Dette utdraget er hentet fra et innlegg publisert hos Psyktærlig. Psyktærlig er en plattform som jobber for konstruktiv åpenhet om annerledeshet og jobber for å bryte tabuer.

— Jeg trodde jeg visste det som kunne vites om hiv, om smitteveier, om behandling og om å leve med viruset, men den dagen jeg selv fikk beskjed om at testen var positiv snudde alt seg på hodet, jeg innså at jeg egentlig ikke visste noen ting.

— De første dagene skjedde alt veldig raskt, og innen ei uke satt jeg på et kontor med en infeksjonslege som tydelig vurderte meg fra den andre siden av skrivebordet.

«Du er homoseksuelt smittet, du», sa han og kastet et blikk på meg over de tykke brilleglassene.

Jeg forsto ganske raskt at jeg selv måtte ta noen grep, tingene gikk fra veldig raskt til ikke i det hele tatt. Etter første møte med infeksjonslegen ble jeg stående aleine. Legen skulle jeg på kontroll igjen hos noen måneder seinere, var beskjeden jeg fikk.

Jeg tok noen grep, brukte nettet og fikk raskt noen verdifulle kontakter. Dog anonyme i begynnelsen. Så ble jeg invitert med til et mestringskurs for nydiagnostiserte. Litt skummelt var det, for plutselig skulle jeg ikke være anonym lenger.

Det har gått åtte år siden jeg fikk diagnosen. I dag lever jeg både åpent og godt med hiven min, faktisk så godt at jeg ikke engang tenker over at jeg er hivpositiv. Jeg tar den ene pilla mi hver dag og det er, bortsett fra en årlig kontroll hos infeksjonslegen, det eneste som påminner meg om at jeg har en diagnose jeg vil leve med og ikke dø av.

Har du spørsmål eller ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med HivNorge på 21 31 45 80 eller på post@hivnorge.no.