere hivsmitte enn det de offisielle tallene viser, hevder hun. – Det at kvinnene ofte heller ikke vet at de er smittet og at de selv kan gjøre noe for å unngå å smitte andre, bidrar til å gjøre alt vanskeligere og verre, fortsetter Wanda.

Helsefagarbeider

Natalina Wanda startet Make Aids History i 2005. Hun har vært i Norge siden 1991 og har utdannet seg som helsefagarbeider. Hun er også mor til tre døtre. Hensikten med MAH var i første omgang å bygge opp et selvhjelpssenter for kvinner i Nzara-regionen i Sør-Sudan nettopp for å gi utsatte kvinner en mulighet til å klare seg selv og få større kontroll over egne liv. Wanda samlet inn symaskiner og opprettet en systue et par år senere. Det fungerte bra, mener hun, kvinnene sydde arbeidsklær og lignende og var langt på vei i stand til å etablere seg som uavhengige og selvforsynte.

BorgerkrigDa borgerkrigen kom til Sør Sudan ble mye av arbeidet som var nedlagt i systuen lagt i ruiner i helt bokstavelig forstand. Men Wanda har ikke gitt opp: – Vi har fremdeles symaskinene og vi skal klare å få i gang virksomheten igjen, sier hun med sin ukuelige optimisme. – Men, fortsetter hun, det å sørge for informasjon om hva de selv kan gjøre for å beskytte seg selv og andre mot aids er nesten like viktig. Og å få satt i gang et behandlingstilbud for hivsmittede i denne regionen er helt avgjørende for at regionens folk skal ha en fremtid.

Borgerkrig

Wanda fremstiller nemlig det som skjer i Western Equatoria som en demografisk katastrofe, Azandefolket står i fare for å bli utryddet, av krigshandlingene og av sykdom. – Flere og flere dør av en kombinasjon av hiv og tuberkulose, slår hun fast.

Ingen ser ut til engang å ville vite om situasjonen og langt mindre gjøre noe. Selv bruker Wanda nesten all sin tid og alle sine midler på å forsøke å hjelpe. Hennes drøm nå er å opprette et sårt tiltrengt sykehus i Nzararegionen som kan behandle kvinner og barn som lever med hiv og tuberkulose. – Jeg drømmer om å etablere et sykehus med ca. 100 senger hvor kvinnene kan få behandling og livsviktig informasjon, sier hun. Særlig viktig er det selvsagt å gi gravide kvinner behandling slik at de kan sette hivnegative barn til verden selv om de selv skulle være smittet.

Foreløpig har hun bare tomta sykehuset skal stå på. Ellers mangler alt, materialer til bygging, medisiner og personell. Men Wanda har på ingen måte tenkt å gi opp. Huset hennes i Fredrikstad bærer preg av å være lagerplass for organisasjonen og arbeidet hun driver, men det hun først og fremst trenger er penger.

Søkt overaltHun har søkt overalt om støtte, fra Norad til alle mulige andre bistandsorganisasjoner. Ingen finner å kunne prioritere det arbeidet hun gjør.

Søkt overalt

– Jeg har grått og grått, sier hun, og også denne gangen står tårene i øynene på henne, men nå har jeg bestemt meg for ikke å gråte mer. Nå klarer jeg meg selv.

– Jeg trenger én og en halv million kroner for å klare å komme i gang og få bygget et sykehus, sier Wanda. – Vi er nødt til å handle nå, for om 15 til 20 år er det for sent, da er Azandefolket sannsynligvis utryddet om utviklingen får fortsette uhindret.

Men en og en halv million er bare nok til selve sykehuset, i tillegg trengs leger og sykepleiere, utstyr og ikke minst medisiner og mat. Nå er det ingenting der sykehuset skal stå. Wanda snakker intenst når hun forteller om dette, stemmen har en inntrengende klang, og selv om hun hevder at hun har sluttet å gråte, så er tårene ikke langt unna. Hun snakker også om det trygge, gode livet hun har oppnådd i Norge, og sammenligner det med de utfordringene kvinnene i hennes hjemtrakter står overfor. – Vi er så bortskjemte her i Norge, sier hun stille.

Samler inn pengerWanda samler iherdig inn penger: Hun selger sokker gjennom Make Aids History, og hver eneste uke er hun å finne i Nygårdsgata i Fredriksstad eller i Torvbyen samme sted. Der har hun stand og selger sokker og vafler. Inntektene går uavkortet til prosjektet hennes og til organisasjonen Sykehusklovnene.

Samler inn penger

– På denne måten hjelper vi både kvinner og barn i mine hjemtrakter, og barn her i Norge som har kreft og som i blant trenger en oppmuntring i en ellers så ensom og tøff periode. Hun gjør mye av arbeidet på egenhånd, men hun får hjelp av blant andre Marit, som lager lærvesker som MAH også selger til inntekt for sykehusprosjektet.

Mistet alt på grunn av krigWanda har vært tilbake i Sør Sudan flere ganger siden hun ble norsk statsborger. Hun er usikker på om hun kommer til å flytte tilbake for godt, men hun er helt sikker på at hun vil vente til den politiske situasjonen i landet har stabilisert seg. Broren flyttet hjem etter mange år i Canada. Da borgerkrigen kom til Sør Sudan, mistet han nesten alt han hadde på grunn av krigshandlingene.

Mistet alt på grunn av krig

– Den største utfordringen er at problemet er så stort allerede at det nesten virker uoverkommelig å gjøre noe med, sier hun. – Og verden vet heller ikke noe om det. Kanskje ønsker den ikke å vite noe heller.

For Wanda er forholdene så alvorlige at det handler om hennes folks overlevelse. Men det har også en helt personlig side: – To av mine aller nærmeste har dødd på grunn av aids, og nå nylig fikk jeg vite at to av mine nieser er hivpositive, forteller hun. Natalina Wanda har ikke tenkt å gi seg før sykehuset er en realitet og for to år siden ga den lokale avdelingen av Amnesty International henne en pris for hennes innsats for menneskene i Sør Sudan.